Monzano
High horses &
one trick ponies
How Is Annie Records
Cd
-
2007
Rock Engh Roll 11 september
2008 |
Anmeldelse:
De fineste blomstene gror best utenfor drivhusa. De gjør ikke så mye av
seg der de gjerne står utenfor allfarvei, helt til noen kommer forbi,
setter ned ved siden og betrakter de til øyet blir stort og vått. De som
ønsker at blomsten skal stå der sånn at andre kan se den også, vanner den,
gir den en klem, og går lykkelig videre. De slemme drar den opp med rota,
dytter den ned i gjødselbefengt jord i et drivhus og masseproduserer den.
Uten How Is Annie Records og andre indieselskaper ville det ikke vært lett
for band ala Monzano å få gitt ut materialet sitt, og vi som er glad i
sjeldne, sårbare og vakre blomster ville vært uten de fleste av de i
underskogen - ja "Norwegian Underwood" i Norge blomstrer som aldri før
takket være selskap som How Is Annie Records.
Sjur Lyseid heter mannen bak prosjektet Monzano, et navn som forøvrig er
tatt fra en av karakterene til Kurt Vonnegut, som Lyseid har veldig sansen
for. I 2003 fikk Lyseid med seg Eivind Bøe til å spille casio-orgel og
synge låtene sine. Det ble et band av det når også Eirik Kristensen og
Magnus Auk ble huka inn. Bandets debut-ep, "The Window was open but the
smoke wasn't moving" fikk god mottagelse i 2005, og radiospilling,
intervjuer og en strøm av konserthenvendelser fulgte.
I 2007 hadde Lyseids vakre indieblomst modnet nok til å folde seg ut.
Norges lille indiepop-hemmelighet var ikke hemmelig lenger, da "High
horses & one trick ponies" ble gitt ut på How Is Annie Records høsten
2007. Monzano fikk ganske snart flere fans enn Lars Lillo Stenberg, som
for eksempel meg, som synes Monzano er et lite norsk indiepop-eventyr.
31 minutter tar det å runde eventyret. Det starter dog litt ekkelt,
introen på "New astronomy" skapes nemlig av en trommemaskin, noe av det
verste jeg veit, men etter få sekunder etableres soundet til Monzano, og
du holdes som trollbundet til moroa er over.
Det viktigste verktøyet til Lyseid er hans formidable evne til å skrive
giftige poplåter som sniker seg inn i deg over tid. Men verktøykassa til
Monzano inneholder mer: Lyseid og co. velger aldri lettvinte løsninger, så
der Pet Shop Boys tok snarveien for å hypnotisere massene med suggererende
refreng, tar heller Lyseid en Built To Spill-vri; dvs at de komponerer en
nydelig poplåt først, og så vrir og vrenger de låta ut og inn til alle
kriker og kroker av låta er utforsket, men uten at de forlater popformelen.
Å nevne Pet Shop Boys og Built To Spill er kanskje litt søkt synes du, men
grunnen til at jeg gjør det er fordi de befinner seg på motsatt side av
popskalaen, den ene er snill og den andre er slem, men først og fremst
gjør jeg det fordi stemmen til Sjur Lyseid til tider kan minne om Pet Shop
Boys' Neil Tennant og andre ganger om Built To Spills' Doug Martsch.
Monzano er snille og slemme de også. De sparker ikke så hardt, men de gjør
det innimellom; de spenner buen og drar til med litt fuzz også, ikke ofte
riktignok, men nok til at effekten gir gjenlyd langt utenfor
produksjonslokalet på Idefagskolen i Tønsberg.
Tekstene, som er på engelsk, er trykket i vedleggsheftet. Jeg får ikke
helt tak i de, hva som er den røde tråden i tekstene, men en dag jeg skal
sitte og kose meg i sofaen med fyr i peisen og striregn ute skal jeg nok
finne den, den røde tråden altså.
Plata varer bare i 31 minutter, like lang tid som det tar å koke et veldig
hardkokt egg, så det er ikke plass til noe daukjøtt her;
alle låtene er fine på sin egen måte, ja det at låtene er såpass
forskjellige men likevel passer perfekt inn i helheten, er nok en solid
styrke. Har derfor litt vanskelig for å finne favorittlåter her, det er
heller passasjer innenfor hver låt som blir favoritter; det kan være
start/stopp-kombinasjoner, soloer - noen helt på grensa til å være blå
eller sure, flotte vokalharmonier, ja til og med den forhatte 80-talls
synthlyden får Monzano til å gli elegant inn i lydteppet.
En imponerende popplate som jeg kommer til å spille ofte, noe jeg allerede
har gjort, 7 ganger bare i dag. |
