Som
en ihuga gothic fan Har jeg gått og gledet meg som et lite barn til
denne utgivelsen. Selv om jeg har sagt det før, ønsker jeg å gjenta det
her; Det finnes utallige band i musikkverden som ønsker å stå frem som
spesielle og tøffe, men det er de færreste som klarer det. Kanskje
spesielt i gothic verden.
For
å fremstå som spesiell og tøff her må mye klaffe. Du må virke troverdig
i din skaperevne. I ”morderne gothic” bør lydbilde være stort og tungt.
Ofte er lydeffektene i låtene like viktige som selve låten. Pling plong
lyder funker sjeldent om ikke aldri. Er ikke detaljene på plass faller
man etter min mening lett igjennom.
Da
var vi inne på Moonspell. Dette er et band som igjennom flere utgivelser
har vært flinke til å passe på detaljer, samtidig som de har fremstått
som troverdige i sin mørke skaperevne. Dette gjelder både musikk og
layout. Resultatet er at de er et av de bandene som jeg vil
karakterisere som tøffe. Antidote er bandets sjette utgivelse. For de
som er kjent med bandet vil jeg med en gang si at dette er et noe ukjent
lydbilde som vi blir presentert, Moonspell har faktisks tatt med pling
plong lyder på albumet, og mot alle odds, det funker. Jeg kommer tilbake
til dette. For de som ikke kjenner bandet skal det nevnes at de er helt
på høyde med for eksempel Dreadful shaddows og Type O negative.
De
to foregående albumene, butterfly effect og Darkness and hope var etter
min mening noe ujevne. Mens de første Wolfheart, Irreligious og Sin/pedaco
var konge album. Ok nok om historien tilbake til Antidote.
Pling plong lydene som fungerte kommer frem i starten på sangen From
lowering skies. Jeg tenker ikke på sonar ekkoen som går i bakgrunnen,
men den akustiske gitaren som gjør seg ganske fremtredene både i starten
og inne i selve låten. I starten så høres det helt feilplassert ut, men
ved å høre på låta noen ganger går den meg rett i hjerte. Det samme
gjelder låta Everything invaded. Her er kanskje pling plongen ende mer
fremtredende, men den påfølgende eksplosjonen gjør at den hever seg
stort.
Stemmen til vokalist Fernando Riberio passer utrolig godt til resten av
lydbildet. Hans evne til å få frem det mørke er helt på høyde med Peter
Steel i Type O Negative. Moonspell gir akkurat den rette følelsen av at
man ikke ønsker å møte disse gutta i en mørk bakgate en sein kveld. Det
ville selvfølgelig ha regnet fra en åpen himmel denne kvelden. Et godt
eksempel på dette er låta A walk on the dark side og Lunar still. Man
får faktisk litt Psycho m/ Norman Bates følelse når man hører på sangen.
Nå
er ikke alle låtene like mørke og tunge, men de holder seg godt innefor
gothic feltet, selv om drivet er raskere og lettere er den mørke stemmen
til Riberio der fortsatt. The darkening og As we eternally sleep on it
er eksempler på dette.
Albumets absolutte høydare er In and above men. Tungt, mørkt, raske og
fremtredende trommer og en jæv… god stemme.
Alt
i alt er dette albumet til Moonspell på mange måter noe av det mest
komplette de har prestert, ikke en sang er dårlig, men heller litt
annerledes en hva vi er vant til. Noen av sangene er noe vanskelig å svelge nettopp på grunn av at de
blir litt spinkle. Men de som holder mål, gjør det ettertrykkelig. De
spinkle minner meg om noen av låtene fra albumet Darkness and hope som
jeg personlig mener er det dårligste albumet til Moonspell til nå.
Er
Antidote verdt å kjøpe? Ja! Helt klart – løp og kjøp.
Byssa desember 2003 |
