|
Nord-Iren Van Morrison må
vel kunne sies å være en av rockens største skikkelser. Kanskje mannen
ikke er en like stor låtskriver som Lennon eller Costello. Kanskje han
ikke er like innovativ som Bowie og Eno. Kanskje han heller ikke er så
god på gitaren som Young eller Page. Men er det noen som kan lage
stemninger som løfter deg opp til en annet "bevissthetnivå", så er det
Van. Van Morrison kan gjennom musikken sin utrykke det som ligger
hinsides ordenes betydning. Etter min mening er det to ytterlig-punkter
i mannens karriere; det impresjonistiske mesterverket Astral Weeks
(1968), og den mer melodisk fokuserte popskiva Moondance (1970). Alle de
påfølgende platene til Van er fundamentert i en av disse. Astral Weeks
dannet grunnlaget for de lengre låtene på St. Dominic's Preview (1972),
hele Veedon Fleece (1974), samt hele Vans mer spirituellorienterte
periode på slutten av 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet. Etter
'86-utgivelsen No Teacher, No Guru, No Method, har han dessverre vannet
ut formelen og laget litt for mye likelydende, tja, "softrock." Men
engang i tiden lagte mannen de mest oppsiktvekkende og vakre platene som
noensinne er gitt ut. Og det hele starter altså med Astral Weeks, en
plate hvis tidløshet er så stor at til og med Nick Drake fremstår som en
læregutt i forhold.
Astral Weeks kom i en
periode hvor Van var oppgitt av både plateindustrien, og samtidens
psykedeliske krumspring. Han ville vekk, vekk fra det konvensjonelle, og
flyktet så langt vekk fra popens kremmerhånd som overhodet mulig. Han
hadde endelig, etter flere års kamp, fått en platekontrakt som gjorde
det mulig for han å lage den musikken han ville. Resultatet var altså
Astral Weeks, som på mange måter er produktet av det motsatte av pop;
dette er folk, blues, klassisk musikk, R&B og jazz på engang. Dette er
en plate som ingen har greid å lage maken til, verken før eller senere.
Det finnes egentlig ingen melodier på Astral Weeks, dette er
improviserte lydlandskaper som beveger seg langsomt mot noe ubevisst og
abstrakt, tekstmessig er den nesten skisseaktig og flygende i formen.
Man kan på mange måter si at den er et konseptalbum som setter fokus på
det å rømme vekk fra den trauste hverdagen, greie å nå et høyere åndelig
nivå, for så å til slutt falle brutalt ned i hverdagens triste bakgater.
Og det er nettopp her at Van oppfinner seg selv, en gang for alle.
Kvasi-filosofisk New Age-lapskaus? Nei, Astral Weeks befinner seg
heldigvis milevis derifra. Musikken er verken tendensiøs eller pompøs,
men utrolig vakker, og på mange måter sårbar.
Astral Weeks er en
sangsyklus som har en akustisk instrumentering: sangene er basert på
gittar'n til Van, og det males et lydlandskap rundt gjennom fløyte,
sopransaksofon, vibrafon og perkusjon. I begynnelsen kan sangene kanskje
virke likelydende, men tar du deg tid til å lytte, så vil du oppleve en
enorm fremdrift, og en improvisasjon som lager en flyktig stemning. At
Van spilte inn platen i løpet av et par dager, gjør ikke bedriften
mindre imponerende. Har du ikke platen fra før av, så kjøp den nå, og
lytt. Jeg har ikke hørt noe likt, verken før eller senere.
Thorbjørn Westergaard
Stornes |
