Motjiva
We better
free ourselves
Promo
-
2008 -
På
MySpace
Rock Engh Roll 24 mai 2009 |
Anmeldelse:
Danske Motjiva har vært gjenstand for massiv lytting en hel helg hjemme
hos meg. Når jeg har vært hjemme da selvsagt. Har nok spilt denne plata 8
ganger nå, en promoplate kvartetten fra København har kalt "We better free
ourselves". Jeg skal ikke skryte på meg verdens beste hukommelse, men jeg
tror nok ikke jeg har fått en plate av et så bra band noen gang som ikke
har fått platekontrakt ennå, ikke en gang på en indielabel. Smått utrolig!
Motjiva består av Ole Steen på bass, Lasse Rahbek på trommer, Morten Koed
på gitar og Henrik Ziegler på gitar og vokal. Plata er spilt inn, miksa og
mastra i ZedZound Studio av Ziegler og bandet. De gir ut denne plata til
plateselskaper, musikkritikere, radio og til sitt publikum, i håp om å få
napp. Vel, her er det en som biter. Bandet er forøvrig nettopp i disse
dager i studio for å spille inn mer stoff, og har gitt ut en singel.
Bandet ønsker kvalifisert feedback på denne plata, og har inkludert alt de har
laget av relevant materiale for anledningen, noe som betyr 15 låter. Jeg
har ikke sjekka ut så nøye om disse har vært med i andre band tidligere,
om de har spilt i mange år, om de har ulik musikalsk bakgrunn, eller er kjent i hjemlandet overhodet.
Jeg har sjekka det ut litt, av ren nysgjerrighet, og det viser seg at
Motjiva ikke bare plutselig har blitt født som et knakende godt rockeband
liksom. Likevel, jeg leser ut av det korte presseskrivet at de ønsker at
noen lytter på det de har gjort nå, uten å blande inn andre forstyrrende
momenter fra fortida. De vil mottakeren av denne plata skal lytte på
musikken, helt enkelt.
Motjiva spiller gitarbasert pop, med innslag av noen dråper
melankoli og en bluesfarget gitar på noen av låtene. De rocker seg opp
litt på noen av låtene. Det vil forundre meg om ikke bandets utrykk
treffer noen nervereseptorer hos mottakerne. De har allerede et sound som
bør appellere til mange, både i kritikerskaren og ikke minst hos et stort
publikum. Årsaken er først og fremst at de skriver glimrende melodier. De
er lette å like og vanskelige å glemme. Bandets frontfigur, Henrik
Ziegler, har en følsom, harmonisk og vibrerende stemme, litt ala Chris
Isaak; de bruker to gitarer, en akustisk rytmegitar og elektrisk sologitar
som vever de skjønneste toner, en lekker auditiv friksjon skapes mellom de
to; kompet får det hele til å gynge og flettes inn på en delikat måte, og
det skapes store rom rundt instrumentene, åpne rom som gir hvert
instrument masse plass å boltre seg i.
Motjiva ligner på flere band på de 15 låtene, som norske BigBang og
Madrugada, U2, Keane, Red House Painters, nevnte Chris Isaak og New
York-bandet Nada Surf. Sistnevnte lagde i 2002 en fantastisk fin låt ved
navn "Blonde on blonde", og låtene til Motjiva er fra samme kullet. Så har
du Zieglers stemmelikhet med Isaak og lyden på sologitaren som høres ut
som Pink Floyd og David Gilmour's "Comfortably numb"-solo, Mark Knopfler
fra Dire Straits eller en av Øystein Grenis utbroderinger, sjekk soloen på
"Ride" for eksempel. Men all den flotte spillinga toppes av nydelige
låter, og det starter umiddelbart med feiende fine "Monster". En forsiktig
akustisk gitar og hviskende stemme drar i gang låta for alvor, og en
utrolig velskrevet og catchy sak åpenbarer seg. Slik fortsetter det med
"Ride", "Chase it", "Shine" og "Give it all back", som er skikkelig
bluesfarga. Kremlåtene sitter tett som rips, og best foreløpig synes jeg
låt 6 er, fenomenale "Warlords, som høres ut som miks mellom BigBang og
Keane. På andre halvdel utforsker de terrenget sitt litt, gjør noen
laidbacke ballader som visper i veg sakte, og ikke minst en kanonbra
Madrugada lignende sak som heter "When it's over". De avslutter med hudløse "In the dark we flee"; en låt som kunne vart i 20
minutter og vært en episk drager av Red House Painters, men Motjiva velger å lage en akustisk fingerspillende versjon
som fades ut akkurat i det den skal ta av mot de store høyder. Litt
skuffende, snufs.
De kunne valgt å utelukke noen låter, toppe plata, men ingen av de 15
låtene dummer seg ut, så jeg synes det er greit å pøse på med hele
sulamitten. Når et plateselskap biter på kroken kan de heller komprimere
ned til 12 låter, eller noe sånt. En særdeles imponerende promoskive fra
et dansk band vi garantert får høre mye fra i årene som kommer. |
