Sist jeg hørte fra Mount Eerie (har forstått det slik at det gis ut flere plater i året fra denne gjengen) var ved den deilige nedstrippa og visepoetiske Lost Wisdom i fjor, hvor Elverum blant annet fikk vokal drahjelp fra Julie Doiron (Eric’s Trip). Åpningen av Wind’s Poem bærer bud om helt andre toner fra Mount Eerie, men finner fort sin nisje, og plass, i en sjangermesig krysning av melankolsk viserock og indie, og neddratt og seig sortmetall (!).

Blant fans er det visstnok en kjent sak at Elverum er begeistret for black metal og det ryktes at selveste svartfanden sjøl, Burzum, siteres i en av tekstene på denne skiva. Med unntak av tidligere nevnte Jason Molina, og en håndfull andre tekstforfattere, er tekstene i en låt av mindre viktighet for undertegnede. Derfor hopper jeg glatt over Burzum sitater og andre verbale ytringer også ved denne anledningen. Vokal derimot interesserer mer, og det registreres at Elverum ikke er en sanger av rang, men det trenger han heller ikke være med slik musikk som han og hans gjeng pisker frem på Wind’s Poem. Det går for det meste i nærmest viskende tempo og intensitet, mens det beksvarte lydbildet som innhyller bandet i et tungt og tåkeaktig slør er det som imponerer meg mest og setter stemningen for hele plata.

For selv om det går stille for seg i brorparten av låtene, ligger det hele tiden noe ulmende og fiendtlig på lur. En effekt som kler så vel stemmen til Elverum, som låtene, og albumet i sin helhet.

Det lyder noe sensasjonelt og oppsiktsvekkende når det trykkes på med mollstemte toner i et seigt black metal landskap i innledningen, og også senere i albumet, men den oppsiktsvekkende effekten dette skaper med en gang, dras etter hvert over til å bli noe selvfølgelig og veldig riktig med hele soundet til Mount Eerie. Det er i hovedsak stemningene som settes og det totale inntrykket man sitter igjen med etterpå, som gjør hele plata.

Det er underholdende, ettertenksomt, litt smertefullt, men veldig tifredsstillende. Totalt sett et veldig godt album som ikke står tilbake for mesterstykke Mount Eerie (albumet) fra The Microphones og som legger seg tett opptil det aller beste som er signert Phil Elverum pr. dags dato.