Moys
Måneskinn og tåke
Carambole
Records/Sirius
Cd
- 2009 -
På
MySpace
 
Rock Engh Roll 27
januar 2010 |
Anmeldelse:
Kvartetten Moys er fra Enebakk, og de er nå ute med sitt fjerde album
siden debuten i 1997. Bruker de lang tid på hver plate? Både ja og nei. De
startet opp som et eksperimentelt rockeband allerede på begynnelsen av
90-tallet, lett påvirka av en ebbende grungebølge, men med industrielle
stemninger og ikke minst norske tekster. Debuten kom altså i 1997,
"Virvel", tett på fulgte "Omvendt grønn" i 1998, før "Replika" ble gitt ut
etter et lengre opphold i 2001. Jeg tror de hadde planer om å følge opp
kjapt, de var til og med i et studio i Kautokeino i den forbindelse, men
noe skjedde...
Først i 2009 er de ute med oppfølgeren, "Måneskinn og tåke". Bandet består
nå av Jørn Gundersen på bass og saksofon, Øyvind Henriksen på gitar,
tangenter og i kor, Robert Cohn på trommer og i kor, Henning Bergersen på
vokal og tangenter. På konserter er bandet supplert av Kristine Sigrid
Skau på synt og i kor. Det er disse som skal gi Moys et nytt skyv i
jungelen av gode norske rockeband. La oss ikke dvele med hvorfor det har
tatt så lang tid å følge opp "Replika", dette er friske toner, og
ferskvare som bør nytes med tekstheftet i hånda, i alle fall på de første
gjennomspillingene til du blir kjent med tekstene. Å, hvorfor det?
Fordi Moys befinner seg i forfatteren Ragnhild Jølsens fotspor. De har
satt musikk til hennes tekster. Jølsen levde fra 1875 til 1908, og regnes
for en original dikter i brytningen mellom det gamle bygdesamfunnet og
industrisamfunnet. Hun tok opp tabubelagte og kontroversielle temaer i sin
samtid. Men tekstene er aktuelle også i dag. Nå er ikke Moys de første som
setter musikk til norske dikteres tekster, Andrej Nebb, har gjort det, og
sikkert mange andre som jeg ikke kommer på i farta, men det er ingen som
høres akkurat ut som Moys, og som har gått i Ragnhild Jølsens fotspor.
Sånn sett presterer jo Moys å være originale.
Likevel, en plate skal jo fortrinnsvis lyttes til, selv om det er ganske
underholdende tekster. Moys er fremdeles ganske Seigmen-inspirert til
tider, og de veksler mellom et rocka, et halvakustisk og et litt
eksperimentelt utrykk. To ting hører jeg med en gang: det er bra lyd,
spesielt gitarlyden er grom og sitter godt, den er både grønsjy og crønsjy;
og de har montert sammen et stemningsriktig lydbilde til Jølsens tekster.
På de roligere låtene minner de mer om CC Cowboys, men mangler
umiddelbarheten og meloditeften som Magnus Grønneberg er i besittelse av,
og stemmen til Bergersen flyter heller ikke like lett i tonebilde som
låtene hadde hatt godt av.
Selv om det har gått nesten et decennium siden forrige skive, så har Moys,
sånn jeg betrakter det, fremdeles den samme utfordringen fremover som de
hadde etter "Replika", nemlig å komponere et sett med låter som er bra nok
til å fylle en hel cd. Det blir for ujevnt, men når det er sagt så er
"Måneskinn og tåke" bedre og jevnere enn forrige plate, noe som også
skyldes sound og stemninger. Det begynner veldig bra med låta "Uvær", som
er Seigmen opp av dage. Benløs er en tung dampende rocker med kanongod og
feit lyd; platas beste låt etter min mening. Stemmen til Bergersen passer
ypperlig til denne låta, og den smått hysteriske koringa passer også godt
inn. Her er det bare å guffe opp volumet!
Så hopper jeg frem til låt nr. 7, "Den røde fasan av gull", som er en ny
tung rocker. Det er muligens ikke en bedre komposisjon enn de rolige som
har prega plata en periode i forkant, men jeg personlig synes dette litt
grønsjy Seigmen-utrykket passer bandet bedre, enn når de padler rundt i en
småeksperimentell viserock-saus ala CC Cowboys. Men dette er jo smak og
behag, eller ubehag, alt ettersom. Neste låt, "For herrens fot", er også
digg. Den innledes med en tøff trommeintro og fortsetter med rått
gitarspill, bra vokal og melodien sitter godt i øra.
En av de rolige låtene som fungerer bra er tittellåta. Her passer også den
varme og fine teksten perfekt til melodien, og de har laget et refreng som
huskes og som kan nynnes til. Låta bygger seg opp både i tempo og i
fyldighet, med fin flerstemt koring attpåtil. Det slår meg at dette bandet
er vanvittig bra på sitt beste, men at de kanskje ikke bruker nok tid på
det melodiske, eller ikke synes det er så viktig, eller ikke hører det
samme som jeg gjør? På siste låta, "Vanadis", får vi en oppsummering av
det meste bandet representerer; akustisk og vakkert i starten, men med
vokal som har på feil antrekk for anledningen, før de rocker opp hele
greia med en eksperimentell avslutning.
Moys er bra saker, det er ikke ofte man får tid til å kjede seg mens
"Måneskinn og tåke" fyller rommet. Men, bare til orientering, jeg liker de
best når de slipper løs Øyvind Henriksen på gitar og serverer oss feite
kraftige rockere. Det er mitt favoritt-Moys. |
Moys
Replica
Sirius
Produksjoner
Cd
-
2001
Rock Engh Roll
desember 2001 |
Anmeldelse:
Når dette skrives er Moys i Rieban studio i Kautokeino for å lage sitt
fjerde album siden 1997. "Replica" er deres tredje, et album som ble
gitt ut etter flere utskiftninger i bandet, og de har også byttet ut
plateselskap og distributør siden sist. Plata er innspilt og mikset i
Principal Treehouse Studio, Manger, sommeren 2000. Produsent er Bernt
Haglund. Den samme Haglund er forøvrig også med nordover for å produsere
albumet som har slippdato i 2004.
Jeg regner med å komme tilbake til den skiva, men i mellomtiden kan jeg
jo skrive litt om denne.
Moys fra Enebakk er en av få norske rockeband som synger på norsk. De
varierer fra det rolige og akustiske til et mer halvrocka utrykk. Jeg
personlig synes Moys i halvrocka utgave er best, men det blir jo en
smakssak.
Omtrent halvparten av låtene på plata mangler de gode
melodiene og blir litt livløse, men spesielt de halvharde låtene har
fine melankolske stemninger som løfter kvaliteten på låtene endel.
Halvrockerne - for å fortsette med å kalle de det - har et ganske
grønsjy utrykk og minner ikke så reint lite om norske Seigmen. Nå som
Seigmen ikke eksisterer lenger - i hvert fall ikke som Seigmen - så kan
jo Moys være et godt subsitutt.
Noen av låtene er likevel riktig gode her, slike som "Drømmen faller", "Ingen
Gud", "Natt uten stjerner" og "Engel". Sistnevnte er i kanongodsjiktet! Det er en
sånn låt jeg stadig går og nynner på, og den viser kanskje veien Moys
bør gå på skiva de spiller inn i sommer (2003). I den låta fungerer det
halvakustiske utrykket til bandet optimalt.
Ellers er "Skyggedans" en veldig interessant låt. Den bryter
helt fra det øvrige på plata og er både råere og ikke minst mer detaljrik.
De treffer tidvis midt i blinken med sin halvakustiske rock-på-norsk
skive, og de slår til som dyktige låtskrivere på omtrent halve plata.
Til alt overmål har de turnert masse i det siste. Jeg tror skiva de
driver og spiller inn i Finnmark i disse dager blir gjennombruddet.
Jeg spår herved at Moys er ferdige med sin "halve" periode og at navnet
Moys er på alles lepper om nøyaktig ett år fra nå. |
|
