Muse
Origin of symmetry
Mushroom
Records
Cd
-
2001
 
Rock Engh Roll 1 januar 2007 |
Anmeldelse: Lillesøsteren til Radiohead
leverte med "Origin of symmetry" oppfølgeren til ultraspektakulære "Showbiz".
Etter "Showbiz" kunne man vel si at hvis du ikke liker Radiohead vil du heller
ikke like Muse. Vokalist Matthew Bellamy ligger ikke Thom Yorke langt etter i stemmeprakt,
om i det hele tatt, og
låtene på "Showbiz" var drepende vakre, men svært intense og angstdrevne. Overalt
ellers i lydbildet
lå en sylskarp gitar som stadig fikk meg til å skru opp volumet på
forsterkeren. Det var likevel en svært melodiøs og tidvis rolig plate.
"Origin of symmetry" er
ikke slitsomt rolig selv i sin roligste perioder. Det er en progrockskive av det helt sjeldne slaget. Tenk deg en blanding
mellom Mozart's "Requiem", The Pixies, Nirvana, King Crimson, Radiohead og Pink Floyd.
Egentlig snakker vi om oppstandelsen av en genre som ikke har eksistert,
men som passer som hånd i hanske for "nye" Muse: Operarock!
Maken til progtrøkk som jeg hører i låta "Micro cuts" kan jeg ikke huske å ha hørt. Låta er på
nivå med "Paranoid
android", som jeg mener er tidenes beste rockelåt. Orgler og skrikende
gitarriff overdøver
hverandre mens Bellamy er mer operasanger enn rockesanger i lange partier
på skiva.
Bandet er ikke lenger "bare" Radioheads lillesøster.
De har laget et album
som er egenartet,
voldsomt og vakkert. Ikke et spor for mye, alle låtene sitter nå plugga
fast i minnesentralen. Tekstene begynner også å sige inn i systemet etter
noen runder, og de er gjerne kjærlighetshistorier av det storslagne,
svulstige slaget. - "You make me sick because i adore you so"-,
Pavarotti-skriker Bellamy i låta "Space dementia".
Litt artig er det også at de gir ut et album som i utgangspunktet er langt
mindre radiovennlig
enn debuten. Jeg lurer på hvordan rockeverdens journalister hadde reagert
på denne plata
hvis den hadde kommet ut i 1973. Gjør ikke du også? |
