HOVEDSIDE

WEBINNHOLD

ROCKNYHETER

ANMELDELSER

PLATELISTER

ROCKLENKER

FESTIVAL

KONSERTER

PORTRETT

ARTIKLER

GJESTEBOK

WEBINFO

Rockeweb  Plateanmeldelser
#   A   B   C   D   E   F   G   H   I   J   K   L   M   N   O   P   Q   R   S   T   U   V   W   X   Y   Z   Æ   Ø   Å

The Mutants Mutants death cult Ranch Records/Spinefarm Cd - 2005 Kjøp	The Mutants: Dannet i Finland i 1998. Medlemmer: Jack Europa, sax, gitarer - Don Hesus, congas & bongos - Lance Tougher, trommer, timbales, castanets - Abnormal, gitar, fisa-orgel, rhodes-piano - Orb Sirius, bass, moog - El Toro, gitarer Genre: Finsk Instrumental Rock 'n' Roll - Knullerock Låter: Welcome to death cult - Port-au-prince - Heavy caramba! - Cops in heat - Iron Jamaica - Mutants death cult - Serious mojo - Jun' gala - White trash trouble man - The Ghost of Meadow Hill I Rockeweb: 2005 Webreferanser: The Mutants - Spinefarm Records
Heavy caramba! - The Mutants er instrumental galskap fra Finland. Jeg er konstant blakk og ble tilbudt penger for å bli med på en reise som skulle forandre livet mitt. Tanken på at jeg endelig skulle få råd til å kjøpe øl og vinyl igjen forandret knærne mine til kirsebærgele og smaksløkene mine til et Skrue McDuck-hvelv med nylaget marsipan. Jeg måtte si ja, selv om jeg var klar over at det kanskje ble det siste jeg sa ja til i mitt korte liv. Alt for øl og vinyl! Reisen starter i en ekkel og illeluktende grå livbåt. Jeg sitter inni. Den er klissete å ta på, overalt, og jeg har noe grønt rundt beina som lukter oppløst lik i sur myr, og som ligner på det Linda Blair kastet opp i filmen "Exorcisten". Hvis jeg prøver å slippe unna slimet henger jeg enda mer fast. Livbåten begynner å dirre og beveger seg sidevegs, omtrent som en båt på bøljan den blå. I bunn av livbåten løsner ting, og kakerlakker, tusenbein og meterlange mark flyter rundt halvdaue, eller prøver å komme inn til meg via buksebeinet. Jeg får panikk og skriker som en varulv i sola, men blir stille som dun i putevar midt på natta da farkosten begynner å bevege seg fremover. Foran meg ser jeg silhuetten av en diger skalle. Ristende og vraltende nærmer transportmiddelet seg en åpning: "Welcome to death cult ghost train" lyser det mot meg fra store fosforlysende blodrøde bokstaver. Jeg er et øyeblikk redd for at skiltet skal treffe meg i hodet, men får fort annet å tenke på. I horelyset på innsiden av skallen kjennes et deilig groove som treffer mine musikalske nervereseptorer. Du fagre all verdens dromedarer i brun saus tenker jeg - det er musikk. Hvor kommer den fra? I gleden over musikken legger jeg ikke merke til at det grønne slimet nå har festet meg fast helt opp til skuldrene. Men hjernen fungerer, og den forteller meg at jeg sitter i et spøkelsestog, forkledd som en lealøs livbåt, mens jeg er en hjelpeløs tilskuer til dette halsbrekkende showet. Til alt hell klarer hjernen min å konsentrere seg mer om musikken enn om rislende skjeletter, edderkopper som spyr ild, strømkabler som svir nesehåra mine, syrefaste muttere som spretter ut av veggen og treffer meg i knollen, og ikke minst muggbefengte sjokoladepuddinger som limer seg fast bak drøvelen min. Plutselig bråstopper djevelskapen, starter igjen, glir sakte fremover, tiltende, og jeg er veg inn i en sval og myggpakket lagune, livbåten dasker ømt bortover vannflaten, og på høyre side står et orkester. Et purpurfarget skilt over orkesteret lyser opp: "Mutants from Finland". Å nei!, tenker jeg, ikke mutanter også, nå mangler bare zombier! Noen kaller det idyll, jeg kaller det et helvete! Ikke desto mindre speller bandet utrolig feit musikk. De har en tilhører, meg. Jeg ser ingen mikrofoner, men masse vintage instrumenter, analoge forsterkere, slitne monitorer, og ikke minst et vannvittig PA-anlegg. Det er høyttalere på alle kanter. I gleden over at volumet blir skrudd opp et eller annet sted fra et skjult anlegg merker jeg ikke de enorme blodtørstige myggene som spiser opp deler av kroppen min, den delen av kroppen som ikke er omfavnet av grønt slim. Nei og nei og atter nei. Vi skal alle dø en gang, hvorfor ikke nå tenker jeg, mens jeg hører på musikk som er i ferd med å hypnotisere meg i senk med sin sugende kraft. Mutantene spiller opp til dans, men det er bare myggen som danser, feite av mitt blod. Blodfattig som jeg er merker jeg rytmene enda sterkere enn før. Kroppen min filleristes av instrumental rock 'n' roll fra scenekanten. 6 personer kledd ut som de mexicanerne Clint Eastwood nådeløst plaffet ned i filmen "Den gode, den onde og den grusomme" står med hvert sitt redskap og lager lyd. Alle har et selvlysende spøkelse som ligner på Donald-helten spøkelsesladden hengende over hodet. Laddene holder opp en plakat med sine tildels gjennomsiktige rekeaktige fingre, alle plakatene har et navn. Livbåten, eller rettere, spøkelsestoget, har stoppet langs vannkanten. Det er mye sand, våt sand, og en alligator med kvasse tenner står og smiler stygt til meg, vurderer meg opp og ned, men mister interessen for dette kjøttløse krapylet, meg. Jeg driter imidlertid i alligatoren, og konsentrerer meg om bandet igjen. Helt i front står Jack Europa med sin saxophone og gitar. Jack ser ut som et voodoo-troll. En dukke som til forveksling ligner på Duane Eddy henger fra gitarnakken i en lasso. Han roterer mot sin egen akse, smiler ikke, hodet går en veg, kroppen andre vegen. Saxophonen gnistrer når Jack blåser ut luft. Ut av tuten manifesteres ei utrolig sexy berte av ei negresse, halvnaken med tettsittende svart skjørt og, langt vilt hår, trutmunn og med et blikk som kunne fått en lam sokk til å dra fram håndsveiva i en rundkjøring. Hun danser en slags eksotisk jungelrytme. Musikken og danseren treffer hverandre, det opphøyes i en høyere organisk enhet. Et bilde i hodet mitt trer frem: jeg befinner meg i de finske skoger, men hus, folk og biler ligner på de man finner i New Orleans. Jeg går ned til en herlig strand der, mens deilig surfmusikk surrer i øret og varmen fra sola fjerner ledd- og muskelplager jeg pådro meg i det som nå virker som en fjern fortid. Så bråvåkner jeg av at "the mambo queen" sparker meg med en fast rytme i fleisen. Men jeg synes det er deilig, for hun sparker på en sensuell vrikkende måte, selv om blodet renner fra nesa og blander seg med grønt slim som plutselig kryr av sleezy bøllete røde forvokste maur. Jack Europa slutter å blåse. Ved hans høyre side står El Toro. Han har store horn som ser ut til å være vokst frem naturlig fra fødselen. De er fulle av blodige filler og fluene slåss om delikatessene. El Toro har sitt arsenal: shakers i nevene, en akustisk gitar stående parat i stativ, en elektrisk gitar hengende rundt halsen. Når han fyrer løs høres et stønn nede i dypet av lagunen. Han kommer mot meg spillende. Wah-wah-wah tordner gjennom rommet, blues, surf, jazz, funk - you name it. Stilarter smeltes sammen til en seig masse av groovy lyd. The soundtrack of my life, en musikalsk coctail som har inkorporert alle deler av amerikansk musikkhistorie mikset sammen med finsk sisu. Dette er musikken en gjeng ung finsk ungdom lærte seg å spille etter overdoser med finsk fjernsynsteater. El Toro trekker seg og sin squawk 'n' roll tilbake. Abnormal trer frem. Han ser ut som elefantmannen x 1000, men man kan ikke se hele han, gjemt bak et farfisa-orgel som han er. Når han skyver tangentene mot jordens indre med hele sin kroppsvekt skjelver livbåten, og et stort stykke av båtens gulv rett og slett forsvinner i dypet. Opp fra dypet fyker en sverdfisk, den prøver å treffe meg, men klarer det ikke på grunn av slimet, som nå har inntatt en annen konsistens, hardere, seigere, nesten som gummi. Så sverdfisken spretter ned i dypet igjen, forbannet. Abnormal bryter lydmuren med sine toner. Han dasker på et farfisa-orgel med ene hånda og et rhodes-piano med den andre. Jeg ser at pianoet tilhører Marthe Valle, kanskje er hun også her inne, men fortært av de samme lumske uhyrene som nå sakte prøver å slette meg fra jordens overflate. Uansett, Abnormal spiller musikk som tenner kroppsdeler som er i ferd med å forsvinne der nede. Det ligner på den musikken som akkompagnerte pornofilmer på 70-tallet. Jeg tittet aldri på de filmene selvsagt (æsj), hørte kun musikken, og husker den godt. Abnormal plasserer en sigar mellom fortenna med tærne sine. Han smiler og er fornøyd. Selv om mesteparten av magen min er konsumert av de ekle krypene som herjer lagunen kjennes en spesiell del av musikken veldig godt, bassen. Orb Sirius fikler med sine fire feite strenger. Hans funky bassing gjennomsyrer alt, subwoofere er spredd rundt i lagunen og det dirrer fra topp til tå. Motstand er nytteløst, dette er kick-ass instrumentell madness fra Helsingfors' industrialiserte sumpområder. De primitive stammene i den finske hovedstaden eter breakdansere til frokost hver dag og avslutter måltidet med glaserte knullerockere fra det fjellhøga nord. Mutantene har spilt på denne scenen før, men de har bare gjennomført en full konsert tidligere. De har stort sett vært nødt til å flykte scenen selv etter et par-tre låter, men de har likevel klart å samle sammen disse låtene på en scene litt lenger inn i lagunen, beskyttet for disse umettelige trollmyggene som sprer dommedagsfrykt i hytt og pine. Don Hesus har beskyttet seg godt mot disse ulumskhetene. Med sine congas, bongos og shakers slår han myggdjevlene flate. Det tar av når Hesus bruker perkusjons-instrumentene sine. Han er verdenskjent for sine luftige manøvrer. Jungelrytmen han skaper forplanter seg gjennom lufta. Garasjesoundet mutantene har skapt fra samme scene tidligere fremstår som flau vind mot de eruptive lydmonstrene finnjævlene frigjør denne gang. Bak disse eklektiske lydmontørene sitter en kar ved navn Lance Tougher. Han er batterist i teamet. Ryktet vil ha det til at han er fersk i orkesteret. Den eneste ferske. Han som satt der tidligere, Burt Sibulanski, er oppspist. Tougher var tidligere trommeslager i et latvisk orkester som spilte inn bakgrunnsmusikk for de som satt og så på snowboardfilmer ved solnedgang, og ble tilbudt jobben i Mutants fordi han var flink til å sjonglere med timbaler og kastanjetter. Sammen med sine finske venner spiller han kosmisk voodooblues i et surflandskap med funky wah-wah twanging, postpunkholdning og lilla sikkel hengende ut av kjeften. Kordamene til Sitting Bull & His Smoking Dynamites var tidligere et fast innslag på slutten av konsertene til mutantene, men de har blitt offer for det samme grønne griseriet jeg nå sitter i opp til halsen. Jack Europa drar en mikrofon opp fra en sombrero gjemt i sanden. Kobler den til. Snakker i den mens kompet snurrer lekkert i bakgrunnen. Han forteller tilhøreren at showet er over. Mutants death cult er over. Kryp og gørr slipper taket og faller ned i dypet, myggen faller død om, de var laget av plast, livbåten leer på seg. På veg ut av dødningehode ser jeg plakater på høyre og venstre side: "From Spinefarm Records in Helsinki", står det på ene sida; "Made in Ranch Records" på andre sida. Mutantenes freakshow er over, suomi death cult er løs - finn et sted du kan gjemme deg, ellers kan du oppleve det samme som meg, for de tar ikke et nei for et nei. Min reise er over, takk og lov, men pengene kom godt med, øl og vinyl ble kjøpt inn - nå nyter jeg et sota liv, før jeg blir blakk igjen, dessverre, men Kongen har det sikkert verre. Rock Engh Roll 18 februar 2006 ----------------------------
The Mutants Timba am gaya/ Lai-thong Dull City Records Vinyl 7"singel - 2002	The Mutants: Jack Europa, sax, sologitar - Don Hesus, perkusjon - Burt Sibulanski, trommer - Abnormal, gitar, orgel - Orb Sirius, bass - El Toro, gitar Genre: Finsk Instrumental Garasjerock - Voodoo Blues - Garasjefunk - Knullerock Låter: Timba am gaya - Lai-thong Webreferanser: The Mutants - Dull City Records I Rockeweb: Ep-lista 2002
Finske The Mutants startet opp i 1998 som et instrumentalt garasjerockband. Medlemmene hadde en fortid i bandene Isebel's Pain, Sweetheart og Bomber. The Mutants var veldig influert av voodoo blues, svart mamba, sprengfeit soul, burlesk psykedelia, instrumental surfmusikk og fyldig funk. Derfor hyra de inn en saksofonist og en perkusjonist for å komme sounden de elsket i møte. Bandet besto da av en gitarist, en organist, en bassist, en trommeslager, en saksofonist og en perkusjonist. Finsk musikk skulle aldri bli det samme etter at The Mutants dukket opp. Diskografien til bandet kan virke rimelig rotete hvis du er en sånn type som skal ha alt bandet har laget, noe som skyldes at de ga ut en rekke singler pluss låter til diverse obskure samlinger før de fikk platekontrakt, og disse låtene har havnet på diverse outrerte samlere seinere. De fikk signert platekontrakt i 2001 av det finske selskapet Legal Records, og de ga ut sin første offisielle 7"singel sommeren 2001, selvsagt kalt "Le Mutant". Den greske labelen Green Cookie Records (websiden virker ikke) har samlet sammen flere Mutants-singler og gitt det ut på en cd i 2002. Senere, omtrent i 2003, fikk de 3-grads kontakt med labelen Spinefarm Records - finsk selvsagt, som ga ut bandets første ordinære album, "Voodoo blues", som finnes både på cd og vinyl. Bandet er når dette skrives i gang med sitt andre album og gjett om man gleder seg. 7"singelen jeg skriver om akkurat nå heter "Timba am gaya/Lai-thong" og ble gitt ut på Dull City Records helt tilbake i 2002, i utgangspunktet, men det er mulig disse platene har vært i omløp bare nå i det siste. Det samme kan nå det være, ustyrtelig bra er det uansett, og det endelige beviset på at musikk ikke skal skrives om, men lyttes til og danses til – oj, før jeg glemmer det bort må jeg huske å skrive at kongerockerne i norske Los Plantronics er med sine instrumentaler ikke så veldig langt unna det Mutants driver på med. Men Mutants er original garasjesumprock med så mye tabasko og tequila i seg at du er garantert en langvarig gledesrus bare av å lukte på korken, enn si plateomslaget, som på forsida viser ei brunstig pigg negresse lett dansende med en svart hatt, og baksiden som viser et øyeblikksbilde av en bakgate i en storby i verden et sted, og foran i bildet ligger ei makelig henslengt sensuell skreppe med aner i Sør-Asia et sted og med et automatgevær diskret plassert i fanget. Det er temmelig sikkert hevet over enhver tvil at disse lekre damene befinner seg der de gjør fordi musikken er så ufattelig sexy. Det må den bli når soul, blues, surf, latin, afrocubansk, rock 'n' roll og 60-talls garasje blandes sammen til den mest glødende og lidenskapelige gryteretten som er blitt laget siden Stroganoff ble født. Jeg vil selvsagt ikke innrømme at jeg har sett på billige pornofilmer, men jeg har hørt musikken i bakgrunnen mens jeg kikket en annen veg, og den dunker akkurat som de to låtene på denne singelen. Hvis jeg får lov av våre myndigheter som er utgått både på dato og av Kristelig Folkeparti (æsj) vil jeg kalle musikken til The Mutants for knullerock. The Mutants fra de dype finske skoger med de tusen trolltjern lager musikk som hviler på en dampende myr av musikk fra flere verdenshjørner. Vi rytmepølser kan nyte dansbare afrikanske rytmer og perkusjonslyder, eksotiske vibrerende gitarer, urban garasjerock fra en kjeller i New Orleans på 60-tallet, sleske humorbefengte orgelfigurer, sax med masse svart tropisk soul eller hvit rhythm & bluespåvirket soul, mexicanske folkemusikktoner, corny surfpunk, latinamerikanske gitarsoloer ala Carlos Santana og funky jazzrock ala Frank Zappa. De to låtene befinner seg i forskjellige stemningsleier, de er arrangert forskjellig, men ikke så ulike hverandre egentlig. "Timba am gaya" introduserer Jack Europa på sologitar. Han veldige utflippa gitarspill er perfekt lytting for de som digger Zappa, og de som liker Santana må også få med seg dette. "Lai-thong" er nok litt mer straightforward. Kan minne om en dyrisk utgave av Booker T. & The Mg's, men låta er utstyrt med en sakssolo som nesten tangerer gitarsoloen på A-sida. All moroa er pakket inn i en psykedelisk ramme, og jeg vil nok alltid lure på om det er noe galt med hastigheten på platespilleren min hver gang jeg spiller denne singelen. Det er temmelig bakpå til tider. The Mutants er absolutt ikke det eneste dampende garasjesumporkesteret i Finland. Andre navn du bør lære deg utenat er The Flaming Sideburns, Branded Women, Thee Ultra Bimboos, Hypnomen, The Micragirls, Disgrace, Sweatmaster, The Trassels, Nieminen & Litmanen, Damn Seagulls, Shake, Barbe-Q-Barbies og ikke minst Jolly Jumpers, som Dull City Records allerede har huka tak i, og hvis innspilt og utgitt singel vil bli anmeldt i denne weben i løpet av våren. Noe av dette stoffet får du tak i via Dull City Records, det andre kan du få tak i ved å henvende deg til for eks. Trash Can Mailorder og Bell Bottom Records, eller direkte til de plateselskapene jeg har nevnt i denne omtalen. Bruk linkene over litt aktivt så finner du ting sjøl, det er verdt å svi av noen sedler og timer på. Hola! Rock Engh Roll 21 april 2005