Naked Prey
Under the
blue marlin
Frontier Records
Lp
-
1986
Bjarne Johansen 2001
(oppgradert) |
Anmeldelse:
Den amerikanske Paisley Underground-scenen var det nærmeste en
gitaroholiker kommer nirvana! Fra den spede starten på tidlig 80-tall,kom
det etter hvert myriader av helt essensielle band. Essensielle i den
forstand at man lettere forstår hvorfor ting skjedde som de gjorde på
90-tallet. Rain Parade, Dream Syndicate, Leaving Trains, Meat Puppets,
Thin White Rope, Del Fuegos, Green On Red, Three O'Clock, Gun Club.
Nå tilhører vel ikke alle disse den scenen, men de var alle særs viktige
for ettertiden.Det engelske magasinet Bucketfull Of Brains gjennomførte i
1990 en leseravstemming som skulle kåre 80-tallets beste plater. Det ble
stemt på 1239 FORSKJELLIGE plater!! REM vant, men her finner vi ulike
artister som Church, Dinosaur Jr, Died Pretty, Replacements, Robyn
Hitchcock, Game Theory, Joy Division, Cramps, Pixies, Nomads, Plasticland,
Steppes, Droogs m.fl. Alle disse kommer inn på top 50-lista. 80-tallet
kjedelig? Gimme a break!!!
Nuvel, det var utmerkede Naked Prey dette skulle handle om.
Bandet debuterte med en selvtitulert MLP i 1984. Den kom på Steve Wynn's
label Down There, og var produsert av Green On Red's Dan Stuart. Med to
gitarister i Van Christian (vokal) og David Seger skapte NP lyd i nærheten
av Dream Syndicate.
De vakte en viss oppsikt, og ble prompte saina til Frontier, og "Under The
Blue Marlin" kom som ett skudd i 1986. Siden sist hadde de skifta trommis,
og denne gangen var det Tom Larkins (Leaving Trains) som hamra skinn.
Bassist Richard Badenious var fremdeles med, og i produsentstolen finner
vi Paul B. Cutler fra Dream Syndicate. Incestuøse? Vi?
Plata starter med blytungt gallopperende "The Ride", og gitarer som
freser, kryper og fyller igjen det som måtte være av rom. Så kommer "A
stranger" som er mer typisk NP. Langsomt byggende opp mot full utblåsing.
"Dirt" er angstfullt sinne parret med ett enormt trøkk i refrenget.
Og sånn fortsetter det plata ut. Glimrende produsert av Cutler som klarer
å gi gitarveggen nok luft til at nyansene trer tydelig fram. Gutta
avslutter plata med "What price for freedom", en av de desiderte
høydepunktene på 80-tallet.En lang oppvisning i stolt, hyperelektrisk
rock'n'roll som bygges opp, tas ned til hvisking, før det bygges på igjen.
Helt og totalt fantastisk!! Ei låt som minst tangerer det beste på "Medicine
Show".
Har du ikke hørt denne er det ett krav at investering foretas. Sykt bra
plate!! |
