Stig R. Nedreberg
This is real
S.R.N.
Music
Cd
-
Desember 2006
Rock Engh Roll 13 oktober 2008 |
Anmeldelse:
Overalt i samfunnet finner du de folka som holder hjula i gang, men som du
knapt ser eller hører om før du får gleden av å bli kjent med dem via en
eller annen tilfeldig inngang. De folka finner du til de grader også i
musikkmiljøet. En av dem kommer opprinnelig fra Nesbyen i Hallingdal, han
jobber nå som blant annet musikklærer i Ål, Buskerud, og bruker
mesteparten av fritida si på andres og egen karriere, i den prioriterte
rekkefølgen.
Han booker og tilrettelegger spillejobber for Ronni Le Tekrø, ordner med
gitarseminar på små og store steder i samarbeid med gitarfenomenet Mads
Eriksen, som han også er manager for, og har i disse tider logistisk
ansvar for et ferskt konsept kalt N3, som er et prosjekt med trioen Le
Tekrø, Eriksen og Terje Rypdal, kanskje de 3 beste gitaristene i landet
innenfor sine genre.
Stig R. Nedreberg har mye inne sjøl også, det har bare tatt noen år før
han har tatt skrittet helt ut og laget et soloalbum. Stig er nemlig en
glimrende gitarist sjøl, og med det som et fundament i soloprosjektet har
han fått et inspirert kick til å lage låter og synge på et helt album, med
god hjelp av dyktige og erfarne musikervenner som Mads Eriksen, gitar;
Frank Hovland, bass, lap steel, synth, xylophone, og Steinar Krogstad,
trommer.
Mange i Stigs omgangskrets skjønte sikkert tidlig det han ikke helt
skjønte sjøl: at han var klar til å gi ut noe på egenhånd. På et
nyttårsparty med Le Tekrø i 2005 ble han inspirert til å sette i gang, og
et år seinere var "This is real" et faktum, med balladen "I suppose" som
spydspiss i promoteringa for plata - knallåta kom inn på 4. plass på
Norsktoppen, med 300 tusen lyttere!
Stig har alltid vært spesielt glad i musikken fra 70-tallet, som Queen,
Foreigner og Toto, og det har aldri sluppet taket i han. Som 15-åring ble
han opplært i bluesens gitarverden av Hellbillies sin glitrende gitarist
Lars Håvard Haugen, på 90-tallet var det mannen som tidligere er kåret til
en av verdens beste gitarister i det amerikanske magasinet Guitar player,
Mads Eriksen, som lærte Stig et triks eller to. Og så traff han Le Tekrø.
Ikke rart Stig fikk lyst til å skape noe sjøl, og med kjelleren full av
gitarer og hodet fullt av ideer var det bare å knalle i gang.
Plata inneholder 11 egenkomponerte låter fra musikklæreren som skal bli
far ved juletider i år. Lydbildet er krystallklart og velprodusert, men
ikke glatt, det er bra sting i gitarene. Stilen må sies å ligge nærmest
hardrock, og det er mange fine detaljer her, ikke overraskende gjelder det
gitarspillet til Mads og Stig, og man hører små glimt av inspirasjon fra
folk som Mark Knopfler, Eric Clapton, Carlos Santana og Deep Purples Tommy
Bolin. Ja, på en måte minner albumet til Nedreberg om et soloalbum fra en
av gutta i en av disse supergruppene fra 70-tallet, som nettopp Deep
Purple, hvor den typiske hardrockballaden har fått god plass å utfolde seg
på.
Det er ganske mange flinkiser som har vært medlem i store band som har
prøvd seg på en solokarriere. De fleste av de som har mislyktes har ikke
de låtskriveregenskapene eller sangegenskapene som skal til for å lage et
spennende soloprosjekt. Nå har ikke Nedreberg spilt i noe stort superband
på 70-tallet, men det er likevel sjeldent at en så bra gitarist også har
de andre egenskapene i rikt monn. Nedreberg lander nemlig godt med begge
beina på "This is real" når det gjelder vokal og låter også. For å ta
vokalen først, så er ikke Nedreberg akkurat noen Ian Gillan eller Robert
Plant, men han synger godt, og spesielt på de rolige låtene er det mye
varme og sjel i stemmen hans, noe som virkelig viser seg på siste låta, "Moon
man", en skikkelig soulsviske som like godt kunne vært gitt ut av Otis
Redding som Stig Nedreberg, og med et superb gitarspill.
I tillegg til å være en fantastisk strengeplukker og en habil sanger, er
Stig altså en mer enn gjennomsnitts god låtskriver, og han har teften for
den gode melodi og et sugende refreng, som på åpningslåta "Too late for
love". Så drar han i gang med en Ted Nugent møter Rory Gallagher møter
Jeff Healey på brygga under Notodden Bluesfestival-sak. Dra hjem for noen
tøffe solopartier vi blir forært her!
"I suppose" er låta Norsktoppen fikk. En kjempefin ballade, som viser at
Stig har nok et talent i ermet, som tekstforfatter, men han er jo lærer så
han har nok juksa litt, he he. Fra bløtt til hardt, og vi er i Tekrø-land;
"Pain" er velspilt hardrock med et potent riff. Videre til den fineste
låta på plata. En låt som ikke gjør så mye ut av seg på de første
gjennomhøringene, men den gror og vokser. "It's over" er en kolossalt
følsom og tung kjærlighetsballade, som av alle ting minner om Travelling
Wilburys...Roy Orbison, mikset med den største hiten Foreigner hadde, "I
want to know what love is"!
Derfra over i en tung Purple-ballade i "This time", solide saker, og moroa
fortsetter med en låt som det vil nærmest sjokkere meg om ikke blir en
hit, "Safe in my heart", som er som hentet ut av Santana's 80-talls
katalog; en aldeles nydelig poplåt med litt latinamerikansk inspirert
gitar og masse feeling. Enkelte låter på siste halvdel trekker ned
helheten, men "This is real" er en plate som mange vil ha glede av, og jeg
er en av de mange. |
