Neperud
Christmas in Memphis
Schlup Records
Rød Vinylsingel
-
10 des. 2005
 |
Neperud: Bjarte Lind Karlsen, trommer
- Kim Wild,
vokal, bass, orgel, perkusjon
- Carsten Holt, vokal, gitar, orgel
- Idar
Gjone, vokal, gitar
+
gjester Geir Fragell, orgel
-
trym Sigurdsen, kor
-
The Wino's, kor
Genre:
Norsk Julerock
Låter:
Christmas in Memphis
-
We're not alone
Produsenter:
Carsten Holt
-
Per Sælør
Cover art:
Morten Tefre
I Rockeweb:
Ep-lista 2005
Webreferanse:
Neperud
 |
Jeg var en bitteliten
pinglete lilleputt som ofte gjemte meg bak målstolpene på Rjukan stadion
den gang min stakkars mor stadig måtte kjøre meg helt fra Rjukan til
Tveiten skole i Eidanger for å fikse på tenna mine, som sto rett ut, opp,
ned og innover. Jepp, jeg måtte ha tannregulering, og ofte måtte jeg sitte
sammen med svetteluktende kvinnfolk som var veldig vittige på min
bekostning, på en lur måte som mora mi ikke skjønte - og jeg var
selvfølgelig møkk sur hele veien. Men det verste var likevel musikken: "Moody
blue" med Elvis Presley, som dura og gikk hele vegen frem og hele vegen
tilbake, over Hovinheia også, mens kuene lo av oss bak ryggen min. Jeg ble
"Moody blue" ja, sjekk det omslaget Morten Tefre har lagd til Neperud i
anledning denne julesingelen, den heter selvsagt "Christmas in Memphis".
Snakk om å grave i åpne sår. Men Elvis kommer ikke til å stå opp fra de
døde, for han har aldri dødd, og han dør i hvert fall ikke nå som det
nærmer seg jul. Nå har han fått Neperud på laget sitt også.
Neperud har ikke sitti mye på rævva siste året: De har turnert og spredd
glede, uansett om de har spilt for 10.000 mennesker eller 10; de har spilt
med bandet Spön, de har vært med på to solide tributeplater, den ene for
Ramones, med låta "Loudmouth"; den andre var en hyllest til tidenes beste
norske singer/songwriter, Joachim Nielsen, alias Jokke, med låta "Kom
igjen". Ja, bandet var også support for restene av Jokke & Valentinerne,
The Valentourettes, på Rockefeller i november. Slippfesten til denne
julesingelen hadde de selvsagt på Katakombene i Skien 10 desember. Nå kan
de egentlig sette seg ned, og la julefreden senke seg over alle de fine
omtalene de kommer til å få for sin julesingel.
Musikken er fremdeles laget av Neperud, julelåta er laget helt og holdent
av Carsten Holt, mens B-sida, "We're not alone", er skrevet av Holt sammen
med resten av bandet. De har på denne singelen fått "a little help from
their friends" for å skape den riktige julstemninga. Ex-Dilldallholomer
Geir Fragell gjester med sitt hammondorgel, og med sitt Al
Kooper-inspirerte orgelspill får han Neperud til å ligne litt på Bob Dylan
anno 1965-66 i korte øyeblikk - knakende gøyalt om jeg får lov til å si
det. Neperud har også dratt inn noen korfolk som går under navnet The
Wino's. For ytterligere å understreke at Neperud er et Skiensband så har
de fått med seg nok en Ex-Dilldallholomer, herr Per Sælør (som jeg lenge
feilaktig har kalt Salær i min Dilldall Holom omtale i høst), som
co-produsent sammen med Carsten Holt. Sammen har de alle skapt en alle
tiders julelåt, som selvsagt burde gått døgnet rundt på TV, men isteden
får vi Idolfjolsa bretta utover hele skjermen natt og dag.
Neperud har voldsomt taket på dette med refrenger som spikrer seg til
netthinna, også denne gang. Jeg dro gjennom A-sida 14 ganger før jeg
konkluderte med at Neperud fortsatt har fortjent plass i min "Rock engh
roll wall of fame" (personlig omskriving av Rock and roll hall of fame).
Med refrenget på plass i huet var det ikke vanskelig å få julestemninga
med Fragell på laget, gitarspill bare Pixies og Neperud får til, og et
deilig laid-back komp fra resten av grenlenderne. B-sida er også en flott
sak, men må nok spille annenfiolin på denne julesingelen, selv med Fragell
med på orgel og The Wino's korende lekkert i bakgrunnen.
Så har stiften kommet til veis ende, der den står og ødelegger seg selv
midt på plata, forbi den røde korridoren hvor lyden sitter godt plassert i
rillene. En julesingel er født, Elvis lever, tannreguleringen min er
fjerna men tenna står like skakt, Neperud har levert nok et
kvalitetsprodukt, og denne gang tar de opp konkurransen med alle de
sleske, kjønnsløse, overproduserte og såpeglatte juleplatene som selges i
hundretusener fra bensinstasjoner og postkontor over hele landet - la
Neperud lenge leve, la de få spise kirsebær med Elvis, Hasil Adkins og
John Belushi i en eplehage på Ulefoss!!
Rock Engh Roll 13 desember 2005 |
Neperud
Neperud
Schlup Records
Cd
-
2004
 |
Neperud: Bjarte Lind Karlsen, trommer
- Kim Wild,
vokal, bass, orgel, perkusjon
- Carsten Holt, vokal, gitar, orgel
- Idar
Gjone, vokal, gitar
Genre:
Norsk Indierock
-
Lo-Fi
-
Garasjerock
Låter:
Where the kids go
-
Black pillow
-
Chickaboot
-
Cookin'
-
Gina is talking to Jane
-
Hiroshima coffee
-
Caleph Major -
Jungle room -
Hands up for the bottle
-
God damn ugly -
Wreck my brain -
Cut from stone
Favorittlåter:
Black pillow -
Chickaboot -
Cookin' -
Hiroshima coffee -
Cut from stone
Cover art:
Idar Gjone
I Rockeweb:
2004
|
Navnet
Neperud har sitt utspring fra en liten fredet plett på Ulefoss, en liten
bygd gjemt inne i Telemarks dype skoger. Stedet Neperud består av fire
Block Watne hus, et vanntårn, en hoppbakke og en kirkegård.
Idar, Kim, Batty og Cesh reiste våren 2004 til Klyve Lydstudio for å
spille inn oppfølgeren til garasjerockklassikeren "Lost in Legoland" fra
i fjor. Det var et minialbum så resultatet av innspillingene til Per Sælør
i studioet ville bli Neperuds egentlige debutalbum, deres første
longplayer om du vil. I tiden mellom disse utgivelsene har jeg sett dem
live to ganger, på Rjukan, og min fascinasjon for disse trivelige
smårølpete Grenlandrockerne har tatt av i vannrett vinkel siden første gang jeg hørte
lydmontasjen deres. I mellomtida har jeg også fått tak i deres første
7-tommere på vinyl, "Hole" og "The Murder act", som begge er ufattelig
sterke, ja selve låta "The Murder act" er noe av det feteste som har sust
gjennom mine høyttalere siden jeg spilte kræsjlige Bobby Goldsboro første
gang jeg tok i en vinylplate.
Men nå er altså produktet av to langhelger i Klyve Lydstudio klart for
gjennomhøring, and here is the result of the rock engh roll jury. Neida,
slapp off, Neperud lager fremdeles ikke Grand Prix-musikk, men
åpningssporet "Where the kids go" er vaffall det mest umiddelbare de har
laget. Det er pop med en liten skeiv vri, høres ut som The Byrds hvis de
hadde holdt ut helt til 80-tallet. Noen kloke hoder vil nok da tenke seg
at Neperud ligner på REM, og det er ikke en helt ueffen sammenligning, men
husk at dette er Neperud, og Neperud ligner ikke på noen. Men det er noe
tidlig 80-tall over det, og Neperud har for første gang tatt på seg
cowboyhatter. Det er ikke dårlig, men veldig annerledes enn Legoland.
Overgangen er stor til "Black pillow". Nå er det lo-fi for alle penga, vi
er midt i Pavement-land. Det er en stor låt, en ny klassiker fra gjengen.
Det synges og spilles småsurt, gitarsoloen er hentet fra en liveskive med
Neil Young, eller...mens jeg hører gitarsoloen skrike i ørene tenker jeg
litt på "Mere" med De Dillos. Riffet bør de ta patent på før noen stjeler
det, men det er vel ikke så farlig for ingen i verden ville spilt gitar på
den måten akkurat da i Klyve Lydstudio. Once in a lifetime, for å si det
med Talking Heads.
Etter første gjennomhøring av plata har jeg forstått følgende: Neperud har
laget et dusin fine melodier, så har de funnet frem et dusin
inspirasjonskilder fra klassisk rockhistorie, de hiver alt opp i en gryte
og rører om; den låta skal høres ut som Green On Red, den låta skal høres
ut som Butthole Surfers, den som tidlig Pixies, den som Stones gjorde på "Exile
on main street" osv. Jeg vet at det sikkert ikke er sånn, men la oss late
som om det er sånn.
Så på låt 3, den pokker så flotte "Chickaboot", er de tilbake til
60-tallet, psykedelisk pop med orgelbrus med alkoholinnhold fra
Lundetangen dreier det seg om. En ny klassiker. Jeg må gråte av glede. "Cookin"
likeså, et nytt enkelt, men dritrått refreng tar balletak på deg.
"Hey good lookin', whatcha got cookin'"
I "Caleph Major" synger de om orgasmeproblemer, og de synger så surt
det er mulig i refrenget. Ett minutt og femten sekunder lange "Hiroshima
coffee" er en ny hutte-meg-tu-så-bra-låt. Iggy pop synger en låt av Guided
By Voices. Fremragende, effektiv rå rock!
Hør bare på utrolige stilige "God damn ugly". Vi hører et lydbilde som fra
en Mudhoney-låt seint på 80-tallet, men vokalen er dønn Johnny Rotten.
Artig. Og hele veien, gjennom hele skiva er det gode melodier med
refrenger som sitter pladask i planeten midt mellom lyskasterne, men
kanskje viktigst: Det smaker Neperud, Neperud og atter Neperud av hele
opplegget. Hva er det denne gjengen går på?
Plata avsluttes med den litt Velvet Underground-inspirerte "Cut from stone",
den hadde passet fint inn på klassikeren "Loaded" fra 1970. Og det er en
veldig fin melodi i tillegg, en klinelåt faktisk. En verdig avslutning på
nok et kapittel i Neperuds historie.
Det finnes et hav av geniale rockeband som aldri blir oppdaget av den
store massen rockefantaster. La for all del Neperud forbli en hemmelighet
slik at jeg kan spille platene til bandet med visshet om at jeg er
priviligert.
Rock Engh Roll 7 februar 2005 |
Neperud
Lost in Legoland
Schlup Records
Minialbum
-
2003
 |
Neperud: Bjarte Lind Karlsen, trommer
- Kim Wild,
vokal, bass, orgel, perkusjon
- Carsten Holt, vokal, gitar, orgel
- Idar
Gjone, vokal, gitar
Genre:
Norsk Garasjerock
Låter:
Follow the trash
-
Mwk
-
Christine
-
Erwin Schlup
-
Houseparty
-
Get it
-
A great location
I Rockeweb:
Ep-lista 2003
|
|
Andre band heter ikke Neperud. Hvilket usannsynlig tøft navn på et band, men
musikken er tøffere, men absolutt ikke usannsynlig. For den er et
faktum, og er verdt flere kapitler for seg selv. Derfor denne anmeldelsen.
Jeg skal prøve å ikke la denne anmeldelsen bli farget av at Neperud er
fra Skien. Altså er de telemarkinger, som meg. Sannheten er at jeg ikke
behøver å farges mye av noe som helst for å klare å rose Neperud herfra
til Io ved Jupiter, selv ikke av det faktum at Neperud-gutta er verdens
triveligste typer, men jævlig skranglete, eller garasjete, om man kan
bruke et ord som ikke eksisterer før denne anmeldelsen.
"Lost in legoland" er den tredje utgivelsen til Neperud. De to første
var 7-tommere, begge utgitt etter årtusenskiftet. Bandet er også et
produkt av nyere tider, de har kun holdt på med Neperud-saker og ting
siden år 2000. Men det er ikke noen unge jyplinger som bemanner bandet,
det kan man tydelig se på bilder. Bilder kan triumferende fortelle mer
enn hodetelefoner sånn sett.
På ett spesielt fotografi jeg har sett stiller de i dress. Neperud
altså.
"Lost in Legoland" er utgitt på bandets eget selskap, "Schlup
Records" i
Skien, og er et indieband i ordets rette forstand. Det er også
garasjerock av beste merke.
Inspirasjonskildene til bandet er The Velvet Underground, Elvis Costello,
Erwin Schlup (?) og tidlig The Rolling Stones, men de ligner ikke på noe annet jeg kan komme på i farta.
Når jeg tenker meg godt om så minner det meg om noe, men jeg kommer ikke
på
hva det er. Lydbildet er et produkt av rommet alt ble spilt inn i, med de særegne
egenskapene det rommet har. For det skal de ha, Neperud, de er
kompromissløse i sitt forhold til hvordan det skal lyde. Det skal høres
akkurat så grumsete, skurra, rått og spinnvilt ut som bandet vil ha
det. Her er det ikke snakk om gjøre seg lekker for å selge mer plater
eller få flere nusselige småkoselige giger. The White Stripes analoge
lyd blir fisefin i forhold til potetkjellersoundet til Neperud.
Dette er full pakke ubehandlet rock 'n' roll rett fra hjertet til Kim
Wild, Bjarte Lind Karlsen, Carsten Holt og Idar Gjone. Man blir stolt av
å være telemarking etter denne musikalske overkjøringa.
Så til låtene: The Cramps møter Damned på fylla med Frankenstein som
lydmann i åpningsbomba "Follow the trash". Dagsorden er satt. En liten
stiljustering mot en haug med råtne poteter og "mwk" er i gang. Hva er
dette for no'? Så bra! Gitarspillet er jo helt Jøtul med banansplit og
rød løper. Årets norske rockelåt, med en intensitet som Skippern i
toppslag kunne savnet. Så er dem lei av å synge - litt. "Christine" er
en instrumental ala Link Wray med Sputnikfilter i endetarmen, vi snakker
om junkrock av beste merke.
Dette kan ikke vare...
"Erwin Schlup" roer ned tre hakk. Det nærmer seg faretruende
hyggelig, for det er en søt melodi, men med "innlagt" stygg "riktig"
lyd. Den brekker opp fint i forhold til låtene foran.
På "Houseparty" kan vi ane inspirasjon fra Velvet, Stones, Stooges og
slike band, mens de jamma i øvingslokalet, men melodien er Neperuds egen greie.
"Get it" starter i hundre og tar helt av i motsatt retning. Kan man måle
radioaktiviteten på denne skiva på Kjeller? Får man utslag på jordskjelvtermometeret?
Nei.
Låt 7, den siste, heter "A great location" Det er en ganske
rolig melodiøs sak, som viser Neperud fra en helt annen side. Refrenget
bygger seg opp på en utrolig smart måte. Du må nesten høre det.
"Lost in Legoland" er en av mine favorittplater. Ikke fordi
den har de beste melodiene som er laget, men fordi den gjør meg så glad,
fordi den har et lydbilde som passer mitt skrudde hodet perfekt, og
fordi jeg har lyst til å høre på den døgnet rundt. Det er nok for meg.
Rock Engh Roll 3 februar 2005 |
|
