Ivan Nio
Antipode
KosyRex Records
Lp
-
2009
-
På MySpace
Rock Engh Roll 13
februar 2010 |
Anmeldelse:
Ivan Nio har vært et fullverdig medlem av den menneskelige rase siden han
ble født i København i 1951. Han er vel ikke så kjent i Norge tror jeg,
kanskje han ikke er så kjent i hjemlandet Danmark heller, men dette bør
forandre seg etter utgivelsen av den doble vinylplata "Antipode".
"Antipode" er Nios 4. album under eget navn. Før det ga han ut 2 plater
som medlem av Avantgarde De Luxe. Men Ivan Nio er ikke bare en stødig
musiker, sanger og låtskriver, men også produsent i sitt eget
plateselskap, KosyRex Records, som plata er gitt ut på. Det stopper ikke
der, for denne driftige dansken er også gitardesigner og håndlager gitarer
i sitt eget workshop i København.
Dansk dynamitt sier vi alltid her i Norge når danskene gjør det bra på
idrettsarenaene, noe som skjer ganske ofte, men Ivan Nio er ikke
eksplosiv, han er laidback, behagelig og reflektert, og sklir som artist
fint inn i en klassisk singer/songwriter låttradisjon. Gjennom 18 låter
fordelt utover 4 platesider hører man innflytelse fra flere av de store
låtskriverne i rocken, som Bob Dylan, Lou Reed, John Lennon, Neil Young og
JJ Cale.
På en måte kan Nio være danskenes svar på Ulf Lundell også. De har noen
likhetstrekk; de synger på sitt morsmål, lager lange plater med mange
låter med tekster som er dype og personlige men samtidig litt uforståelige
for andre enn dem sjøl, og det er høy kvalitet på låtene som sakte men
sikkert gror og blir sterkere for hver gjennomhøring. Den store
forskjellen mellom de to er vel at Nio holder seg i ro gjennom hele plata,
mens Lundell er nødt til å riste på seg litt med noen skikkelige episke
rockere innimellom.
Vi befinner oss i drømmenes teater, Ivan Nio ligger i en hengekøye på
landet, kikker opp på himmelen og tenker, så skriver han tekstene ned og
koker låter på dem. Det går sakte, han rocker det sjelden opp, aldri
faktisk, men legger til litt damekor, bluesfeeling og munnspill, og selv
om ikke låtene hadde vært noe bra så er det likevel solid håndverk han
leverer sammen med sine musikere, og stemningen er upåklagelig, og altså
ganske så laidback.
Det tar tid å høre gjennom 4 plateskiver, det tar enda lengre tid å høre
platesidene flere ganger, men den tida må du ofre hvis du vil krype inn
under huden på låtene til Nio. Det finnes vel ikke noen umiddelbare låter,
låter som fester seg i knollen og nekter å forlate minnesentralen, men det
behøver ikke å bety at de ikke eksisterer. Det har nemlig noe med måten de
fremføres på å gjøre, for Nio snakkesynger seg gjennom brorparten av
låtene, og de fleste låtene flyter sakte fremover på kvart fart. Nio
antyder melodiske temaer mer enn han leverer dem med tydelighet.
Side 2 skiller seg sånn sett litt ut fra de andre sidene med lettere
tilgjengelig melodisk materiale, som for eks. kjempefine "Sesam åbner sin
port". På den serverer Nio et refreng akkompagnert av flerstemt
damekoring; en veldig fin låt. Fin er også den Bob Dylan-inspirerte "H.Y.P.
over brændte broer". Den har også et refreng som fester seg etter noen
runder. Det samme gjelder neste låt, "Det indre rovdyr", der Lou Reed er
en tydelig influens. Jeg skulle kanskje ønske at Nio gjorde dette oftere,
altså var litt melodisk tydeligere, det er noe han er flink til. Forøvrig
er det de avslappende stemningene, Nios behagelige stemme og sjelfylt og
robust musikerkraft som dominerer på "Antipode". |
