No Life
Orchestra
Calling occupants of interplanetary craft
/
Better life
Luftwaffel
Records
Maxi 12"
-
2009 -
På MySpace
Bildet: No Life Orchestra
Rock Engh Roll 9 mai
2010 |
Anmeldelse:
Mens vi venter på en ny
fullengder fra No Life Orchestra kan vi hygge oss i selskap med låtene
"Calling occupants of interplanetary craft" og "Better life", som fyller
hver sin side på Trondheimsbandet sin nye 12 tommer, og som vanlig har det
ikkelivske orkester gitt ut sakene sine på den ultrabriljante labelen
Luftwaffel Records. Men bare for å avslutte dette avsnittet der det
startet, så er det ikke sikkert vi fans av bandet må vente så lenge, for
Frode P. i bandet har nemlig over 3 timer med riffdeler.
Covergrafikken til denne 12ern finnes foreløpig ikke på nett, jeg har i
hvert fall ikke funnet den, og i og med at en 12er har samme dimensjon som
en vanlig vinylplate, så er den for stor for skanneren min. Derfor må
lesere av denne omtalen nøye seg med et bilde av bandet, tatt i
forbindelse med avspilling live av disse to nye låtene. Dette er, som du
kan se, gutter med en velutviklet sans for humor, noe som også gjenspeiler
seg i bandets musikk, nå som før.
Hvem er så No Life Orchestra? Er de trøndernes svar på The Residents? De
bruker ikke sine egne navn på utgivelsene sine, men navn som Groteske
Bill, Karl Max, Mr. South-T, Lieberposhteig og Onkel Strobe. Vel, slik var
det før, men nå på denne nye 12ern er det endret, til enda rarere
navnløsninger, og de skriver at denne vaxi maxi space taxi er fremført
av...ja masse rare ord og navn vikla i hverandre, men for eksempel sånt
som Black Boule Ballstrong Basstronaut. Disse gutta er morsomme på egen
bekostning ikke andres.
Det er svært sjelden, om i det hele tatt, at jeg sparer på presseskriv,
men når man får servert et håndskrevet et som nesten må sies å være et
kunstverk som bør rammes inn på veggen, så sparer jeg på det. Frode Ps. utvalgte ord som
følger denne utgivelsen må spares på. Det er kunst i seg selv. At det er
morsomt er bare fornavnet, men etternavnet er at de selv beskriver sin
musikk bedre enn noen musikkritiker. Det beste ved denne maxien er likevel
at den kan lyttes til, og jeg har notert meg noen nøkkelord inni hodet,
som jeg tenkte jeg skulle dele med verden rundt meg, ikke bare inni meg.
No Life Orchestra mener de har begått pop denne gang. De har heller ikke
skrevet låtene selv, men i tråd med gjeldende popdogmer har de stjålet
dem. Mange har nok hørt "Calling occupants..." med The Carpenters, noen
har kanskje også hørt låta med Klaatu, Canadas popprogbluesstjerner. I
NLOs tapning er det må vite en ganske annen innfallsvinkel til låta. Dog,
den starter poppa og überdelikat, men etter hvert viser bandet hva som bor
i dem, nemlig en kreativ masse med progopeter og melodilivsnytere med en
særlig evne til å få frem smilet hos lytteren og til å bygge opp låter fra
stillhet til inferno og tilbake igjen. På sin vei gjennom låta treffer
hørselen flere musikalske genre som opptrer for deg i NLO-land, som
discoblues og spacepop. Men bare for å ha sagt det, No Life Orchestra er
et progrock band, selv om de tøyser litt innimellom.
Låt 2 er "Better life". En Amanda Lear sang, og bandet anbefaler samtidig
lytterne å google dama, da hun er verdt det. Jeg har ingen skiver med dama
personlig, men må si at jeg har hørt denne låta før. I No Life Orchestra
sin musikalske ånd får den et nytt oppkok med nye smaker. Vi kjenner igjen
NLO og deres totalt daterte synthlyder, vi kjenner også igjen
sirkusmusikken de stadig er innom, men vokalen her minner faktisk om en
noe ekstrem utgave av Genesis, eller noe sånt, og låta som sådan er fiffig
og kreativt arrangert, kronisk underholdende, og helt No Life Orchestra.
Med de ordene avslutter jeg nok en anbefaling utkommet fra Luftwaffel
Records, denne gang utypisk gitt ut som en 12"-singel, og må både de og
dette muntre og oppfinnsomme bandet lenge leve. |
No Life
Orchestra
Friday people
Luftwaffel
Records
Lp
-
2008
Rock Engh Roll 7
juli 2008 |
Anmeldelse:
Den nye beibien til No Life Orchestra er signed, sealed og delivered til
folket. Før i tida ble beibier levert til folk av storker, det må man
snart gjøre igjen for regjeringa legger ned fødeavdelinger på småsteder,
og for å forhindre at beibier skal ristes i stykker på veier som snart
ikke er kjørbare må man ty til storker, men siden det ikke lever så mange
storker her til lands kan jo innleide strutser være et alternativ. Men
siden strutser ikke kan fly kan muligens gigantiske papegøyer være et
alternativ. Papegøyer er i dag ofte i privat eie her til lands, men kan
leies for en slikk og ingenting til diverse formål, og det var en gulgrønn
papegøye med rosa fartstriper som slapp den nye beibien til No Life
Orchestra delvis ned i min postkasse. Beibien var til min store glede en
vinylplate som ble liggende delvis i kassa og delvis utenfor. Vinylplata,
som for anledningen var kledd i tjukk papp og massivt med teip, var blitt
papegøyefraktet helt fra Flatåsen bydel i Trondheim, fra Luftwaffel
Records, og da jeg så det ble jeg så glad, for jeg visste av erfaring hva
som ventet meg.
Luftwaffel Records is a provider of quality alternative music since 2002
mine damer og herrer! Rockeweb er stolt over å kunne være med å spre det
gode ord om bandene som er fostra opp i Flatåsen og omegn. Det holder å si
Ping, Seid, Schtöggminator, Tremolo Wankers, Nude Pube Banglers, The
Reilly Express og ikke minst det ellevilt superglødende No Life
Orchestra-orkesteret. Jeg sier ikke mer. Eller jo, det gjør jeg, så les
videre.
Faste lesere vil nok erindre at jeg tok helt av i en begeistringsrus uten
sidestykke i nyere norsk musikkhistorie over No Life Orchestras (NLO)
forrige utgivelse, en selvtitulert ep med 5 låter hvor absurde titler som
"Kneipscape", "Cockshaped objects" og "Planet drunk" kun ble forbigått av
titlenes reelle innhold, ja la meg si det slik: Du blir ikke spik spenna
gæren av å høre på NLO, men det hjelper å være det når du hører på dem.
Har du sans for humor og god rock skal det kun små tilpasninger til før du
er klar for en runde med disse gutta, som er: Groteske Bill, Karl Max,
Lieberposhteig, Mr. South-T und Onkel Strobe, dvs. en håndfull progressive
syrepunkmetalhuer som spiste litt for mange av de rekene mamma hadde gjemt
i de hule oldemorstengene i stua for å spare litt sjømat til fine
anledninger.
Så til albumet som sådan: "Friday people" er bandets første fullengder, og
noe sier meg at de er stolt over å kunne presentere sin nye beibi på vinyl
for første gang. Layouten er krembesudla, utbrettscover, morsomme bilder,
tekster, en haug med info, og alt dette opplever du før stiften har nådd
sitt endelige mål - de magiske svarte rillene. Bandet har fått ny vokalist
hører vi, en gitarist mindre, bass og syk syk synth fremhevet.
Bandet
strutter av godt humør internt, det høres, men den absurde lekenheten og
surrealismen vi hørte både instrumentelt og vokalt på forrige ep, og for
så vidt også på splitt-plata med Ping, er erstattet av mer konsise låter,
mer vokalbaserte låter, og det er knapt nok ei låt her som ikke rocker
vekk flesket til et motorisert pumpeorgel - de høres vel egentlig ut som
en punkete utgave av King Crimson på syredrift.
Leser du litt av linjene og mellom linjene etterpå finner du ut at dette
er gutta du bør be på fest når du har gått tom for øl kl. 03.00 natt til
sondag og fyllenervene begynner å trenge seg på, for disse gutta er en
garanti for fortsatt glede og moro, og de er en motgift mot alt som er
trist og leit, i tillegg har de tekster som kan være den fineste poesi
eller det reineste sludder, som lyrikken i "Ride for a fall":
breathe around the burning bush
coockle-doo a joodle huu
plans they have arranged for me and you
use the fear to hold us down
Smak på ordet trivsel. Trivsel skapes ikke bare med blomster i
vinduskarmen, flatbanking av biffer på fredagskvelden, flatbanking av
favorittlesba på søndagsmorran i skjeposisjon,, eller Reiseradioen på NRK
når du er på besøk hos svigermor i fellesferien, men jeg for min del trives for eksempel når NLO bråker i stua mi, også tidlig om morran. Lyden
på plata er identisk med en spa-behandling og kroppen din blir elta
innover og utover som om kneipskallene står på stuebordet og spiller mens
jeg danser i sofaen. Real livesound.
Bandet flyter på en bølge av selvtillit der de rocker seg hardt og
progressivt gjennom 8 kvalitetruvende låter. Fra tid til annen
morer de seg med komiske synthpassasjer eller småsyke koringer, men dette
er først og fremst en plate som har åpnet opp alle rockeslusene og det
pøses på med meningsfylt orgierock, uten antydning til å senke skuldrene i
noen kvarte millisekunder en gang for å la lytteren smake på noe som
ligner på en ballade.
Fra første sekund av denne plata er jeg bergtatt, med låta "Orgonite
expansion tool" rives stillheten i tusen biter av det neste kapitlet i
historien om No Life orchestra. Jeg var der når det smalt. |
No Life
Orchestra
No Life Orchestra
Luftwaffel
Records
Ep
-
2003
 |
No Life Orchestra: Uncle Strobe, bass, vokal
-
Karl Max, trommer, perkusjon
-
Mr. South-T, psynths,
vokal
-
Lieberphostheigh, gitar
Genre:
Norsk Psykorock
Låter: Prescrewed
-
Opposite lane
-
Planet drunk
-
Kneipscape
-
Cockshaped objects
I
Rockeweb:
Ep-lista 2003
-
Split-Cd
med Ping
Webreferanser:
No Life Orchestra
-
Luftwaffel
|
No Life Orchestra er et band fra Trondheim nord for Åndalsnes
som har kommet i skade for å ligne på kneippbrød i noen sammenhenger og
gutta i The Beatles i andre sammenhenger.
Medlemmene i
Trondheimsbandet No Life Orchestra har byttet ut knollene sine med
kneippbrød og heter Lieberphosteigh, Karl Max, Mr. South-T og Uncle
Strobe. Bandet utgjør 4 personer, men det er altså 5 kropper med kneip
på toppen på plateomslaget, og det store spørsmålet i vår tid er da
selvsagt hvem det siste og femte medlemmet på plateomslaget er. Kanskje
er det Snakefinger, en kar som i sin tid var uoffisielt medlem av The
Residents, men som i likhet med resten av gutta i bandet aldri viste
sitt ansikt offentlig - vel, han gjorde det kanskje, men ikke resten av
bandet - og som opptrådte live og på plateomslag med store øyne rundt
hodet iført pingvinkostymer.
No Life Orchestra har mye til felles med
The Residents, også musikalsk, men der The Residents var mer eller
mindre skrullete hele tiden og spilte det man på godt norsk kaller avant
garde eller eksperimentell musikk, ofte surrealistisk, ofte helt på
kanten av hva man kan definere som musikk overhodet, så er No Life
Orchestra et slags The Residents som spiller 90-talls støyrock med
klissete fingre inn mot både prog, metal og punkmusikk, i en fiktiv
verden litt ala Captain Beefheart uten legendariske The Magic Band i
ryggen, snarere byttet ut med Butthole Surfers, Robert Fripp's The
League Of Gentlemen eller Primus. Ja, jeg bruker store ord her og
dropper mine store favorittartister i fleng, men det har denne ferske
gjengen fra trønderhovedstaden fortjent, for denne ep-en er styggbra!
Nå er det ikke det første NLO har stelt i stand dette, de har tidligere
gitt ut en demo i 2001, men låttitler som "Suicidal pets" og "Hyblmedley",
som jeg ikke har hørt, og en split-cd med labelkollegaene sine i Ping i
2004. Well, det er mulig det er noe galt med meg, men dette er faktisk
noe av det gjeveste jeg har hørt siden jeg oppdaget en spesiell gråstein
av blå grus på Hardangervidda på 80-tallet. Men det er definitivt musikk
for oss som ikke skrur av musikken hvis det begynner å bli litt klamt i
øra og ørehåra svir seg litt.
Det er låta "Prescrewed" som starter galskapen. Låta har en oppbygning
som en skranglete og ulogisk oppbygd labyrint. Jeg finner nesten ikke ut
av alle de merkelige påfunnene her, fra knallharde metalriff, til
støyrockkaskader av bekmørk lyd til rolige hyrdestunder, før de er i
gang igjen med et eller annet, ja annet ja, for her er ingen ting gitt
på forhånd. Bak neste sving lurer ikke bare sjonkel politi, men også en
usynlig dromedar med våte syrebefengte gummistøvletter fra Stabburet.
Total uforutsigbar rock, men heftig så det gviner i trommehinnene. Gjett
om jeg koser meg glugg i hjel!
Neste låt, Andrej Nebb's De Press møter Ministry med en Big
Black-tilhenger på en trang øde landeveg og ingen vil vike. Igjen så
herlig uforutsigbart, og hvilket jätteherlig skyv mine damer og herrer.
Musikken suger kraften ut av deg og du føler deg som et flytende monster
i en annen verden avskåret fra den menneskelige verden for en stund, men
også monstre kan være snille mot de små fiskene. Sånn føles det.
Så hopper jeg over låt nr. 3, vet ikke hvorfor, kanskje fordi låt nr. 4
begynner akkurat nå og det er den beste låta på plata. Ja, "Kneipscape"
er virkelig av en annen verden. Tidlig på 80-tallet var supergitaristen
Robert Fripp - som noen vil huske fra King Crimson eller som
gitarvirtuos på Bowie's "Scary monsters (and super creeps) - i gang med
et prosjekt kalt The League Of Gentlemen. Det overstyrte, riffsterke,
sugende og intelligente gitarspillet på "Kneipscape" minner veldig om de
utblåsningene Fripp drev med. men det er også greit å nevne fabelaktige
Butthole Surfers eller Ministry igjen, og selvsagt Primus. Jeg er nesten
sjokkert over at ungdom som nesten ikke har tatt i en gitar før makter å
få til dette øset av en annen, men mye bedre verden. Du store alpakka.
Så har den siste låta fått navnet "Cockshape objects", og galskapen har
tatt overhånd totalt. Det er rått, drivende, ekkelt, ufyselig, det går
opp, det går ned, som king Crimson på en vanskelig tilgjengelig dag
eller som et The Residents med Kurt Kobain som sjef.
Så bra da, og mye bedre enn mange av de bleike oppskrytte artistene som
stadig blir hypet i nettblekker som ikke forstår hva god norsk rock er
før det blir kriminelt å ikke like det.
Rock Engh Roll 20
februar 2005 |
|
