No Life
Orchestra
No Life Orchestra
Luftwaffel
Records
Ep
-
2003
 |
No Life Orchestra: Uncle Strobe, bass, vokal
-
Karl Max, trommer, perkusjon
-
Mr. South-T, psynths,
vokal
-
Lieberphostheigh, gitar
Genre:
Norsk Psykorock
Låter: Prescrewed
-
Opposite lane
-
Planet drunk
-
Kneipscape
-
Cockshaped objects
I
Rockeweb:
Ep-lista 2003
-
Split-Cd
med Ping
Webreferanser:
No Life Orchestra
-
Luftwaffel
 |
No Life Orchestra er et band fra Trondheim nord for Åndalsnes
som har kommet i skade for å ligne på kneippbrød i noen sammenhenger og
gutta i The Beatles i andre sammenhenger.
Medlemmene i
Trondheimsbandet No Life Orchestra har byttet ut knollene sine med
kneippbrød og heter Lieberphosteigh, Karl Max, Mr. South-T og Uncle
Strobe. Bandet utgjør 4 personer, men det er altså 5 kropper med kneip
på toppen på plateomslaget, og det store spørsmålet i vår tid er da
selvsagt hvem det siste og femte medlemmet på plateomslaget er. Kanskje
er det Snakefinger, en kar som i sin tid var uoffisielt medlem av The
Residents, men som i likhet med resten av gutta i bandet aldri viste
sitt ansikt offentlig - vel, han gjorde det kanskje, men ikke resten av
bandet - og som opptrådte live og på plateomslag med store øyne rundt
hodet iført pingvinkostymer.
No Life Orchestra har mye til felles med
The Residents, også musikalsk, men der The Residents var mer eller
mindre skrullete hele tiden og spilte det man på godt norsk kaller avant
garde eller eksperimentell musikk, ofte surrealistisk, ofte helt på
kanten av hva man kan definere som musikk overhodet, så er No Life
Orchestra et slags The Residents som spiller 90-talls støyrock med
klissete fingre inn mot både prog, metal og punkmusikk, i en fiktiv
verden litt ala Captain Beefheart uten legendariske The Magic Band i
ryggen, snarere byttet ut med Butthole Surfers, Robert Fripp's The
League Of Gentlemen eller Primus. Ja, jeg bruker store ord her og
dropper mine store favorittartister i fleng, men det har denne ferske
gjengen fra trønderhovedstaden fortjent, for denne ep-en er styggbra!
Nå er det ikke det første NLO har stelt i stand dette, de har tidligere
gitt ut en demo i 2001, men låttitler som "Suicidal pets" og "Hyblmedley",
som jeg ikke har hørt, og en split-cd med labelkollegaene sine i Ping i
2004. Well, det er mulig det er noe galt med meg, men dette er faktisk
noe av det gjeveste jeg har hørt siden jeg oppdaget en spesiell gråstein
av blå grus på Hardangervidda på 80-tallet. Men det er definitivt musikk
for oss som ikke skrur av musikken hvis det begynner å bli litt klamt i
øra og ørehåra svir seg litt.
Det er låta "Prescrewed" som starter galskapen. Låta har en oppbygning
som en skranglete og ulogisk oppbygd labyrint. Jeg finner nesten ikke ut
av alle de merkelige påfunnene her, fra knallharde metalriff, til
støyrockkaskader av bekmørk lyd til rolige hyrdestunder, før de er i
gang igjen med et eller annet, ja annet ja, for her er ingen ting gitt
på forhånd. Bak neste sving lurer ikke bare sjonkel politi, men også en
usynlig dromedar med våte syrebefengte gummistøvletter fra Stabburet.
Total uforutsigbar rock, men heftig så det gviner i trommehinnene. Gjett
om jeg koser meg glugg i hjel!
Neste låt, Andrej Nebb's De Press møter Ministry med en Big
Black-tilhenger på en trang øde landeveg og ingen vil vike. Igjen så
herlig uforutsigbart, og hvilket jätteherlig skyv mine damer og herrer.
Musikken suger kraften ut av deg og du føler deg som et flytende monster
i en annen verden avskåret fra den menneskelige verden for en stund, men
også monstre kan være snille mot de små fiskene. Sånn føles det.
Så hopper jeg over låt nr. 3, vet ikke hvorfor, kanskje fordi låt nr. 4
begynner akkurat nå og det er den beste låta på plata. Ja, "Kneipscape"
er virkelig av en annen verden. Tidlig på 80-tallet var supergitaristen
Robert Fripp - som noen vil huske fra King Crimson eller som
gitarvirtuos på Bowie's "Scary monsters (and super creeps) - i gang med
et prosjekt kalt The League Of Gentlemen. Det overstyrte, riffsterke,
sugende og intelligente gitarspillet på "Kneipscape" minner veldig om de
utblåsningene Fripp drev med. men det er også greit å nevne fabelaktige
Butthole Surfers eller Ministry igjen, og selvsagt Primus. Jeg er nesten
sjokkert over at ungdom som nesten ikke har tatt i en gitar før makter å
få til dette øset av en annen, men mye bedre verden. Du store alpakka.
Så har den siste låta fått navnet "Cockshape objects", og galskapen har
tatt overhånd totalt. Det er rått, drivende, ekkelt, ufyselig, det går
opp, det går ned, som king Crimson på en vanskelig tilgjengelig dag
eller som et The Residents med Kurt Kobain som sjef.
Så bra da, og mye bedre enn mange av de bleike oppskrytte artistene som
stadig blir hypet i nettblekker som ikke forstår hva god norsk rock er
før det blir kriminelt å ikke like det.
Rock Engh Roll 20
februar 2005 |
|
