|
Etter to utgitte ep-er er
Nud ute med sin første langspiller, på labelen Little Label. Bandet har
levert varene både på Quartfestivalen, by: Larm og Metropol-live,
sammen med det engelske bandet Coldplay.
Bandet introduserer selv selv og sitt band på utmerket måte i
åpningslåta "Introducing: Me": I det 21-århundre trenger man en groovebox, en bassgitarist, en Dj, en nydelig kvinnelig vokalist, en
innleid trommeslager, og en gitarist; orkesteret er komplett.
Gjennom
dette åpningsnummeret tenker man på alt fra Pink Floyd (Dark side of the
moon), Talking
Heads (Remain in light), Utopia (Ra), Massive Attack (Blue lines),
Portishead (Dummy) og diverse andre elektroniske
eller rocka musikkameleoner.
Dagsorden er satt for resten av plata. Vi hører et lydbilde med basis i
rock, men med innslag av det meste som har vært laget siden begynnelsen
av 70-tallet, ispedd elektronika, samples, rap, folk og prog.
Kan dette komplekse lydcollaget fungere gjennom en hel plate? Vel,
svaret må bli ja. Det finnes et og annet innimellom som mangler dynamikk
og fremdrift, men totalt sett er nok dette et av de mest ambisiøse
prosjekter som er laget i norsk musikkhistorie - i alle fall i rocksammenheng.
Noe av det jeg hører på denne skiva er sensasjonelt bra, som "Am i asleep"
- en overjordisk vakker pianointro starter opp, men etter hvert utvikler
låta seg til en tung, kompleks ballade, med dyster koring, a
cappella-sang og et besettende refreng. Har faktisk hørt noe som ligner
på pianointroen i TV-spillet "Super Metroid", uten sammenlikning
forøvrig...
Typisk nok er neste ut - det geniale tittelsporet - en typisk trip-hop
sak, med et refreng som kunne passet inn i en tungrocker.
Du må selvsagt ta deg tid til å spille denne plata noen ganger før alt
faller på plass i skallen. Halvakustiske "The Wall" er en type låt man
ikke oppdager før cd-en har snurra rundt seg selv noen millioner ganger.
En særdeles pen låt er det, med et arrangement som beviser at folkene i Nud kan sine saker, hvor spesielt de kvinnelige vokalistene imponerer
med sin sangkunst.
Når jeg tenker meg om så er kanskje det typiske kjennetegnet med Nud en
tung bassrytme, to kvinnelige sangere som synger vakkert, og som avløses av
en skarp rap-aktig mannsstemme i et lydbilde som nærmest tar pusten fra
deg.
Legg også merke til at de bruker en groovebox, han som slår på trommer
er kun innleid ved spesielle anledninger.
Hitpotensialet på plata - om de har noen foreløpig - ligger i den
fortryllende flotte "Row nr.3". Hvis den låta hadde blitt laget av
Massive Attack eller Portishead ville den vært en gjenganger på MTV.
På "Who do i trust?" er vi progrockland, med oppfinnsom rapping og
trip-hop-synging med på kjøpet - du verden for et spennende band!
Bandet besettes slik jeg ser det av: Tori, Daniel, Inti, Hansemann og
Ian. I tillegg kommer altså innleide fagfolk på diverse utstyr.
Rock Engh Roll
desember 2003 (oppgradert) |
