Startside

Nullskattesnylterne fra Namsos består av fem hardtrockende menn: Daniel Viken som synger og spiller gitar, Tom K. Alte trommer og vokal, Åsmund Prytz spiller også gitar og synger, Torkild Torsvik synger og spiller munnspill, mens Erik Øien hamrer løs på bassen og synger.

Det er bare å konstatere det med en gang: Nullskattesnylterne har allerede nå, ved sin albumdebut, alle de sleazy rockeklisjeene intakt. Her er plenty slitte dongeribukser, breiale gitarriff, og enda breiere benstilling, og de obligatoriske kallenavnene er selvsagt også på plass: Dandy Boy, Tommy Dirk, Åzzy, Reptile, og The Viking er kanskje ikke akkurat verdens mest originale kallenavn, men så er jo heller ikke Nullskattesnylterne akkurat verdens mest originale band heller. Og det er kanskje like greit.

Det er her, som med så utrolig mange andre band, at du vet akkurat hva du får, og når du får det. AC/DC, Ramones, Hellacopters, Dum Dum Boys, og Carburetors er band som virker å ligge i grunn hos Snylterne. De har helt sikkert henta inspirasjon hos gamlekara som AC/DC og Ramones, mens dem hører ut som en norskspråklig og litt snillere utgave av The Carburetors. Den beste beskrivelsen jeg har hørt på bandet er: ”Nullskattesnylterne høres ut som det ville gjort hvis Åge Aleksandersen hadde vært vokalist i The Hellacopters”. Da vet du sånn ca. hvor landet ligger.

Jeg får den samme følelsen av å høre på Fortar Hardar Høgar som jeg fikk av å høre på det hardtrockende Bø-bandet PowerAge: Breial og forutsigbar rock n roll, men som tross sin forutsigbarthet er utrolig morsomt å høre på. Da spesielt med Trønder dialekt. Og det er fremfor alt Trønderdialekta deres som gjør at bandet kan sies å ha noen form for særpreg. Det er faktisk ganske gøy å høre om ”Heimert” (hjemmebrent) og andre trønderuttrykk pakket inn i et tight rocka lydbilde.

Fra før av har Snylterne gitt ut et lite antall singler, og Eper, og vært med på diverse samleskiver, blant annet Turboneger tributen Alpha Motherfuckers. Men dette er altså den ordentlige platedebuten deres. Plata består av 14 låter hvorav 2-3 av dem ekstremt bra, mens resten ligger der og lurer. Låter som Pæng, Kjød Kommando, og sistesporet Juha Mieto er de aller beste, og kanskje morsomste, men alle låtene handler om stort sett de samme tinga rent tekstmessig: Damer, puling, øl, og selvsagt…Rock n Roll! Det er sånn det skal være!

Det eneste sporet som i noen grad skiller seg ut er nummer ti: Barbara. Her er trøndervokalen byttet ut med bokmål, tempo dratt ned, noe som igjen fører til at låta har plass til et enda tyngre gitarriff, og et blytungt basspor er lagt oppå der igjen. Meget pent. Og teksten? Den handler selvsagt om den oppblåsbare dukken Barbara.

Fortar Hardar Høgar må nok pent innfinne seg med å havne i en slags guttevorspiel/partyrock kategori hos meg, men det behøver ikke bety at plata er dårlig, men den passer best å dra frem ved lavpanna anledninger, som..ja..f.eks når gutta skal på by’n og herje. Allsangs-/luftgitarfaktoren er høy, og kjedelig blir det heller aldri!

Rune Riff 31 januar 2005