Oasis
Standing on the
shoulder of giants
Epic Records
Cd
-
2000
 
Rock Engh Roll 6 mars 2007
(oppgradering) |
Anmeldelse: Oasis' fjerde studioalbum
ble gitt ut uten at media sto på huet slik de pleier når det
skjer noe med
eller rundt disse britiske superyndlingene. Manchester-kvartetten leverte to sensasjonelt gode album
tidlig på 90-tallet og de ble til og med sammenlignet med The Beatles en periode. Så
rakna
det litt for bandet. En av låtene på denne skiva, bandets fjerde studioalbum,
beskriver nok hvordan bandet føler at situasjonen er, tittelen på låta er
"Where did it all go wrong?"
Brødrene Gallagher festa, dopa, drakk og var stadig mer i
nyhetsbildet
på grunn av sine rangler og krangler enn sin musikk. Deres tredje album, "Be here
now", ble
slakta av de fleste platekritikere. Jeg synes plata er et makkverk og henger meg
på i pipekoret. Bare superpatriotiske britiske musikkjournalister og en og
annen slenger syntes fremdeles Oasis var geniale. Noel Gallagher
hadde fremdeles evnen til å skrive fine låter, selv om det var langt
mellom dem, men det som ødela alt var arrangementene. Låtene var pakka inn i et pompøst gitarøs
med et flatt metallisk lydbilde som var helt fjernt å høre på.
Før "Standing on the shoulder of giants" har de
også gitt ut en samlesak med løse tråder som det ikke har blitt
plass til på
de ordinære albumene av forskjellige årsaker. Den plata var faktisk veldig bra og
det var
en viss forventning om at den fjerde studioskiva skulle
bli bra. Tittelen på albumet er kan hende et ordspill fra Gallaghers side, han
føler vel rimelig sterkt at han har noen godlåter til å skrive før han kan
måle seg med tidligere britiske helter som nettopp The Beatles, The Kinks,
The Who osv.
Vel, denne plata åpner i alle fall med en gitartung gyser av en instrumental og
deretter avløser
balladene hverandre. Noel Gallagher har absolutt mye å fortelle fremdeles selv om broren
Liam stadig truer med å forlate bandet. Plata består utelukkende av
lettfattelige melodier
og på
denne plata høres de mer 60-tall ut enn tidligere. Istedenfor å pakke låtene inn
i et sonisk inferno som sist så har de denne gangen pakka det inn i et
psykedelisk, selv om åpningsinstrumentalen høres ut som låten som ikke
rakk deadline til "Be here now"
Gallagher-brødrenes tusenårspresang til fansen ligner på en bra plate helt
til den har runda 5 til 6 avspillinger. Mens de to første skivene
fremdeles er konger i britpopens kongerike blir denne plata mer og mer
anonym og uinspirert. Det hjelper ikke at Gallagher kler låtene inn i
forskjellige lyddrakter, for det er noe som ikke stemmer, låtene mangler
helt dybde og punch, dessverre. |
