Rockeweb
 Plateanmeldelser		          
         
         
         
  #   A   B   C   D   E   F   G   H   I   J   K   L   M   N   O   P   Q   R   S   T   U   V   W   X   Y   Z   Æ   Ø   Å
Oasis
Dig out your soul
Big Brother
Cd - 2008 - På MySpace


Britt Johansen 19 juni 2009
Anmeldelse: Denne gangen synes jeg vi må gi Oasis en sjanse til å hoppe på lasset igjen. Ikke det at jeg har noe forhold til bandet annet enn etpar utgivelser midt på 90-tallet som var greie nok, til tider veldig bra.

Men så kom det en hundreårsnatt med ... vel, vi får vel være ærlige nok til å kalle det insignifikant crap.

Nye Oasis er tyngre, men streitere(!) enn noensinne. Noen fant vel ut at det er gøyere å lage rock enn å drekke og furte.

Årets utgave er clean på en døøørti måte, skranglete på en strukturert måte, skjeiv på en rett måte! Og dødsfett arrangert!

Fra "speisen" har jeg henta dette:

1. Bag It Up (Stilig folk/akustisk intro, vokal-ear-candy, beatlesque harmonier og akkordprogresjoner med tendenser til det tyngre. Rytme- og riffsterkt. Digg!)

2. The Turning (Mjo... fremdeles lovende, med tørre og tunge gitarer og filtervokal. Powerpopens powerpop, litt grunge. Jah! Krem.)

3. Waiting For The Rapture (Veldig standard,...men tja, ikke den flaueste låta å ha i bakgrunnen når telefonen ringer.)
 
4. The Shock Of The Lightning
5. I'm Outta Time

6. (Get Off Your) High Horse Lady (mmmm... dette er 'brit-blues' på det beste! Grusete og sink-baljete.)

7. Falling Down (Uinspirert som gammel tyggis i starten, men etterhvert  blir tyggisen bytta ut med en ny.)
....

Og resten duger. Det er gøy å høre fra Oasis igjen. Sjefene Gallagher themselves leverer sitt beste siden Morning Glory.

Resten av låtlista ser slik ut, og holder bra:

8. To Be Where There's Life
9. Ain't Got Nothin'
10. The Nature of Reality
11. Soldier On

Alt i alt en grei firer.
Oasis
Standing on the
shoulder of giants
Epic Records
Cd - 2000


Rock Engh Roll 6 mars 2007		 Anmeldelse: Oasis' fjerde studioalbum ble gitt ut uten at media sto på huet slik de pleier når det skjer noe med eller rundt disse britiske superyndlingene. Manchester-kvartetten leverte to sensasjonelt gode album tidlig på 90-tallet og de ble til og med sammenlignet med The Beatles en periode. Så rakna det litt for bandet. En av låtene på denne skiva, bandets fjerde studioalbum, beskriver nok hvordan bandet føler at situasjonen er, tittelen på låta er "Where did it all go wrong?"

Brødrene Gallagher festa, dopa, drakk og var stadig mer i nyhetsbildet på grunn av sine rangler og krangler enn sin musikk. Deres tredje album, "Be here now", ble slakta av de fleste platekritikere. Jeg synes plata er et makkverk og henger meg på i pipekoret. Bare superpatriotiske britiske musikkjournalister og en og annen slenger syntes fremdeles Oasis var geniale. Noel Gallagher hadde fremdeles evnen til å skrive fine låter, selv om det var langt mellom dem, men det som ødela alt var arrangementene. Låtene var pakka inn i et pompøst gitarøs med et flatt metallisk lydbilde som var helt fjernt å høre på.

Før "Standing on the shoulder of giants" har de også gitt ut en samlesak med løse tråder som det ikke har blitt plass til på de ordinære albumene av forskjellige årsaker. Den plata var faktisk veldig bra og det var en viss forventning om at den fjerde studioskiva skulle bli bra. Tittelen på albumet er kan hende et ordspill fra Gallaghers side, han føler vel rimelig sterkt at han har noen godlåter til å skrive før han kan måle seg med tidligere britiske helter som nettopp The Beatles, The Kinks, The Who osv.

Vel, denne plata åpner i alle fall med en gitartung gyser av en instrumental og deretter avløser balladene hverandre. Noel Gallagher har absolutt mye å fortelle fremdeles selv om broren Liam stadig truer med å forlate bandet. Plata består utelukkende av lettfattelige melodier og på denne plata høres de mer 60-tall ut enn tidligere. Istedenfor å pakke låtene inn i et sonisk inferno som sist så har de denne gangen pakka det inn i et psykedelisk, selv om åpningsinstrumentalen høres ut som låten som ikke rakk deadline til "Be here now"

Gallagher-brødrenes tusenårspresang til fansen ligner på en bra plate helt til den har runda 5 til 6 avspillinger. Mens de to første skivene fremdeles er konger i britpopens kongerike blir denne plata mer og mer anonym og uinspirert. Det hjelper ikke at Gallagher kler låtene inn i forskjellige lyddrakter, for det er noe som ikke stemmer, låtene mangler helt dybde og punch, dessverre.