Offpist
DeathRace Circus
Pure Delusion Records
Cd
-
2006
 
Rock Engh Roll 10 juli 2007 |
Anmeldelse:
Fra Hurumlandet egentlig, men nå bosatt i Oslo, kommer Offpist, et band
som i desember 2006 utga sitt debutalbum, "DeathRace Circus", på sitt egne
selskap, Pure Delusion Records. Poppunk, punkpop, punkrock, skatepunk,
vennligsinnet hardcore, rocka punk eller DIY punk - kjært barn har mange navn,
ikke sant?
Fort går det, og låtene er ferdig før du rekker å sette på en ny
kaffekjele, men mange liker denne typen musikk, ikke minst Ryan Greene,
kjent fra band som Nofx, Good Riddance og Strung Out. I løpet av prosessen
med plateinnspillinga ble han med som produsent, og har sikkert bidratt
aktivt med å farge lyden i sin egne musikalske regnbue.
Det hjelper ikke så mye at bandet har hyra inn en lydprofessor bak
spakene, det blir for spakt likevel, for å si det sånn. Jeg har kikka litt gjennom
hva jeg har omtalt av poppunk i weben tidligere og kommer vel ganske fort
frem til at stilen ikke nettopp er min favoritt, og Offpist er ikke noe
særlig bedre enn det jeg har fått tidligere, dessverre. Det dreier seg om
et generelt problem for genren - tempoet er så høyt at trøkk, groove og
melodi vaskes ut.
Ikke desto mindre blir jeg ganske nysgjerrig etter første låta, "Magic
design", kanskje fordi den starter med en fin akustisk gitarintro,
før det biter litt med skikkelig styggkjapp poppunk med masse overganger
og kombinasjoner både vokalt og instrumentalt. Dessverre holder ikke
låtmateriale til første suppestasjon engang, for det går bare fort fortere
fortest, og
sanger og musikere henger i stroppen for å holde tritt, som i überslitsomme "No matter what",
som altså er låt nr. 2.
Det tar seg litt opp igjen på slutten, først og
fremst fordi de finner på noe annet enn å bare spille blodfattige låter så
fort at man ikke hadde klart å registrere melodien selv om den hadde vært der.
Siste minuttet av "Everyday suicide" er forøvrig ganske stilig, utrolig at
trommisen klarer å banke skinna i et sånt voldsomt tempo.
Det eneste som trekker opp her er lydbildet, som er litt mer møkkete enn
middle of the road poppunk, spesielt vrenger gitaristen på med noen riff
som spraker litt, men bare litt. Hvis jeg er snill kan jeg kanskje kalle
lydbildet småskittent, men låtene bare fyker inn det ene øret, irriterer
på seg et eller annet inni huet, og fyker ut igjen uten at noe der inne
har klart å oppholde noe som helst. Sorry gutter, dere har et stykke igjen
før dere er på Rancid-nivå, men dere er jo bare 20-åringer så tida ligger
fremfor dere. |
