Orbo & The
Longshots
Dead man walking
Orbo Music
Ep
-
2006
Rock Engh Roll 26 oktober 2006 |
Orbo & The Longshots:
Orbo (Ole Reinert Berg-Olsen), vokal, gitar
-
Chris Holm, bass
-
Reidar Opdal, piano, B3, gitar
-
Ine Tumyr, vokal, perkusjon
Genre:
Norsk Rock 'n' Roll
- Countryrock
-
Americana
Låter:
Dead man walking
- Taking my baby home
-
Go to hell
- Lovedog
I Rockeweb:
Ep-lista 2006
Webreferanse:
Orbo & The Longshots
Anmeldelse:
Orbo, aka Ole Reinert Berg-Olsen, og langskudda hans, har siden år 2000
levert "genuine, handmade rock 'n' roll from Norway". Det tok 5 år før de
platedebuterte med albumet "Seven", som fikk bra respons. Orbo har jobbet
som musiker litt bakover på scenen med mange kjente artister som driver
med tradisjonell amerikansk rock, blues og country. Plutselig en dag
våknet Orbo opp og fikk et kall fra Elvis om at han hadde en fremtid som
soloartist, og at han måtte reise til statene for å spille inn en skive.
Et tap for alle de artistene som hadde nytt godt av hans kvaliteter som
musiker og gladgutt, men en seier for oss som liker at det dukker opp nye
spennende artister her til lands.
Frisk og opplagt etter gode tilbakemeldinger føyk Orbo og hans venner til
legendariske Sun Studio i Memphis, som første norske artist noensinne, for
å spille inn oppfølgerplata til "Seven", ep-en "Dead man walking", som
hadde slippdato i april 2006. I tillegg til The Longshots har Orbo fått
med seg kvalitetsfolk som Mike Henderson på gitar ("Lovedog"), Erick
Jaskowiak på trommer ("Dead man walking", "Go to hell") og Magnus Åserud
Skylstad, også på trommer ("Taking my baby home", "Lovedog"). Når dette
skrives har Stian Tumyr fått jobb som fast trommis i bandet, ser det ut
til.
Jeg skriver "ser det ut til" fordi jeg er litt forvirret. Jeg har nemlig
fått et presseskriv som virker å tilhøre albumet "Genuine, handmade rock
'n' roll from Norway", som hadde slippdato nå i september, altså et ganske
ferskt album, men jeg har fått ep-en for omtale, sånn at bandbesetningen
og endel info ikke er helt den samme på de to skivene. Derfor kan jeg ikke
skrive at americana-artisten Kevin Welch er med på denne ep-en, som han
øyensynlig er på albumet. Men det gjør ikke noe, for 3 av låtene på ep-en
er på albumet, så jeg får vel en viss innsikt i hva Orbo og co. står for.
Når sant skal sies lurer jeg på om denne plata egentlig er feilsendt og er
ment å være promo for en spillejobb på Rjukan, men det er såpass saftige
saker at det skader vel ikke å skrive noen ord om den.
Selv om jeg ikke er så veldig glad i Bush-administrasjonen elsker jeg
normalt amerikanere og spesielt det de forer oss med innen kultur. I dette
tilfellet dreier det seg om en Bergenser som gjør amerikaner av seg for en
stund. Tradisjonell amerikansk rock er hovedbestanddelen i Orbo's musikk,
og så driver han låtene frem på en såle av rock 'n' roll, country eller
blues. Kall det folkerock, kall det country, kall det americana, kall det
heartland, kall det svingblues - samme hva du kaller det så svinger det så
heftig at beina rister og hjertet skjelver etter en runde med Orbomusikk;
og da har jeg ikke en gang tenkt over hvordan disse låter live. Men det
skal jeg tenke på om ikke så lenge.
Plata åpner med en skikkelig ballesparker av en svingbluespåle! Låta "Dead
man walking" handler litt fra og til om en mann som egentlig er død, men
som er sprell levende, på veg til den elektriske stolen, selvsagt gående,
som synger om at han er " a living man, but about to die". Men
jeg går vel rundt grøten hvis jeg drar teksten i den bokstavelige
retningen, for egentlig handler det om en mann som er ute på vift med
mobilen slått av og dama som er møkk forbanna ventende hjemme. Orbo
skriver generelt fine tekster, som enhver bør kjenne seg litt igjen i. Vokalduetten og
duellen mellom Orbo og Ine Tumyr er rå, gammalrocka og feststemt. Man
hører at plata er tatt opp live i studio, og ikke bare i Sun Studio i
Memphis, men også i Compass Sound Studio i Nashville - bevares!
Noe av det fine med denne plata er variasjonen, at Orbo har skrevet låter
som inkluderer flere typer amerikansk folkemusikk, fra
svingblues/rockabilly i tittellåta, via litt countryfarget Bryan Adams/Tom
Petty/John Cougar Mellencamp-aktig heartlandrock i "Taking my baby home",
til rhythm & blues-balladen "Go to hell" og countryrockeren "Lovedog", som
dunker i veg et sted mellom T-Bone Burnett, Ryan Adams og vår egen
Fenderkonge Vidar Busk.
Vet ikke om albumet er like jevnt besatt med gromlåter som denne lille
ep-en, men kan ikke si annet enn at jeg er impregnert over denne biten,
jeg elsker nemlig jordnær amerikansk rock, blues og country med feeling og
nerve, selv om Orbo gjerne kunne gitt litt mer faen noen ganger. Gjør
scenen bred, gjør scenen dyp, gjør scenen bratt - "Dead man walking"
og bøddel skråstrek kjæreste Ine synger snart fra en scene nær deg! |
