Rockeweb
 Plateanmeldelser		          
         
         
         
  #   A   B   C   D   E   F   G   H   I   J   K   L   M   N   O   P   Q   R   S   T   U   V   W   X   Y   Z   Æ   Ø   Å
Orpheus
 Orpheus
Sidehorn Records
Cd - 2009

Rock Engh Roll 27 juli 2009		 Orpheus: Ingrid Galadriel, vokal - Sivert Skaaren, gitar - Kristian Drivenes, gitar - Rune Engesæter, bass - Torgeir Nilsen, trommer
Genre: Norsk Heavy Metal
 Låter: Fuck me over - Constructing - Bygones - Mr. Manipulative - Peepin' Tom - Repay - Bloodflow - The Plan
I Rockeweb: 2009
Webreferanse: På MySpace

Anmeldelse: I villniset av subgenre og crossoverband finner vi også band som foredler klassisk heavy metal, som rendyrker stilen. Det store flertallet av de som liker metal og hardrock i en eller annen form er fremdeles mest opptatt av Deep Purple, Black Sabbath, Led Zeppelin, Iron Maiden, Rush, Ac/Dc, Motörhead og Metallica; alle store band som initierte en skog av etterkommere til å spille hardrock. Det som gjør at disse bandene fremdeles er toppheltene innen rocken for 30-, 40,- og 50-åringer, og oppdages av stadig nye generasjoner lyttere etter hvert som musikken blir kjent blant annet via en underskog av tributeband, var at låtens kjerne var bygd på et innovativt riff eller en gjenkjennelig melodistubb. Musikerne var selvsagt gode før i tida også, men de lagde låter som var lette å like, og som fremdeles virker like vitale. I dag finnes det tusenvis av band som spiller så fort som mulig, så mørkt som mulig, så komplisert som mulig, eller blander alt i en graut. Vel og bra, men det vil aldri få fotfeste i det store folkedypet som den klassiske heavy metalen. Så kan man jo lure på om et nytt band vil bli like populært som disse gamle heltene hvis de tar opp igjen ideen med å spille melodisk heavy metal? Så enkelt er det jo ikke, det er flere grunner til det, men en veldig viktig grunn er at det er svært få som klarer å lage slike låter lenger, som for eksempel "Iron man" med Black Sabbath. Men en skal huske at det var få som klarte å lage slike låter da også. Forskjellen er at nå finnes det tusenvis av band som prøver å spille på samme måten, kun et fåtall får platekontrakt, et fåtall får medieoppmerksomhet, og et fåtall får flere enn en håndfull spillejobber i året. Selv om et band faktisk klarer å finne på noe som tangerer gamlegutta så er det tvilsomt om noen gidder å bry seg før bandet har gått i oppløsning eller mistet motivasjonen. Kua dør mens gresset gror.

Det var en lang og dyp innledning på omtalen til den nye plata til heavy metal bandet Orpheus, opprinnelig fra Sunnmøre, nå med base i Trondheim, og som spiller nettopp heavy metal. Fra nå av går vi rett på sak. Bytt ut Paul Di' Anno med Orpheus' nye kvinnelige vokalist Ingrid Galadriel, så er vi ikke så langt unna lydbildet på Iron Maidens debutalbum fra 1980 faktisk. Lyden på min Maiden-picture disc er mye tynnere enn på Orpheus' nye plate, men ellers er det mange likheter. Her er det flust med hylende gitaronani, heavyriffa er troverdige, kompet bedriver innimellom med avanserte rytmeøvelser, og Galadriel er et funn der hun skriker som besatt. Det er imponerende at bandet har klart å erstatte råskinnet Tone Lill Røstad med et nytt råskinn. Bandet ja, det er bare gitarist Kristian Drivenes og trommis Torgeir Nilsen som er med fra første demoen i 2005. Men nå er det en stabil gjeng på plass, sies det, og da kan dette virkelig bli bra. Det er som oftest ikke de tekniske kvalitetene som mangler i dagens metalband, men evnen til å skrive fengende låter, finne opp nye ubrukte riff, eller ha den tålmodigheten og stå-på-viljen som skal til for å nå frem i jungelen av like gode band som har akkurat samme mål. Men, det er ikke så mange band som har ei sånn drivende tøff vokalist i front som Orpheus har, det kan brøyte vei for viktige spillejobber.

Det er mye positivt å si om dette debutalbumet til Orpheus, som er gitt ut på bandets egne Sidehorn Records. Det er mye bra riffing, bra soloer, bra trøkk, og stilen er rein og minner ofte om spesielt Iron Maiden sine tidlige plater, men låtene på Maidens første plater holder seg like bra i dag, det tviler jeg sterkt på om Orpheus' låter gjør om 20 år. Det er bra til og med versa, men der du fra de klassiske bandene fikk levert et refreng som fungerer som nachspielmusikk i årtier seinere, får du fra Orpheus skrikevokal uten klang og hooks. Noen metalstiler klarer seg uten det, men ikke heavy metal. Det er mye gnistrende gitarspilling her, såvel klassisk metalriffing som utsøkte solopartier, men hvis ikke bandet kommer opp med en slagferdig låt som setter seg i minne til folk vil de forbli et smalt band for de få, selv om de har blitt et teknisk sett veldig bra band. Et menneske fungerer ikke uten skikkelig mat, selv om personen i utgangspunktet har sterk fysikk; et band fungerer heller ikke uten skikkelige låter, selv om de er verdensmestere på instrumentene sine. Sånn sett er Orpheus et helt typisk band for tida vi lever i på metalfronten.
Orpheus
 Trippin'
Demo - 2005

Rock Engh Roll 4 juli 2005		 Orpheus: Tone Lill Røstad, vokal - Audun Håberg, gitar - Kristian Drivenes, gitar - Thor Richard Isaksen, gitar - Amund Stokke, bass - Torgeir Nilsen, trommer
Genre: Norsk Heavy Metal
 Låter: Trippin' - Twisted - Fake it - Splitbrain
I Rockeweb: Ep-lista 2005
Anmeldelse: Orpheus er en av heltene i Matrix, men det er i filmens verden. Orpheus i rocke-Norge er et melodiøst heavy metal-band som ble startet på Sunnmøre i 2001, og etter diverse personellmessige omkalfatringer er de nå ute med sin tredje demo, som er spilt inn i Godt Selskap Studios i Trondheim og produsert av Knut Prytz.

Bandet utmerker seg ved å ha et råskinn av ei dame i front. Hun eier nok scenen der de spiller live og hun kan minne litt om Skin i Skunk Anansie i måten å synge på. Bak henne, eller på alle kanter egentlig, står hele 3 gitarister. En av dem er fenomenal på sologitar, veit ikke hvem det er av dem, men sammen med stemmen til Tone Lill Røstad er det de sylskarpe utbruddene til den personen jeg biter meg mest merke i på denne demoen.

Alt det andre er egentlig helt ok metal, det er verken spesielt bra eller dårlig, men helt likt det tusenvis av andre ganske ferske metalband driver med. De tre gitaristene lager nok et mer kompakt og tungt komp live enn på plata, for på denne demoen er det ikke så lett å høre at tre gitarister pøser på med gitargruff.

En av låtene skiller seg ut som et tjukt og langt hårstrå mer interessant enn de 3 andre låtene, nemlig "Twisted". Den har et ganske ålreit riff, en melodi som tåler hyppig spilling, bra synging og nettopp denne drivende gode sologitaren som pisker opp gul guffe langt inn i øregangene.

Jeg synes egentlig demoen er ganske bra når jeg tenker meg om, men det som ødelegger er den livløse og innestengte lyden. Men sånn er det med demoer, og derfor er det også veldig vanskelig å levere fra seg en riktig vurdering i form av terningkast, eller som i mitt tilfelle, brune oppreiste gitarer.