The Owens
Swim for the trees
Your
Favourite Music
Cd
-
2009 -
På MySpace
Rock Engh Roll 28 oktober 2009 |
Anmeldelse:
Liker du Paul McCartney, Ryan Adams, Prefab Sprout, Keane, Ron Sexsmith,
Rufus Wainwright, Kirsty MacColl, Josh Ritter eller Magnet (Even Johansen) er
sannsynligheten overhengende stor for at du vil elske Ove Svendsen og
prosjektet hans: The Owens. Det har tatt Svendsen 3 år å følge opp den
kritikerroste debutplata "It was near i died", men nå er han og bandet
hans tilbake med plata "Swim for the trees", som du umiddelbart kan
plassere i platehylla di i båsen "praktfull pop med utropstegn bak".
Ove Svendsen er en låtskriver av et meget sjeldent format, han tryller ut
de vakreste toner, man grøsser på ryggen, musikken hans gjør deg glad,
selv om den kan være litt trist og tårene triller. Han forførte lyttere og
kritikere i 2006, og kunne holdt seg flytende på medgangsbølgen i flere år
hvis han ville, men han parkerte båten sin i nærheten av Piemont i
Nord-Italia, slapp ut ankeret og koste seg med rødvin og hvite trøfler.
Dager, uker, måneder og år gikk, nattbordet var fullstappa av nye låter
som verka etter å bli realisert. Resultatet er "Swim for the trees", som
har blitt et lite mesterverk. Sunn middelhavskost har ikke gjort stemmen
til Ove mindre søt, sart og vakker, men den går dypere inn i det
pasjonerte, han synger med et større følelsesregister. I tillegg har han
fått vokalhjelp fra Nathalie Nordnes på den ubeskrivelig skjønne duetten "Mess of everything". Tekstene er lette
romantiske kjærlighetshistorier, like mye en kjærlighet til livet som til
drømmedama. I en verden full av krig og ondskap trenger vi
tekstene og låtene til The Owens sårt.
Det er Ove Svendsen som har bygd skuta, og som er styrmann med gitaren i
fanget, men under dekk dunker dieselmotoren hjertelig. Calle Hamre heter
gutten du hører på bass, piano og gitar; mens Daniel Birkeland - som
forøvrig er omtalt tidligere her i weben under navnet daniel b - drar til
på el. gitar og kor. Disse to har også produsert plata. Av flere gjester
involvert er Nordnes nevnt, men med er også Steve Wickham fra The
Waterboys, som spiller fele på "Violent times". Det skjer ikke så ofte,
men det er verdt å skrive litt om likevel, nemlig at The Owens har litt
folkemusikk i seg fra tid til annen, ikke mye, men litt. Det gjør seg
utslag i at det kan minne om spesielt Kirsty MacColl (hør på fine "Month
of september"), men også litt The
Waterboys, på sitt roligste og de mest irskinspirerte platene sine vel og merke,
da Ove synger som Mike Scott.
Det fører til at musikken blir varmere og mer levende på et vis, og jeg
vil nok si mer holdbar enn mye annen pop.
Soundet er likevel såpass søtladent at de få gangene Svendsen ikke topper
seg sjøl med glitrende melodier blir det som en seilskute til havs uten
vind i seila, plutselig er det bråstopp. Det skjer heldigvis ikke ofte,
men det skjer, og jeg liker ikke strykerne på åpningslåta. Men forøvrig er
det top of the pops hele veien, og vis en skal begynne å ramse opp hvor
mange popplater som har vært bedre enn denne i Norge opp gjennom åra så
stopper tellinga ganske tidlig vil jeg tro, og med engelske tekster og
krystallklare referanser til publikums- og kritikerfavoritter i utlandet
så har nok denne plata gode muligheter for solid mottakelse utenfor
landegrensen vår.
Kombinasjonen mellom Owens englevakre røst og harmonier, det snille og
lune lydbildet med masse nydelige akustiske gitarer, og melodier som
ville nådd toppen av hitlistene verden rundt hvis det var et amerikansk
eller engelsk band som hadde lagd dem, er nok til å heve temperaturen i
huset jeg sitter i såpass mye at peisen har fått stå i fred i dag, selv om
det egentlig er litt kaldt, det merker jeg nå som plata er ferdig. Når en
låtskriver plasserer en magisk vakker låt som "Your heart in mine" som låt
nr. 12 og sist ut, da har man med en helt spesielt begavet og genial
låtskriver å gjøre. Uimotståelig! |
