Pånnivågn
Sle dæ beinntj ned
Suckmyballs
Records
Cd
-
2006
Rock Engh Roll 1 juni 2007 |
Pånnivågn:
Håvard Haugan, vokal
-
Ola Årbogen, gitar
-
Alexander Bakken, gitar
-
Per Ivar Bruheim, slagverk
-
Halvor Dahl, bass
Genre:
Norsk Trønderhardrock
- Innavlrock
-
Karskrock
-
Soddrock
-
Ballerock
-
Inn-trønderrock
-
Kukostrock
I Rockeweb:
2006
Webreferanse:
Pånnivågn
Anmeldelse: Er
du flink til å prøve å ete mat som ikke smaker som mat eller ser ut som
mat så vil du med tida utvikle en slags form for smaksløkmessig immunitet
i forhold til det å sette pris på mat som normalt ville vært vond eller
god mat. Kort fortalt så klarer du ikke lenger å skille mellom det som er
godt eller vondt. Sånn er det med musikk også, men du veit du må ha det.
Pånnivågn fra Steinkjer-området ble skapt i et hysterisk anfall og påkledd i
ettervirkningen av en manuell uthenting med tang.
Inntrønderne satte Nord-Trøndelag på musikkartet nok en gang allerede i
forkant av Ungdommens kulturmønstring i 2003, og etter 3 år med ville
slåsskamper, utskiftninger og oppløsning avbrutt av perioder med heftige
jubelscener etter vellykkede soloraids på inntrønderske sodd- og karskbefengte bygdefester, var
Vågna klar med sin debutskive på
Suckmyballs Records i 2006.
Med tekster som at "tissen min er større enn din", "at de har enorme bailla",
"at de skal sette seg ned og runke aill", "at de møter
kvinnfolk med luremus og tar seg en pris etterpå", "at de har liggi med mor di
eller kommer og tar a", og sånne ting, så
inntar Pånnivågn stillingen som trøndelags fineste finkulturelle
pussylickers. De har lagt ved tekstene - på skikkelig inntrøndersk, sånn
at du må slippe vidunderet med den ene hånda og bare håndsveive med den andre en
periode - så du ved eget selvsyn kan se at det som det høres ut som
de synger faktisk er det de synger; noe som kanskje vil sjokkere enkelte
grupper i samfunnet. Denne omtalen er forøvrig språkmessig tilpasset
tekstene på plata.
Musikalsk er ikke alt like morsomt, men nesten. Jeg synes de er tøffere
til hardere de er, og spesielt tøffe er de når riffa visper og orda
spruter ut av kjeften til vokalisten, ja da er de trønderrockens svar på
Rage Against The Machine. Og det begynner jo så hinsides tøft med låta "vælkommen
(te pånnilainn)". De gir oss resolutt og hardcore rapmetal med klare tegn
på overspising av hjemmelagd sodd fra låven til oldemor fra Namsos.
Låt 2 - "mor di"! Oppturen har ikke lagt seg. Vågna har det like morsomt
som deg - det høres. Ikke rart dette bandet har blitt kulthelter i
Trøndelag. Kanskje har de blitt nettopp så populære blant mange bygde- og byfolk
fordi de sper på med en og annen lett tilgjengelig en innimellom, som låt 3, "einn om".
Alle får sitt liksom. Ikke akkurat min greie. Det samme med låt 4. Så er
de på sporet igjen med hardrock med klare antydninger til rapmetal i vokalen. Da
er de tilbake i flytsonen. Pånnivågn skulle faktisk i starten være et
slags trøndersk svar på svenske LOK, søta brors fine hardcoregruppe, men
Vågna ble altså mer hardrocka og melodiske.
Jeg har gjort noen øvelser i forhold til volum. Det har seg nemlig sånn at
dette er knallfete saker på dirrende høyt volum. Jeg eksperimenterte litt
med dette på doffe doffe "fem feite"; en gyser av en låt, som fremtvinger
behagelige rykninger i mellomgulvet og på baksida av bailllann.
Virkningen tar av i vinkel på "Pånnisex", kanskje bandets signaturlåt.
Morsomt er det også at de har tatt opp ekte trønderfyll på lydbånd og
spiller det av på denne plata. Vi får et visst innblikk i hva som skjer på
fester i disse innavlbefengte småbygdene innover i Nord-Trøndelag. Karsk,
vømmølgraut, sodd og flere tiår med trønderrock har tært hardt på for mange i disse
bygdene, og Pånnivågn setter ord på det på en forbilledlig måte og bruker
heavy metal som et virkningsfullt redskap for å få frem buskapet.
Jeg kjenner meg igjen i mange av tekstene her, er landskjent for å være en idiot i fylla, digger
hardrock, digger trønderrock, og kjøper en boks med sodd rett som det er -
i dig Pånnivågn! |
