Palisades
Palisades Ep
Have it! Records
Ep
-
2005
Simon Vardehaug Nordås
17 april 2006 |
Anmeldelse:
Noen ganger kan man se på et cover om plata er bra eller ikke. En slik
opplevelse hadde jeg da jeg fikk Palisades’ debut EP i lankene for noen
dager siden. Fikk sikkelige flashbacks til Tsjekkiske barne-tv serier som
sendtes på NRK tidlig på 90-tallet. Det var ment som et kompliment. Og ja,
musikken levde opp til forhåpningene jeg hadde ved å ha sett coveret.
Først en kjapp biografi. Palisades er fire unge menn fra Stavanger som har
spilt sammen siden februar 2004. Guttene i bandet er også aktive i flere
band innefor undergrunnsscenen i Stavanger. Gitarist, vokalist og
låtskriver Lars Arne Lindland styrer også med Larsie og Volunteers.
Gitarist Sigbjørn Håland spiller i Milfred Mascara, bassist Erlend Berg
spiller i Spit, og trommis Lillebjørn Nygaard trakterer trommesettet i
Ordrenekt.
Palisades spiller skranglete indiepoprock, og denne 5-spors EP’en er en
god introduksjon til bandet. Jeg ble i alle fall forført av de gode og
skamløst fengende låtene. EP’en starter med ”What I Can’t Take”, en
umiddelbar catchy powerpop låt, som skifter fra
et Sonic Youth liknende støyparti til et allsang refreng som ville gjort
Ramones stolte. Alt på en utrolig smakfull måte. Så kjører de av gårde med
”The Best I’ve Ever Had”, en steintøff garasjerock låt. Med denne mørke
riffrockeren ble faktisk Palisades ukas urørt på P3. Det skjønner jeg
godt, aggressiv og drivende garasjerock på sitt beste. ”God Speed” er en
bittersøt poprock låt som godt kunne utgjort den ellevte låta på Dinosaur
Jr. sitt fantastiske ”Green Mind”. Det lukter Dinosaur Jr. helt fra den
drivende soloen ned til den småfrekke leadgitarlinja. Høydepunktene
kommer på slutten med den utrolig pene låta ”Sonic Rendezvous”, og
psychobilly låta ”Wishing And Hoping”. På sistnevnte utstøter Lars Arne
Lindland noen Iggy Pop lignede primalskrik i et musikalsk landskap som
minner meg om The Cramps. En utrolig rå avslutning på en veldig god debut
EP.
Lindland synger bra, og veksler fra snerrende bluesskrik på ”The Best I’ve
Ever Had” og ”Wishing And Hoping”, til ladiback søt indiepop vokal på
resten av låtene. Låtene er gode og bandet spiller godt, men jeg skulle
ønske de var litt thighere, noe de sikkert blir etter å ha fått spilt
sammen en stund til. Ellers har jeg ikke et vondt ord å si om EP’en, synes
den er en frisk bris som oser av spilleglede og upolert god rock n’ roll .
Gleder meg til de får gitt ut en langspiller, og håper på at Palisades
gjør kule cover til en vane. |
