Rockeweb
 Plateanmeldelser		          
         
         
         
  #   A   B   C   D   E   F   G   H   I   J   K   L   M   N   O   P   Q   R   S   T   U   V   W   X   Y   Z   Æ   Ø   Å
Paradise Lost
In requiem
Century Media
Cd - 2007
En gang aspirerte Paradise Lost til å bli verdens største metalband i konkurranse med Metallica, men vi vet jo hvem som trakk det lengste strået der. Paradise Lost var et band som, ifølge mange av fansen, gikk i en gal retning, der band som Metallica fortsatte i samme dur. At sistnevnte seinere ikke har klart å følge opp, og er i ferd med å bli et goldies-band, (jamfør at de ikke spilte en låt nyere enn 7 år gammel da de holdt sin stadionturne, og besøkte Oslo 10. juli) har Paradise Lost fortsatt. (Misforstå ikke – Metallica forventes å gjøre sin ny renessanse snart, selv om de utsetter den nye skiva stadig.) Paradise Lost gikk fra doom/growl-metal, via gothmetal til tekno, goth og tilbake igjen. Er sirkelen er i ferd med å sluttes, eller i beste fall forenes?

Undertegnede har vært fan siden skive en, og blitt med på alle genreskifter, og har derfor rett til å utpeke den nye skiva til det som forener gamle og nye fans. Paradise Losts nye 2007-skive, i deres nittende år, er en drivende skive som vil glede fansen av det tyngste Paradise holdt på med på sine første skiver, samtidig som bandet som oppfant gothmetalen her viser at de har holdt på med det samme hele tida; laget drivende gode dystre og herlig fengende låter med høy kunstnerisk utførelse og kvalitet.

Bandet gikk ut før denne skiva og sa at de var i ferd med å bli tyngre igjen. De har vi gradvis merket på de siste utgivelsene, for øvrig utmerkede skiver. Hva innebærer så det? Jo, Paradise Lost har nå laget det som kunne vært skiva som fulgte opp millionselgende ”Draconian Times” fra 1995. Da kom det jeg mener er deres mest gjennomførte og beste skive, ”One second”. Den er glimrende og en av 90-tallet største utgivelser, som den dag i dag gleder med sine sterke fengende tekster og riff. Det var samtidig et av de to store stilbruddene bandet gjorde. De ble klart gotiske og mindre heavy enn de hadde vært og mer ettertenksomme. De mistet med vilje en stor gruppe av fansen som ville ha sitt ”reserve-Metallica”. Andre, som meg, ble desto mer hengivne. Men – det må nok bare innrømmes at vi nok var færre som likte den gotiske dreiningen enn de som ville ha det heavy approachet.

Når Paradise Lost nå 12 år etter har gitt ut denne skiva, som hadde vært den naturlige oppfølger, betyr det likevel ikke en endring. Bandet holder stø kurs på låtskrivinga. Det er produksjonen som avgjør. Samtlige skiver, gotiske ”One second” og den sterkt kritiserte teknoifiserte ”Host” (1999) har nemlig det samme potensialet. Låtene følger samme lest og kunne vært gjort på samme måte. (Intro, riff, overganger, variasjon, følelsesrike tekster, refrenger, mellomparti, klimaks og gjentagelse.) Vokalist Nick Holmes har imidlertid uttalt at de bryr seg mer om hva de selv føler, enn at de skulle lage det fansen var mest opptatt av. Likevel er han klar i sine uttalelser på at ”Host” nok er den skiva de burde gjort annerledes, selv om han bedyrer at han også er fornøyd med låtene om enn ikke med produsentvalget i tekno-perioden deres. Det ble for soft.

Den nye skiva er mikset av tungrockens miksegud Mike Fraser, som har produsert nettopp Metallica (samt AC/DC, Aerosmith, Van Halen, Rush, Krokus, Dan Reed Network, The Cult, Robert Palmer, Poison, Mötley Crüe, Foreigner, Big Country, Jimmy Page, Dio, Foreigner, Joe Satriani, Slipknot, Harebreed, The Power Station, Primal Fear og Whitesnake i tillegg til en rekke fler.) Det viser seg naturligvis å være et lykkelig valg.

Hva byr så nye ”In requiem” på? Jo, skiva er ute på nok et nytt selskap, store ”Century Media” for bandet som siden independentstarten (Peaceville) har vært innom store labels som Music for Nations, Jive, EMI, via mindre som  Koch og siste Abacus, som omtrent ikke klarte å få den skiva utgitt i en rekke land. Rekviem betyr dødsmesse, eller musikkstykke skrevet for de døde. Døden er sterkt fremme i bildet her. Kanskje enda sterkere enn tidligere. Skiva er antireligiøs og angstreden. Låttitler som “Never for the damned”, “Ash & Debris”, “Requiem”, “Prelude to descent”, “Fallen children” og “Sedative God” vitner om det, Men døden er et velomtalt emne i bandets historie opp i gjennom på alle 12 skivene, siden starten på slutten av åttitallet. (Start 1988, platedebut i 1990).

Åpningen av skiva skjer med dystre ”Never for the damned” forteller tydelig at dette er en tung skive. Bandet vil vise fra start at nå har vi tatt fram det tunge skytset igjen. Sakralt, tøft, med syngende gitarer, og godt riff. Dette vil glede gammelfansen. Nick Holmes synger her som tidlig på nittitallet, da de ble sammenlignet med Metallica og spilte i både samme divisjon og lekegrind. Teksten er enda mer kryptisk enn vi har vært vant til fra Holmes, som har forfattet alle på albumet. Vanligvis har vi hatt en fra Greg Macintosh i tillegg, men ikke denne gang. Godtkjent start også for en gotiker. Umiskjennelig Lost.

I låt to kommer bandets klassiske og mer gotiske tendenser fram i tydeligere monn. Låta ligner mer det som har kommet på de par siste skivene. Kjappere og med følere overganger, og med det umiskjennelige klassiske pianoet som en grunntone. Låta beveger seg stadig over imot midten av nittitallet, og det uttillatelig vakre gitarsolopartiet gjør at låta vokser for hver gjennomlytting. Mer styggvakkert kan ikke en låt skrives. Allerede et høydepunkt. Man vil kunne si at låttittelen er misvisende på et så vakkert stykke musikk.

Låta fader stille ut, før et nytt stygt riff dukker opp, med distant kvinnelig koring før en anklagende Holmes stiller en rekke spørsmål uten å vente på svar. Førstesingelen ”The enemy” er samlingen av alt man blir irritert på. Låta kunne inneholdt de syv dødssynder, selv om det er tro, sorg, tyveri, lån, løgn og regelbrudd som er temaet. ”… for the enemy there’s only pain and sadness, then death” avsluttes låta, som er av de kjappere på albumet. I den sterke videoen til låta (som du finner på hjemmesida og MySpace-skiva) blir hele bandet skutt av en eksekusjonspelotong, før de gjenoppstår om enn noe desillusjonert, og vandrer inn i et blått landskap.

Den går over i sakrale og flotte ”Praise lamented shade”. Her kommer Nick Holmes tro tilbake i fullt monn, etter at tvilen stakk ham i forrige låt. Her er sjelefreden på vei inn. En typisk Paradise Lost-låt. Med nydelige overganger, ”I believe” som et sterkt allsanginviterende refreng. En solo som er blytung, og som intet band gjør bedre.
Sterkt.

Så kommer da låta som tilnærmelsesvis kan kalles tittellåta, ”Requiem”. Dommedagskoring, og syngende gitarer på en tung trommesolo før den overtar i militant marsjrytme, før Nick drar sin tyngste vokal på 15 år. Bandets syngende gitarer minner her om Anathema på sitt tyngste.
Så kommer refrenget, ”You’ll never save me again” før korsangen er tilbake. Tungt, vakkert, dystert, sakralt. Avslutningssoloen bringer tilbake håpet. Det er en lystig sak, som setter opp tempoet, før låta marsjerer ut mot slutten.

Neste låt, ”Unreachable” har en klassisk Paradise Lost intro. En slik vi stadig ønsker flere av. Låta dreier seg om minner, og er sentimental og vakker. Som kunne vært å finne på samtlige av bandet skriver opp igjennom. Pianotemaet ligger der som grunnpåle, mens resten svever over, med riff og vokal i perfekt enhet. Klart singlemateriale, og nytt høydepunkt.

Vi er stadig på vei oppover i glede over den nye skiva, men skal dystre det ned i ”Prelude to descent”, oppfatter vi – helt til vi innser at den stakkato introen gir oss en av låtene som minner enda mer om det vi har hørt fra bandet tidligere. Det er riffet som dystrer det til her. Nydelig refreng, mens bandet her i teksten kunne mistenkes for å si at de aldri vil gå den samme veien igjen. (Det tror vi strengt tatt slett ikke på.) Låta foretar temposkifte, og blir atypisk et øyeblikk, før vi helt naturlig ledes tilbake i refrenget. Utsøkt utført.

Så kommer ”Fallen children”. Nok en kryptisk tekst, der frasen ”never again” dukker opp. ”Aldri igjen” er noe vi stadig hører fra den kanten. En naturlig låt på plata, som tredjesiste låt, ”Beneath black skies” er det. Her er vi over på et landskap genresøsknene Moonspell og Lacuna Coil ville likt å vandre rundt i.

Nest siste låt er igjen typisk lost. Vakkert. I ”Sedative god” stiller Holmes spørsmål om vi allikevel ikke kan se lyset. Det har vi sett lenge allerede. Vi får oppfordringen om å ikke tvile. Når vi er nede må vi bare ta tyren ved hornene og se spøkelses i ansiktet. Det er en gal vei, det er en riktig vei og det er en nei-vei. Avslutningslåta ”Your own reality” Nok en gang sakralt, vakkert, den roligste låta på skiva, men bare så vidt. Du skjønner at turen til dødsriket er over. Oppfordringen om å ikke skjule noen av tårene som er grått. ”It’s in my heart, it’s in your soul. You believe that control has freed. Never disguise all the tears that are cried.” Og med det er albumet over. Bare å starte på nytt. En fet produksjon, der vokal og gitarer har funnet en perfekt enhet. Kanskje i større grad enn på noen av bandets skiver siden ”One second”.

Etter flere gjennomlyttinger blir det tydelig at skiva fortjener stor oppmerksomhet. Det er helstøpt, og de gode kritikkene rasler inn fra alle kanter. Velsmurt og tungt påsmørt skive som gir fordøyelsen noe å jobbe med. Den døyver nok sulten fra både nye og gamle fans. Her kunne man sagtens står fram som i en TV-reklame for margarin, og sagt ”Det er DETTE som er min favorittskive.” med god samvittighet, mens ryggraden kiles av bandets tunge sentimentale riff.
Fysioterapi vil være unødvendig i dennes påhør.

Skiva burde bli en av bandets klare bestselgere. Møt opp på Rockefeller tirsdag 2. oktober -07, når bandet er klare til å gi deg sitt tyngste skyts på årevis på sin nye verdensturné. De skal kjøre doble show med Nightwish i USA, mens de etter sigende vil turnerer med Type O Negative på flere konserter i Europa.

Må vel bare innrømme at jeg er nok en gang er helt lost i bandet styggvakre klagesang, i positiv forstand. Men bandet har funnet fram. Og de vil ikke gi seg på lenge ennå! Måtte Paradise Lost få ny renessanse med dette albumet. De har fortjent det i langt større grad enn mange andre!

Oj 17 juli 2007
Paradise Lost
Symbol of life
Gun Records
Cd - 2002

Med "Symbol of life" er Paradise Lost fryktelig tilbake – for de som mener at de har vært bortreist. Andre av oss har likt det de har holdt på med til og med under "Host". Men selv undertegnede skal innrømme at dette albumet rangerer nederst på PL-rangstigen. Skulle gjerne hørt dette albumet i tyngre tapning. "Symbol of life" er Paradise lost slik de er best. Vi snakker om et band som har klassisk (!) skolering, men som benytter det de kan for å lage rock med glimrende melodier og ikke minst smakfulle gitarriff og heftig perkusjon. Her er den naturlige oppfølgeren til "Draconian times". Leiteaksjonen er over!

"Isolate" åpner skiva og setter tegninga, en bra låt som plasserer åpninga på rett spor. "Erased" er singelen, og henter mer fra de tidligste skivene, i kombinasjon med det mest gotiske PL har gjort. Teksten er deretter. Andre gang refrenget er i gang, er du solgt, enten du er fan eller ikke. På beste gotiske vis har de også hentet inn kvinnelig vokal med Joanna Stevens og denne låta er også forsterket vokalistikk med Cathedral- vokalisten Lee Dorian. Det fungerer utmerket. Stevens er også med på "Mystify" og "Primal". Tredjekuttet "Two worlds" drar bandet endelig tilbake til de første albumene, men samtidig ved å ta med seg det som har skjedd siden. Alle tekno-elementer er blåst ut av låta. Det gjør slett ingen ting. Heavy-perkusjonen som kom med igjen på forrige skive er benyttet heftig på den nye skiva. Men skiva er også mer raffinert på perkusjonssida. Du verden hvor viktig det er! Det fungerer svinbra.

Fjerdelåta "Pray nightfall" er en typisk PL-låt, med nydelige detaljer, som høres ordinær ut i begynnelsen, før skiva kryper inn i øregangene og renner ned i halsen. Låta flyter som et konsertorkester med en klassedirigent. "Primal" er nettopp det – primal. Den starter mer faretruende enn noen PL-låt tidligere, går over i trist gotisk englesang, før gitarene kommer sakte skjærende inn og sager i stykker stemningen, med dommedags hvinende gitarer og tung beat som bærer lukt i helvete, før PL bryter tvert, og gir oss håp med en Pantera-aktig overgang, så bærer det nedover igjen i 200. Dypt, dypt ned i avgrunnen. Så vakkert kan det være å gå til grunne! 

Nok en låttittel på P, den tredje på rappen er "Perfect mask" som henter gotisk steming av litt lettere sort, før det blir maskinmessig nydelig riffet opp i noe som minner om White Zombie, men totalt Paradise Lostsk, uten tvil. Dette blir så gotisk så det holder. "Mystify" åpner typisk, og ender opp som ultrafengende. Plutselig tenker jeg Depeche Mode på sitt tyngste. Men nok engang dette er så typisk Paradise Lost at det er feil å trekke inn andre referanser. Låta burde imidlertid hett celebrate", da det er mer sentralt enn "mystify" i referenget. For neste kutt heter "No celebration". Det er garantert ikke tilfeldig. Dommedagstonene kommer tilbake, med maskinell og militær presisjon i perkusjonen. Gitarene svever trist og styggvakkert øverst i lydbildet. En vinterlåt for de varmeste hyttene. Låta blir så vakker at det er grunn til å slutte med feiring heretter.

"Self-obsessed" bryter i rytme, en raskere låt som fungerer utmerket som virker ubetydelig inntil riffene gjør seg gjeldene. Det vil bli en favoritt blant mange. Perfekt. Neste låt er "Symbol of life", tittelsporet på plata, og den låta som sist lander i øret. Sakte men sikkert faller den inn i folden. Sistelåta, den med lengst navn, "Channel for the pain" er den jeg oftest kommer til å droppe å lytte til. Mest på grunn av det stressende tempoet i refrenget. Her er Paradise Lost mer heavy enn de har vært på denne siden 1990. De som hadde ventet en rolig og episk avslutning tok feil. Her er ikke mye episke tanker, men det er desto mer blitt et helstøpt album. Hadde denne skiva kommet ut for 10 år siden hadde den vært en klassiker. I dag 10 år etter låter det bare praktfullt og nydelig. Men det skal mer til for å lage klassikere i dag. Men for PL-fans kan vi vel si at de nå er i ferd med å finne det tapte paradis…

Nå ser jeg at fagpressen kaller dette gotisk cyber-punk. Stikk den! Noen må filme ideen bak 1667-diktet "Det tapte paradis" av John Milton, som bandet har tatt sitt navn fra, med bandets musikk til som helaftens grøsser. Fysj for en gotisk middelalderfortelling med cybertakter det hadde blitt. Den gjennomlyste slangen på coveret som skjuler pistoler forteller at slangen fortsatt finnes i paradis. Så nå er det bare å finne Paradis. Tapte paradis er til for å bli gjenfunnet. Fryd og bevare meg vel!

"Hereafter learn with awe
To dread the Son of God. He, all unarmed,
Shall chase thee, with the terror of his voice,
From thy demoniac holds, possession foul-
Thee and thy legions; yelling they shall fly,
And beg to hide them in a herd of swine,
Lest he command them down into the Deep,
Bound, and to torment sent before their time.
Hail, Son of the Most High, heir of both Worlds,
Queller of Satan! On thy glorious work
Now enter, and begin to save Mankind."

Utdrag fra Paradise Regained , 4th book, by John Milton

Jasså – du kjenner ikke Paradise Lost?
Les det klassiske verket her!
 http://www.everypoet.com/archive/poetry/John_Milton/

Les teksten, og se hvor Paradise Lost henter inspirasjonen fra. 
Det er ikke bare til låttitler!

Oj 20 november 2002