Mondo Cane huser 11 grandiose italienske popballader fra 50- og 60 tallet tolket av Patton i livesetting, men som med dagens ”studiomagi” fremstår som genuine studi-efforts med en livedynamikk og et musikalsk ”snitt” som får lytteren til å trekke opp skuldrene og gestikulere med sydlandske bevegelser til musikken som strømmer ut av høyttalerne. Det er vanskelig å tro, på tross av at Patton har en link til Italia, at vokalarbeidet på Mondo Cane er gjort av Patton selv, og ikke en italiensk smørsanger. Uttale og den særegne følelsen man får av å høre på slik musikk, sitter klistra fra første tone. Verdt å merke seg, er også at vår helt har fått med seg et mannssterkt orkester, band, og et helt eget ”englekor”. Men det er aldri noen tvil om hvem som er stjernen på laget.

Det jeg lurer litt på er hvorfor dette fenger meg. Jeg er ingen opplagt fan av italienske cinematiske svisker i storbandsformat, sånn i utgangspunktet. Ei heller er jeg veldig glad i sydlandsk popmusikk. Liker jeg dette automatisk fordi jeg har sans for Pattons tidligere bedrifter?

Nei. Jeg tror jeg liker det hele fordi det er noe erketypisk ”Pattonsk” over hele soundet, stemningen og produktet som helhet. Selv om dette er særdeles lyttervennlig i all sin melodiøse fremtoning, er det noe særegent truende som ligger i bunn og skaper en dypere dimensjon ved hele albumet. Noe som i aller høyeste grad er med på å gjøre soundet, og albumet i sin helhet, mer interessant.