Pekka Volt
Corky went
overboard Ep
Music Network
Ep
-
2002
 
Rock Engh Roll 18 juli 2002 |
Anmeldelse:
Pekka Volt er en Trondheimstrio. Hva i alle verdens rike er Pekka
Volt? I
familie med Kjell
Christian Rike
kunne jeg ha sagt, men gjør det naturligvis ikke. Bandnavnet kan tyde
på at en eller flere av de tre i bandet har sans for humor. Hvis jeg
forstår ting riktig så er det egentlig ikke uerfarne gutter vi har med å
gjøre. Man har visst venta på at disse karene skulle breake før. Kanskje
det har vært damer og sånn som har bremsa bandets utvikling?
I
alle fall har ikke ubetydelige Motorpsycho
hjulpet dem litt på veg, for å si det sånn, uten at det har påvirka
musikken veldig mye, tror jeg, eller jo, kanskje litt. Har sett det skrevet at de ligna på
både det ene og både det andre, også Motorpsycho, men da jeg ikke skjønner hvorfor så
skriver jeg opp en helt annen referanse, nemlig Weezer.
Mest av alt ligner disse på Weezer,
men de ligner ikke helt, noe jeg skal komme tilbake til.
Nå har altså denne anmeldelsen kommet til kapittelet hvor det
beskrives hvordan musikken høres ut, og det føles naturlig å skryte
litt av minigjengen. De høres altså ut som Weezer,
med en liten dæsj Strokes
og kanskje en litt mild poppete utgave av Motorpsycho,
med synther. Det blir likevel feil å si at Motorpsycho
har påvirka dem så mye. Nå har ikke jeg snakka med dem egentlig, det
er bare en følelse. For det som er så morsomt med Pekka
Volt er den
grenseløst friske fremføringen deres. Ep-en består av kjappe, melodiøse og
vitale saker som gjør deg til en hare og får deg til å hoppe opp og
ned, frem og tilbake, hit og dit - spesielt bort til repeatknappen på
cd-spilleren.
Mannen som må få stempelet som styrmann ombord er Tom
Vold, som er låtskriver,
50% arrangør og traktør av bass og mikrofonapparatur. De andre heter Andreas
Olafr Stunes, som
spiller trommer, samt Kim
Kristiansen som er
et lite musikalsk geni med sin mangfoldighet. Han trakterer både gitar,
synth, theremin, mellotron, piano og han er 50% arrangør han også.
Spesielt den
litt garasjeaktige umoderne synthen gir bandet det lille ekstra som
gjør at ingen band høres akkurat ut som Pekka Volt. Jeg har hørt
talentfulle band før og skrevet varmt om dem, men Pekka
Volt har brukt den
helt spesielt tilrettelagte dressingen som kan føre dem et stykke
lenger, selv i disse tider da det kryr av kvalitetsband.
De har tydeligvis en kar som kan skrive melodier som sitter som klegg på
overoppheta dekkbeis. Det er bare å si det igjen, hva har skjedd med
norsk rock? Det dukker jo opp voi-voi-band oftere enn skiftarbeidere
skifter skift. Plata er forøvrig spilt inn på Brygga
studio. |
