|
Anmeldelse:
The screen in my
head
Flotte åpningsakkorder. Vokalen er ung og vital. Bassen har en
fremtredende rolle på slutten av låta, men så er det bråstopp.
Icebreaker
Gitarintro spilt på én streng. Anmassende. Bassen får sine "seconds
of fame" her før låta bråstopper.
Star
Gitar-pling-plong-intro som jeg begynner å bli lei av.
Rolig låt men så er det altså den der gitaren som skal sage seg gjennom
kraniet via øregangene, og det med én sylskarp streng. Au, for svarte!
Vondt, jo!
Forever
Bassintro, gitar fylles på - skarp og variert her. Bra vokal,
sjarmerende svensk aksent. Så er vi tilbake til gitargnaginga igjen. Den
forfølger plata som en ondartet vaktmester fra barneskolen. Noen fine
øyeblikk med vokal og koring.
Draw
Akustisk gitarintro i samme takt som er innøvd en gang for alle.
Det er ingenting å utsette på vokalen og arrangementet elles. Midtveis i
låta prøver man seg på et halvhjertet break med "telefonvokal" og litt
annet krimskrams. Gitaren avslutter låta.
Kasparov
Bassintro istedet for gitar. Dårlig sjakktrekk, for gitaren
kommer halsende etter og gir oss en dobbel dose en-strengs-riff, og
sjangler ut når låta bråstopper.
Leavers
Fin gitarintro med påfølgende vokal som ikke skiller seg ut fra
tidligere prestasjoner hittil. Så blir det stille (og det er litt deilig),
men dæggær'n! På'n igjen! Låta bygger seg opp igjen til tidligere eh...
høyder (nå var jeg snill).
Så vart det bråstopp igjen med trynfjøla først, gett!
Drop
Nesten identisk gitarintro som på "Icebreaker", og vokal m/band
diltende lydig etter i streng. Så begynner det elektriske
en-strenggitargnål-marerittet. TA NÅ DEN EFFINGS GITAREN FRA DEN MANNEN!
The letter Song
Nedpå låt. Rytmeboksen er satt på halv fart, og vi kunne tøffet
ut fjorden...MEN: Litt en-strengsmasing må til.. Oi, nå ble det veldig
rolig her, nesten som om bandet har funnet en balansert diett av frukt og
foreskrevne vitaminer. Fillern, det skulle jeg ikke ha sagt, for der kom
det en gitarkaskade som var slitsom, usunn og usjarmerende. Heldigvis
stoppet låta like etter.
Konklusjon
Bandet har satt metronomen
på 100 slag i minuttet og holder seg trofast til det, med unntak av spor
1 og 9.
På låtene 2 og 8 er gitarintroene identiske bortsett fra at den
sistnevnte er akustisk. Det var en smertefull opplevelse å høre på denne
plata. Men jeg herdes nå. Jeg blir et helere menneske. Etter dette tåler
jeg alt!
Om denne anmeldelsen blir lest i Gøteborg vet jeg ikke. Jeg sjanser på
at ingen river av meg armen og slår meg ihjel med den. Den får 1,5
|