Mari Persen
Mari Persen
Music For
Records
Cd
-
2009 -
På
Myspace
Rock Engh Roll 30 sept. 2009 |
Anmeldelse:
Vossejenta Mari Persen (som ikke må forveksles med Mari Boine Persen) har
spilt fiolin siden barneårene, hun har studert klassisk musikk på
konservatoriet i Bergen, hun har studert tango i Argentina med
tango-fiolinisten Mauricio Marcelli, og de siste årene har hun spilt
"annenfiolin" på platene til en rekke kjente norske artister. Det er for
eksempel Mari som har arrangert strykerne på John Olav Nilsen sin
"Diamanter og kirsebær.
Det var produsenten HP Gundersen som overtalte Mari til å spille
"førstefiolin", og som fikk henne til å skrive og arrangere sin egen
musikk. Mari tok utgangspunkt i sin musikalske skolering og i de
stilartene hun liker, og gikk i gang med prosjektet som skulle ende opp
med en plateutgivelse på Music For Records i september 2009. I tillegg til
at hun skriver og arrangerer, så spiller hun også piano, stryk, gitar,
orgel, og selvsagt fiolin. Hun er en sann multi-instrumentalist.
På denne plata får vi høre et musikalsk univers det går lysår mellom hver
gang vi oppdager. Mari utfordrer ikke bare seg selv, men også lytteren. Vi
får høre "Disney-harmonikk" i kor og strykere, bossa nova, easy listening,
elektronika og pop. Selv om Mari briljerer på sine instrumenter er det
likevel hennes ekstremt "evergreens"-fengende melodier som imponerer denne
lytteren mest. Hun har en popteft som ikke er så ulik Norges nye
popdronning Marit Larsen, og har en stemme som kan minne om Bjørk, selv om
hun foreløpig ikke har autoriteten, følsomheten, lekenheten og
utforskertrangen i stemmen sin som dottir til Gudmund. Jeg lurer litt på
hvordan disse utsøkte melodiene hadde gjort seg med et litt annet bakteppe
av stilarter og instrumentering. Det får jeg kanskje aldri vite. Mari er
inspirert av vinylplatene til faren sin med artister fra 40-tallet, og
musikken hennes gjenspeiler det. Tenk om hun i stedet var inspirert av
soundet til The New Pornographers, The B52s eller The Apples In Stereo. Oj,
for en spennende tanke!
De fleste melodiene her er nok utklekket i Maris hode, men enkelte ganger
ligner det på gamle svisker, som for eks. refrenget i nydelige "Melody".
Den virker å være basert på franske Joe Dassin sin hit fra 1975, "Ca va
pas changer le monde", eller Wenche Myhre sin Norsktoppen-hit fra 1976 av
samme låt, "...det er slike ting som hender, jorden snurrer rundt som
før...". At Mari har kommet opp med flere refreng av denne typen er intet
mindre enn imponerende! Åpningslåta er jo formidabel, en skikkelig easy
listening-taffeljazz-sviske, en låt dagens ungdom sikkert vil si "chill"
til. På "Bonnie Michelle" får vi mer fransk trekkspill ala "Melody" i en
nydelig innpakket låt med et klassisk poprefreng som får deg til å gispe
etter luft.
Men, selv om Mari glitrer med både fine melodier, utsøkte arrangementer og
storveis spilling, så mangler det noe. Dette "noe" er at det blir litt for
mye flinkt og litt lite feeling. Stilartene hun presenterer skal pulsere
og utstråle varme, men her er det for lite samba og for mange maskiner.
Stemmen til Mari er fin, men den også mangler feeling, hun bruker den rett
og slett for lite. Mitt største ankepunkt er dog alle strykerne, jeg synes
de tar for stor plass i lydbildet. Genreblanding kan være en god ide, men
her synes jeg stilartene kolliderer i hverandre, beats kombineres med
strykere, og det jeg sliter mest med er de gammeldagse
strykerarrangementene. På den fine låta "So" får vi først høre Mari synge
vakkert i spann med en akustisk gitar, før en strykervegg ødelegger. Synd.
Et stort pluss for den digge gitarsoloen på låta "I'm gonna get you"
forøvrig.
Dette er en plate som på sitt beste er fremragende, men på sitt mest
slitsomme er langt unna easy listening i mine ører. Denne plata kommer til
å få tilnærmet full pott hos noen anmeldere og relativt mange grimaser på
nesa fra andre. Jeg synes det er en bra plate, som kunne vært veldig mye
bedre hvis den hadde blitt montert sammen på en annen måte, men at Mari
Persen er en særdeles spennende ny norsk kvinnelig artist bør de fleste
kunne enes om. |
