Phased
A sort of spasmic
phlegm induced
by leaden fumes
of pleasure
Elektrohasch
Cd
-
2009 -
På
MySpace
Rock Engh Roll 18 november
2009 |
Anmeldelse:
Brødre og søstre, mens vi alle er på vei inn i tunellen og ser det hvite
lyset i det fjerne, som små planeter på vei mot et sort høl og
uendeligheten på andre sida, er Phased ute med sitt fjerde album siden
fødselen i 1997, med en tittel som sannsynligvis er årets verste å huske:
"A sort of spasmic phlegm induced by leaden fumes of pleasure".
Phased kaller seg nå for enkelhets skyld en sveitsisk trio, noe som er
langt enklere enn å stadig si at det er en trio bestående av en sveitser,
en finne og en svenske. Det er de samme tre som lagde råtassen "Medications"
i 2006; Chris Sigdell på gitar og vokal, Marko Lehtinen på trommer og
Chris Walt på bass. I tillegg har de med en gjest på synthesizer-effekter,
en Scott Heller.
Dette albumet ble spilt inn og miksa på 9 dager og inneholder 8
psykedeliske hardrocklåter som er spesielt tilpasset øreganger som er
avhengig av jevnlige doser Black Sabbath, Hawkwind, Saint Vitus, Electric
Wizard, Kyuss, Deep Purple (et riff Phased har lagd er veldig lik riffet
på låta "Perfect stranger"), Melvins og Soundgarden. Bandet har funnet en
passende nisjekategori å plassere musikken sin i: Psychedelic Deathrock.
Denne psykedeliske dødrocken er basert på tunge feite riff, blodig komp og
heseblåsende vokal. Av en eller annen merkelig grunn får den meg til å
tenke på jettegrytene på Island. Kanskje fordi den bobler og damper med
plutselige eksplosjoner av dødelige lavautbrudd. Hadde det ikke vært for
tekstene så kunne dette lett blitt klassifisert som en eneste lang
utflippa jamsession med labil tungrock.
Som en ser av plateomslaget er Phased influert av spacerockens visuelle
effekter, tekstene er også ganske speisa, til dels surrealistiske. De er
også tydelig influert av årets store fascinasjon for zombier og det mørke
i oss. Hør bare på låta "I come Toulouse"
Darkness all around me
Piling in my head
I've become a zombie
Cursed and undead - cursed and undead
Låtene til Phased er smidd i tungrockens enorme ragnarok, og
presenteres med dyktighet, spontanitet og tyngde. Spill denne plata altfor
høyt, og hjelp til med å spre phased psychedelic deathrock across the
hemisphere! |
Phased
Medications
Elektrohasch
Cd
-
2006
Rock Engh Roll 8 oktober 2007 |
Anmeldelse:
Etter noen dvaske utgivelser fra Elektrohasch har jeg endelig fått
tilsendt et ess igjen. Denne plata er heller ikke ny da, som vanlig, gadd
vite om det tar et års tid eller mer å sende plater fra Sør-Tyskland til
Rjukan, noe jeg ikke har anelse om egentlig da jeg aldri har sendt post
eller postei til de traktene, men det virker kanskje litt rart. Mer sannsynlig er det
at Stefan Koglek er på konstant jakt etter usignerte band på denne
planeten som passer inn i konseptet hans, som favner over alt fra
stonerrock og rabaldertungrock, til psykedelisk progrock og spacerock, og
det er ikke så viktig om innspillingene er helt ferske. Koglek tar dem inn
i varmen og leverer utgivelser til alle sine kontakter som igjen sørger
for at bandene blir skrevet om i hver en avkrok.
Men ingen regel uten unntak, for Phased høres ut som et garasjerockband
som har havna i punkegryta som liten på 70-tallet, begynt på skole i
gitarrockens tidlige 80-tall, og fostra opp på dårlig sprit, billig øl og
livsfarlig dop i ungdomstida si i Seattle på slutten
av 80-tallet. Garasjepunkstonermetal er vel det mest nærliggende å kalle
detta lurvelevenet antar jeg. Alternativt kan vi jo kalle det "deathrock",
eller dødrock, som bandet sjøl kaller det, he he.
Phased er en trio fra Sverige, Finland og Sveits, og medlemmene heter
Chris Sigdell, som spiller gitar og synger; Chris Walt, som spiller
bassgitar; og Marko Lehtinen, som spiller trommer. Han førstnevnte er
altså svensk, så kan du gjette hvem av dem som er fra Finland. Det var
Sigdell som startet opp smørja i 1997, og han er den eneste som er igjen
av originalbesetninga. De var 4 ei stønn også, men har blitt blodtappa
såpass ofte at triokonseptet virker mer varig. Lyden er mekka i en garasje
høres det ut som, og hadde ikke dette vært så tungtflytende og
metalbederva så ville nok herr Dull i Vadsø klora denne gjengen til seg
styggfort, til sitt Dull City Records. Akkurat da jeg skrev "Vadsø" i
forrige setning hørte jeg at denne skiva kan ligne litt på "Bleach" med
Nirvana. Du burde vel strengt tatt ha bestemt deg for å kjøpe denne
allerede, men hvis jeg i tillegg forteller deg at vokalist Chris Sigdell
høres ut som en ekstremvariant av kloninga mellom Jello Biafra i Dead
Kennedys og han i Mad Daddys... husker ikke hva han heter....så er du vel
sikker vel. I motsatt fall er du bare tåpelig!
Phased har gitt ut flere plater de, det er ikke noe sylferskt band må du
tro, men det skjønte du vel da jeg skrev at de startet opp i 1997. De ga
ut den høyt dekorerte cd-en "Music for gentleman" på et uavhengig selskap
i 2003, og før det har de faktisk gitt ut en lp, en 10-tommer, noe
splittgreier og noe 7-tommers, så bandet er vel verdt å sjekke opp for
komplettister og skrullete raringer. Fjorårets album, "Medications", som
denne omtalen handler om, ble utgitt i året 2006. Første låta setter en
standard som bandet følger opp på resten av skiva, men første låta er nok
likevel noe av det bedre her. "Worship the sun" heter goodisen, og er en
seig, møkkete, stonergrungegarasjerockmakrell. Det som hever, ikke bare
denne låten, men veldig mange av låtene, er den småfjerne vokalen til
Sigdell. En mer atypisk vokal i et relativt alternativt metallanskap skal
du sannelig min hatt leite lenge etter. Og plutselig dukker referansen
Melvins opp, Spiritualized, og Butthole Surfers, jepp, det er noe der
også.
På utkast numero 2 kommer de opp med et dritfett Soundgarden-riff, slik vi
kjenner dem fra kanonskiva "Badmotorfinger", men vokalen er Mad Daddys/Butthole
Surfers/Dead Kennedys type vokal. Kanonkonge! I tillegg har jo trioen sans
for humor. Mellom låtene sier de teite ting, eller i starten av låtene
blir det vel. Og så finner de på mye rart på generelt grunnlag. Totalt
genialt er det vel ikke, men såpass moro at plata har blitt en solid
favoritt allerede. Dette er bare dritmoro tvers i gjennom, og mer trenger
ikke jeg for å ha det gøy! Når gjengen avslutter med stonerinfernoet og
Kyuss-virile "Nude interlude from hell" er du i så godt humør at du hadde
sagt et soleklart JA til de fleste tilbud som dukka opp, ja du ville til
og med åpna en flaske champis i kjerka kun iført elefanttruse og bestemt
at du ville stemt på Fremskrittspartiet for å mer penger til rocken i
dette landet. Skål! |
|
