Ping
Discotheque
of darkness
Luftwaffel
Records
Cd
-
Lp -
2009
 |
Ping:
Tore Hofstad, keyboards, mandolin, trekkspill
-
Jørgen Greiner, vokal, bass
-
Hans Fredheim, keyboards, trombone
-
Claes Terjesen, trommer
-
Mattis Janitz, gitar, theremin, klarinett
+
gjestemusikere
Genre:
Norsk
Progrock
-
Progpop -
Psykedelisk Progpop
Låter: Hick in the
mall
-
Mr Will B.
-
Discotheque of darkness
-
Corny crack Jimmy
-
Brothers
-
Sir Dancealot
-
Theater of shame
-
The Soul in the woodshed
-
(You are the one that they used to call) Donkey Kong
-
Yes means yes
-
A day in the soup
-
It's your grave (can you dig it?)
-
Cross country skiing
-
The Customer & The Manufacturer
-
Flesh with a wish
I
Rockeweb:
2009
Webreferanser:
Ping
-
På
MySpace
 |
Som vi husker fra forrige
episode ble Ping innlagt på psykiatrisk etter utgivelsen av albumet "The
Castle massacre" i 2006. Ping har vært sperra inne på mentalsykehus i 3
år. Men samtalene med hjernekrymperne har vært konstruktive og dimmefesten
hos kunnskapsministeren ble en orgie i sex, dop og rock 'n' roll.
Se meg, hør meg, føl meg, ta meg inn i varmen. Ping spør en gang til. Sist
de spurte var altså for 3 år siden, da de ga ut det som etter min mening
har vokst til å bli en klassiker og et av de mest underholdende platene
som er gitt ut i Norge, nemlig The Castle massacre". Ping eksploderte
formelig av skaperkraft.
Pings arrangerings- og innspillingsprosess er uortodoks, de vektlegger
humor og spontanitet, med en kreativ bruk av instrumenter og vokale
innslag innenfor et vidt spekter av genre, noe som fører til et høyst
originalt sound. Ping kan derfor i en og samme låt høres ut som King
Crimson, The Beatles, Frank Zappa, The Residents, Beck, et metalband, et
funkband, et jazzband og et sirkusorkester som har fått jobb i barne-tv.
De beskriver selv sin musikk som...passende til erotiske tegnefilmer.
Jo, dette er spesielt. Eksperimentelt. Jeg tror rett og slett ikke alle
hjerner er kalibrert til å forstå det. Men min gjør det. Jeg er kanskje
også en av få mennesker i dette landet som har hørt gjennom Lou Reed's "Metal
machine music" fra start til mål 2 ganger. Dvs. 2 x 64 min. med
elektronisk støy. Ta det som trening, så vil du plutselig en vakker dag
oppleve at det åpnes en port til musikk du trodde var orientert mot
mentalt syke mennesker.
Pings progressive musikk krever et oppkomme av gode ideer. Ping er
opprinnelig fra Bergen, er nå basert i Oslo, og gir ut sin nye skive på cd
og vinyl på trønderske Luftwaffel Records igjen. Et intergalaktisk band. Jeg syntes Pings forrige
skive var fremragende da den kom ut, og nå er den en klassiker. Så jeg er
jo spent på hva de har skrudd sammen denne gang. Heldigvis har jeg også
denne nye plata på vinyl, med lekkert gatefold-cover, trykte tekster,
fantastiske tegninger og lots of info. Bare det i seg sjøl kvalifiserer
til en halv gitar. Layout og design er minst på høyde med forrige
skive...så treffer diamantstift polyvinylklorid.
En rytmisk suggererende sak, på kanten til tysk disco, ved navn "Hick in
the mall", varmstarter plata. En digg låt! Så er vi tilbake i
Beatles-natur, med "Mr Will B". En smått surrealistisk, psykedelisk og
halvakustisk låt som introduserer den mer progressive Ping-enheten. Typisk
nok, Ping jazzer opp King Crimson i tittelkuttet og vi får høre teite
pling plong-lyder.
Tekstene er egne kunstverk. Morsomme å lytte til og lese. De er morsomme,
selv om de egentlig ikke er det. Surrealisme på høyt nivå, barne-tv for
voksne. Sjekk for eksempel kremlåta "Corny crack Jimmy":
You bring the bourbon, i bring balloons, we need a banjo - I have a
drum, the pig is squeeling, we'll eat him tonight, you break the bottle, i
pick the fight.
Terrible terrible terrible music, i'm not so drunk that i listen to this
shit, kiss me Katies kiss me Janes, the night is running through my veins.
Brå overgang til Zappa-inspirert jazzrock, en slentrende låt som for
eksempel er et utstillingsvindu for bandets eneste nye medlem,
trommeslager Claes Terjesen. Et av Pings artige fenomener er deres hang
til å fremskaffe rare tilsynelatende utdødde lyder. Hør på "Theater of
shame". Låta er en hybrid mellom hardrock, funk og disco, men gjennom hele
låta, og resten av plata også for så vidt, så hører man synthlyder man
gjenkjenner fra gamle tv-serier, filmer, discolåter og lignende. Mens man
sitter og tenker over dette blir plutselig låta en progrocker igjen, hvor
et tema blir dratt utover og det blir både vakkert og fengende.
Oppjazza discofunk er det flere tilfeller av på plata, side 2 på vinylen
starter med det. Men Ping lar deg ikke få ro, plutselig er vi inne i sein
70-talls Zappa-landskap igjen, inkludert en pop-twist. Neste låt, "Yes
means yes" er skikkelig King Crimson powerprog, det eneste som mangler er
en skikkelig Robert Fripp-solo som skrur skallen din ut av konsollen.
Generelt sett er det mindre rå prog på denne plata enn den forrige, og det
er litt synd. Denne plata er nok hårstrået mer tilgjengelig enn den
forrige også. Mykprog?
Tida vil vise om den er like bra. Jeg skal ikke dvele lenger på det, Ping
har gitt ut en knallskive på nytt. En av grunnene heter "A day in the soup".
Det ligner på et band jeg hørte nylig...Ping! Eller er det Eels? Beck?
Stereolab? Ween (Waving my dick in the wind)? Samme det, for etter den
kommer platas kuleste spor, "It's your grave (can you dig it?)"; en mørk,
tung og deilig låt med et skrullete og magnetisk
vokalriff - can you dig dig it can you dig it - som avløses av pengegaloppen
til Vidar Sandbeck.
Sjokkerende rar musikk. Høyst original.
"Cross country skiing" inneholder Donald på helium-vokal, igjen. Miksa med
akustisk gitar, idiotisk synth, og et herlig catchy refreng. Vi nærmer oss
slutten. Ping har gjort det igjen. Nå som de har fått kunnskapsministeren
i sin hule hånd slipper de nok soning på psykiatrisk avdeling. Eller, når
Cheech & Chong synger på nest siste låta blir jeg usikker.
"Flesh with a wish" er et sammensurium av alt vi har hørt på plata, men
grunnkompet ryker det av, der det dunker sløvt i vei i en funky
blues-setting, avbrutt av proginfernoer, og hvor de vokale stuntsene
kommer hyppigere enn hos fugleunger som skal ha mat for første gang i et
måkereir.
Oppdag "Discotheque of madness"!
Rock Engh Roll 11
august 2009 |
Ping
The Castle massacre
Normal
Records
Cd
-
Lp -
2006
 |
Ping:
Tore Hofstad, hvitt keyboard
-
Jørgen Greiner Morset, vokal, bass
-
Hans Norman Fredheim, svarte tangenter
-
Alexander Lindbäck, trommer
-
Mattis Janitz, gitar
Genre:
Norsk
Psychopop
-
Kunstpop
Låter: Bow to the
beagle
-
Anyway but now
-
Blue velvet robe
-
The Castle massacre
-
Come on everybody
-
The Skating hall
-
Dying on a strange day
-
The Dog
-
December
-
My new friend
-
No. 3
-
Manuales
-
Inside a rock
-
Konstantinopel
-
The Stupid whistler
I
Rockeweb:
2006
|
Remove your mind-diapers!
Etter 15 år på Gaustad Psykiatriske sykehus slapp en marginalt friskere
gjeng ut for å lage en plate de hadde gått å ruga på mens de geipa til
alle de mentalt foranstående mennene i hvite frakker inne på
institusjonen. Ping har vært ute et par ganger før, første gangen fordi de
hadde lyst til å oppleve en piknik i den frie luften. Det ble en plate av
det, og de kalte da også begivenheten for "It's a picnic", og den er satt
sammen av utvalgte låter fra fire demoer som ble laget i perioden januar
1999 til september 2000. Mennene i hvite frakker hadde sin fulle hyre med
å trekke tilbake Ping, et Ping som for det meste satt og sludret på lepper
og tunger i noen år, men på grunn av uklanderlig oppførsel og omstrøing av
vittigheter som gjorde de til favoritter på bruket - omtrent som Jack
Nicholson var det i filmen "Gjøkeredet" - så slapp de ut på frifot nok en
gang. Denne gang for å besøke sine enda sprøere venner i No Life Orchestra.
Ping hadde i skjul skrevet låter sammen med No Life Orchestra, og det var
en smal sak å få med seg mastertapen ut fra hjernekrympersenteret. Et
klokt hode blant haugen av superidiotiske anmeldere landet rundt kalte
musikken til Ping for psychorock, og dermed måtte både Ping og de enda
gærnere No Life Orchestra inn til mental avtørking igjen. Men Ping er ikke
fortapt bak en overkåt og hyperventilerende låvedør, så mens No Life
Orchestra banket opp mennene i hvite frakker grønne og blå satte Ping
utfor i sine rosa kjelker mens de var på skisafari. Ryktene vil ha det til
at de reiste til Tyskland for å få gitt ut det nye materialet sitt, og for
å være sikker på at ingen skulle skjønne hvor de var, fikk de hyre hos
Normal records.
Jeg vet. Jeg vet ikke. Jeg vet ikke hva jeg skal skrive, egentlig, for
Ping har gitt ut en plate som...minner meg mye om den musikken jeg følte
at (nesten) bare jeg i hele verden likte da jeg var en 15-16 år gammel.
Den gang jeg begynte å få foten for Frank Zappa, The Residents, The
Beatles (1966-69), Captain Beefheart, Be Bop Deluxe, Kraftwerk, Brian Eno og Robert
Fripp, og ikke en levende sjel i mange mils omkrets skjønte hva jeg fant i
den musikken jeg digga helt vilt, og brukte alle penga på som jeg sleit
for å tjene når jeg gikk med reklame etter skolen for postverket. Joda,
Ping får meg til å logre med halen, sånn som beaglen på plateomslaget ofte
gjør, av musikken sin. Det er som å være tilbake til begynnelsen av
80-tallet igjen, foran platespilleren, og spille musikk som fikk verden
rundt meg til å bli uendelig liten, for alt som betydde noe var
platespilleren, plata, musikken - og kanskje et par pils eller 20 som
akkompagnement. Selvsagt hadde jeg en svirebror som digga samme musikken
utover 80-tallet,
han har allerede fått seg denne plata på vinyl. Og jeg skal også kjøpe den
på vinyl, selv om jeg har fått den på cd av bandet, for omtale, forøvrig
uten presseskriv, men det gjør ingenting, enda morsommere spør du meg. Og
da skjønner du jo allerede at jeg synes den er så bra at jeg må ha den
både på cd og vinyl. De gærne har det faktisk litt bedre.
De frislepte åpner opp med en skrullete sang. Vi er på dukketeater.
Surrealistisk musikk. Ikke rock. En overfornuftig bruk av teite synther og
usmakelige keyboardlyder møter oss i oppgangen. I alle dager, åssen blir
resten av plata tenker jeg. På veg opp trappa til andre låt finner jeg meg
selv nynnende på denne tøvete, men gøyale saken som varer i drøye to
minutter. Jeg har allerede blitt introdusert for bandets verdensnyhet: to
menn på ett keyboards, hvorav den ene spiller på de hvite tangentene, og
den andre på de svarte.
Ping har alltid vært fascinert av Zappa, og det er en zappaistisk
bevegelse vi møter i andre. Men med seg selv i førersetet har de likevel
en egen vri på det. For ikke å snakke om tekstene.
I've been funkin' with the beatnik, baby
So come on and let me know
Ride my head up to the cross, killer
And be nice and let me go...
...far inside this psychedelic
piece of mind that i just found
...synger fabelaktige Jørgen Greiner på andreetasjen, "Anyway but now".
Det er et litt mindre psyko Ping vi møter på sitt egentlige debutalbum. Vi
får heller større doser av elegant, progressiv, kompleks og glimrende
velspilt kunstpop, groovy funk, og ikke minst soul som biter deg i rævva.
Og ang. de to siste tingene, siden forrige utgivelse kan vi føre opp minst
et par tre fire nye inspirasjonskilder for bandet: Prince & The Revolution,
Beck, Stereolab og Sly &
The Family Stone. Når man blander indiekunstpop, avant funk, og snedig soul med sin dype
trang til å bli like kreativ som Zappa og Beefheart, og også ligner på dem
i blant, til og med vokalt, ja da har man i alle fall funnet en logrende lytter i meg.
Og plassert midt i suppa skal vi ikke glemme at de (Ping) må svømme til
en av kantene for å få fast grunn under føttene, noe de gjør når du
aller minst venter det. Jau, galskapen råder, de har ikke blitt
kjedelige og sånn. Men, men, og atter men, dette avsnittet skulle være
om en av låtene, jeg skriver jo nå på generelt grunnlag, rund
bautastein, wow - Here comes
another bullet, or, mer om neste låt, eller tredje etasje.
"Blue velvet robe" starter med denne teksten:
Accidental discoveries of lemon
mighty apples and tons of crap
the moon jumps up and down
Hvor tar de det fra???
Angående den låta: i min oppramsing av referanser kom jeg i skade for å
glemme noe vesentlig, nemlig det faktum at Ping Gud hjelpe meg også er
temmelig dansbare. I denne låta kvapser de innom elektronika møter disco
møter amerikansk vestkystpop ala Steely Dan, eller noe. Jeg gjentar:
hvor tar de det fra?
Det som i det hele tatt er så innmari disent med dette bandet er at de
velter seg i differensierte musikalske utrykk. De går fra det ene
musikalske segmentet til det andre just like that, og det blir aldri
rart, uryddig eller fælt, bare dønn moro. De er med andre ord elastisk
som Gummi-Tarzan (sønnen heter forøvrig Gummi-Korak).
Likevel, det er først når vi er oppe i fjerde det virkelig begynner å
anta klassikerdimensjonen. Og mange glemmer kanskje tekstene her, men
ikke jeg, les bare et utdrag fra den aldeles fenomenale tittellåta, som
er rar, der den går i en slags robot-rytme, som et Kraftwerk møter "Magical
mystery tour"-Beatles med barokke rockinstrumenter:
He went to see the jester
to ask him some advice:
"Your mission's not requested,
your god has told you lies
Your system is infected
we have to re-install
Vel oppe i femte, på "Come on everybody", blir vi møtt av en
dritfeit rytme, et sugende groove, soul og funk og Beefheart-vokal i et
slags mellomspill. Sinnsykt bra! Og det fortsetter; "The skating hall"
er en progrocker så god som noen, der den flørter med Motorpsycho og
King Crimson på sin veg mot et altoppslukende crescendo man møter fra
tid til annen i låta. Instrumentkræsjet ødelegger ikke, den forsterker
nytelsen. Og som vanlig i Ping-land: låter i normal forstand er det jo
ikke, for alle låtene er delt opp i mange celler som innholder
krembefengte lydcollager, men de er gjensidig avhengig av hverandre.
Ikke verst.
Vi er i 7. etasje - og jeg forstår at jeg burde tatt heisen...
Ikke desto mindre, Ping tar en Beck på "Dying on a strange day", før vi
er tilbake i klinisk galskapsavdeling for de mentalt virketrengende;
"The Dog" er uforlignelig, akkurat på den saken er de som den perfekte
krysning mellom The Residents og Zappa. Så roer de det ned en smule på
vakre "December". Jammen spiller de postrock også nå. Bevares. Hvor tar
de det fra?
Man skal aldri gjenta en ting tre ganger. Man skal aldri gjenta en ting
tre ganger. Man skal aldri gjenta en ting tre ganger - er et dikt jeg
lagde som enda mindre, inspirert av Jan Erik Vold. Låt 10, vi er altså i
10. etasje, og kan nå se ned på sinnataggen i Frognerparken, hvis du er
på de breddegrader, heter "My new friend", og den er makeløs. Lydene de
lager er sikkert unnfanget på en synth, men klokkespill, viola - ja de
har faktisk med seg en violamann også - krydrer på eminent vis låtene,
så også denne. Et særdeles Residents-aktig, men like fullt utrolig
smakfullt sammensurium er skrudd sammen. Her hører vi også en leken
elektrisk gitar som prøver å følge den snurrige rytmen. Som sagt,
makeløst!
Jeg nevnte Be Bop Deluxe, med Bill Nelson i front, jeg nevnte Kraftwerk,
og la meg også få hugge inn navn som Gary Numan og Thomas Dolby. Ping
har hørt mye god musikk, og de bruker influensene på en frodig måte.
Ikke minst i "Manuales".
Det nærmer seg slutten, jeg er andpusten, vi er i 14. etasje, og låta
"Konstantinopel", som er nødt til å være en hymne til heltene i The
Residents, begynner med en sax som fiser. Siden blir det verre. Bob
Dylan er inne og synger til og med. Hjelp, denne tok helt av, he he.
Vi er endelig oppe i 15. etasje, og vi får høre noe av det samme som vi
hørte nede i lobbyen. Men selvsagt enda rarere. Den utrolige coole
gitarsoloen de har plassert i siste låta er dødsøt.
Dette er en plate du kommer til å elske min venn. Det er langt å gå opp
til 15. etasje over and over again, men det er verdt strevet. Ping har
dessverre ikke vært tilgjengelig for kommentarer til denne omtalen, de
er sendt inn igjen til psykiatrisk der de kom fra, og jobber nå med å
dempe forventningspresset de har blitt utsatt for, før de slipper ut
igjen til sitt oppfølgeralbum.
Rock Engh Roll 24
februar 2006 |
Ping
&
No Life
Orchestra
Luftwaffel
Records
Cd
-
2004
 |
Ping:
Tore Hofstad, tangenter
-
Jørgen Greiner Morset, vokal, bass
-
Hans Fredheim, tangenter
-
Alexander Lindbäck, trommer
-
Mattis Janitz, gitar
Genre:
Norsk
Psyko Elektronika
Låter: MindDiapers
-
Windproof & superduper
-
Braindrops (keep falling from my head)
-
I really wanna
No Life Orchestra: Uncle Strobe, bass, vokal
-
Karl Max, trommer, perkusjon
-
Mr. South-T, psynths,
vokal
-
Lieberphostheigh, gitar
Genre:
Norsk
Psykorock
Låter: Screamcream
-
Sigarettpapir
-
Kingstreet
-
My fault
I
Rockeweb:
2004
-
No Life
Orchestra Ep 2003
Webreferanser:
Ping
-
No Life Orchestra
|
Jeg bor i Telemark, ikke
langt fra svenskegrensa. Før i tida, på den tida jeg var en liten
leken oter, husker jeg vi var på ferie rundt i Norges land. Faren min
kjørte bilen fort. Vi skulle rekke flest mulig steder. Stakkars den som
kjørte forbi oss. Jeg har vært
innom de fleste steder sør for Åndalsnes, men ingen steder nord for
Åndalsnes. Som voksen har jeg forstått hvorfor, det bor nemlig altfor
mange skrullinger nord for Åndalsnes, det ville vært gambling med et
lekent lite hode og bevege seg nord for Åndalsnes. Derfor har jeg aldri
vært på Flatåsen i Trondheim. Det er egentlig litt synd, for jeg skulle
gjerne sett raringene i Luftwaffel Records og de snåle bandene som
gir ut musikken sin der, som Ping og No Life Orchestra. De to bandene lager så forskjellig musikk at de var bare nødt til å
lage en cd sammen. Neida, de blandet ikke bandmedlemmer eller noe, men
gjør fire låter hver, Ping de fire første og...ja, ikke sant. Ideen slo
ned i hodet på en av guttene i ett av bandene mens de turnerte sammen,
kanskje var det Frode Pettersen i No Life Orchestra sin ide. Det er i
alle fall han som har sendt meg denne plata, og han har skrevet et artig
"presseskriv" med håndskrift og tegnet et bilde av en type, kanskje
rektoren på Flatåsen voksenopplæringsskole for snåle raringer.
Luftwaffel Records er en liten uavhengig label som har spesialisert seg
på rock som begynner med avhengighetsskapende ord som: Psykedelisk, Surf, Psyko, Fun,
Pop, Space, Mongo, og Elektronisk, og på denne split-plata får du nok av
musikalske utfordringer å jobbe med. Heldigvis har jeg litt ballast, for
jeg kommer ikke utenom at de første fire låtene minner meg styggmye om
en artist eller to jeg har hørt mye på, nesten helt siden jeg var den
oterungen jeg nevnte tidligere. Da visste jeg ikke om noen som digga
Frank Zappa eller The Residents i det kvartalet jeg bodde. Hvis du tar med
Be Bop Deluxe og Bill Nelson solo også så er vi på samme frekvens som
Ping sender på. Utrolig morsomt at gamle Zappa-far har påvirket unge
poder helt inne i Luftwaffels nedslagsfelt i Flatåsen. Men det finnes norske band som har laget
musikk som ikke er så veldig forskjellig fra Ping-universet, og de er
morsomme, jeg tenker på band som Dekadense, lydbildet til The Penthouse Playboys,
The Tables og
forskjellige ting jeg har hørt med Duplex-gjengen. Men glem for all del
ikke Stereolab, det er mye Stereolab her, akkurat som Åndalsnes er så
langt nord som jeg har vært. Morsomt å tenke på at Ping startet opp i
Bergen som duo allerede i 1999, gir nå ut skiver på trønderske
Luftwaffel, men har geografisk sett flyttet sine bakdeler til
Oslo-området, og lager der musikk i mer teknologisk oppgraderte
omgivelser. I starten lagde de nemlig musikken sin på soverommet med en
Amiga 1200 og en 4-track recorder.
Ping åpner altså denne plata, og de gjør det med låta "MindDiapers".
Først og fremst er det litt sykt og morsomt. Jeg blir i godt humør av
det. Det er elektronisk, svingende, varm avant funpop for voksne
mennesker med barnslige (barnslig= leken og snill) innjusterte hoder, og det er ekstremt sjarmerende, og det
flyter minner om musikken i gamle franske 60-talls-filmer, grusomt overkoselig el-piano
spilling fra baren i Bristol Hotel i Oslo, rundt i skallen min, og
jeg føler at jeg blir full av musikken. Kommer jeg til å bruke en uke på
denne anmeldelsen? Ja, steike heller, jeg har jo spilt denne plata
nonstop siden lenge før Jul og jeg koser meg meg med den fremdeles. Ikke
det at jeg tar den med i senga eller noe, men den gir meg positive
vibrasjoner og eggende vispefølelser i nakkepartiet. Låt nr. 2 ligner
veldig på dattera til Be Bop Deluxe på en syk syk dag, ikke så mye på Zappa ennå, og
fremdeles klarer jeg ikke å bestemme meg for om dette er bra eller
dårlig, men bare at jeg liker det. På låt nr. 3 og 4 derimot, "Braindrops"
og "I really wanna" er Ping (for et navn!) midt inne i Zappa-land. Jeg
ler og tenker på "Lumpy gravy", "We're only in it for the money" og
endel av det nyere skrullete greiene han gjorde utover 80-tallet. Ping
er alt dette og har, sannsynligvis, samplet både reggaevokal og noe
glatt soulvokal inni låta "Braindrops". Utsøkt! Ja, jeg vil
kjøpe den forrige plata disse hysterisk interessante fyrene har laget, "It's
a picnic" fra år 2000,
en skive samlet opp fra diverse demoer rundt årtusenskiftet.
Hva spiser man for å bli så kreative som Ping? Ping er som The Residents
på giktsyre med hjerneavstøpet til Frank Zappa i garasjelyd og roperten til Bill Nelson, utgitt på Luftwaffel med
fjøslaget jordbærsyltetøy fra mødrene til Bare Egil
Band.
Fremdeles har jeg en halv skive å skrive om. Hvor skal jeg begynne?
Trondheimsbandet No
Life Orchestra er like langt fra elektronika som Ping er fra Flatåsen.
Hva kan jeg skrive for at du umiddelbart skal fatte interesse for de
syke syke folka i "Ikkeno-liv-orkesteret"?
Tenk deg Captain Beefheart & His Magic Band, men så bytter du The Magic
Band med Primus, Au Pairs, Big Black, Black Flag eller Minutemen. Noe sånt. Men det
er ubeskrivelig mer back to basic-rock enn Ping som er avante og
strømførende rund baut og som hadde ramlet i elektronikasuppa som små.
No Life Orchestra gir oss riff i et delvis psyko måneterreng med hyppige
akkordbrudd og nifse stemmer fylt med lattergass som sprudler over av
Public Image Limited-vokal.
Jeg forstår mer hva jeg hører her og kan med letthet si at mye av det No
Life lager er kolossalt bra, som låta "Kingstreet" for eks. Riv ruske,
dette er solide saker!
Eller ta låta "Sigarettpapir", med et slikt fandenivoldsk blyfett riff
som gnager seg gjennom låta før mellomspillet er pur Primus, deretter
litt raspende sologitar før de synger som et ustemt afrikansk world-music
ensemble i noe som vel er et slags refreng.
Dette
er så spesielt og progressivt i alt sitt vesen at har du lyst til å
fange opp det som skjer lengst ned i indiedypet av norsk rock så er
dette obligatorisk. Platene får du også kjøpt for en billig penge hos
Luftwaffel.
Jeg brukte flere ord på Ping enn No Life Orchestra. Det kan du fakturere
meg for, men det kan også hende at det kommer en anmeldelse til en av
dagene av den forrige ep-en til No Life. Jeg tror det. In the meantime,
enjoy this madness!
Rock Engh Roll 15
februar 2005 |
|
