Rockeweb
 Plateanmeldelser		          
         
         
         
  #   A   B   C   D   E   F   G   H   I   J   K   L   M   N   O   P   Q   R   S   T   U   V   W   X   Y   Z   Æ   Ø   Å
Ping
The Castle massacre
Normal Records
Cd - Lp - 2006
 Ping: Tore Hofstad, hvitt keyboard - Jørgen Greiner Morset, vokal, bass - Hans Norman Fredheim, svarte tangenter - Alexander Lindbäck, trommer - Mattis Janitz, gitar
 Genre: Norsk Psychopop - Kunstpop
 Låter: Bow to the beagle - Anyway but now - Blue velvet robe - The Castle massacre - Come on everybody - The Skating hall - Dying on a strange day - The Dog - December - My new friend - No. 3 - Manuales - Inside a rock - Konstantinopel - The Stupid whistler
I Rockeweb: 2006 - Norsk
Webreferanser: Ping - Normal Records
Remove your mind-diapers!

Etter 15 år på Gaustad Psykiatriske sykehus slapp en marginalt friskere gjeng ut for å lage en plate de hadde gått å ruga på mens de geipa til alle de mentalt foranstående mennene i hvite frakker inne på institusjonen. Ping har vært ute et par ganger før, første gangen fordi de hadde lyst til å oppleve en piknik i den frie luften. Det ble en plate av det, og de kalte da også begivenheten for "It's a picnic", og den er satt sammen av utvalgte låter fra fire demoer som ble laget i perioden januar 1999 til september 2000. Mennene i hvite frakker hadde sin fulle hyre med å trekke tilbake Ping, et Ping som for det meste satt og sludret på lepper og tunger i noen år, men på grunn av uklanderlig oppførsel og omstrøing av vittigheter som gjorde de til favoritter på bruket - omtrent som Jack Nicholson var det i filmen "Gjøkeredet" - så slapp de ut på frifot nok en gang. Denne gang for å besøke sine enda sprøere venner i No Life Orchestra. Ping hadde i skjul skrevet låter sammen med No Life Orchestra, og det var en smal sak å få med seg mastertapen ut fra hjernekrympersenteret. Et klokt hode blant haugen av superidiotiske anmeldere landet rundt kalte musikken til Ping for psychorock, og dermed måtte både Ping og de enda gærnere No Life Orchestra inn til mental avtørking igjen. Men Ping er ikke fortapt bak en overkåt og hyperventilerende låvedør, så mens No Life Orchestra banket opp mennene i hvite frakker grønne og blå satte Ping utfor i sine rosa kjelker mens de var på skisafari. Ryktene vil ha det til at de reiste til Tyskland for å få gitt ut det nye materialet sitt, og for å være sikker på at ingen skulle skjønne hvor de var, fikk de hyre hos Normal records.

Jeg vet. Jeg vet ikke. Jeg vet ikke hva jeg skal skrive, egentlig, for Ping har gitt ut en plate som...minner meg mye om den musikken jeg følte at (nesten) bare jeg i hele verden likte da jeg var en 15-16 år gammel. Den gang jeg begynte å få foten for Frank Zappa, The Residents, The Beatles (1966-69), Captain Beefheart, Be Bop Deluxe, Kraftwerk, Brian Eno og Robert Fripp, og ikke en levende sjel i mange mils omkrets skjønte hva jeg fant i den musikken jeg digga helt vilt, og brukte alle penga på som jeg sleit for å tjene når jeg gikk med reklame etter skolen for postverket. Joda, Ping får meg til å logre med halen, sånn som beaglen på plateomslaget ofte gjør, av musikken sin. Det er som å være tilbake til begynnelsen av 80-tallet igjen, foran platespilleren, og spille musikk som fikk verden rundt meg til å bli uendelig liten, for alt som betydde noe var platespilleren, plata, musikken - og kanskje et par pils eller 20 som akkompagnement. Selvsagt hadde jeg en svirebror som digga samme musikken utover 80-tallet, han har allerede fått seg denne plata på vinyl. Og jeg skal også kjøpe den på vinyl, selv om jeg har fått den på cd av bandet, for omtale, forøvrig uten presseskriv, men det gjør ingenting, enda morsommere spør du meg. Og da skjønner du jo allerede at jeg synes den er så bra at jeg må ha den både på cd og vinyl. De gærne har det faktisk litt bedre.

De frislepte åpner opp med en skrullete sang. Vi er på dukketeater. Surrealistisk musikk. Ikke rock. En overfornuftig bruk av teite synther og usmakelige keyboardlyder møter oss i oppgangen. I alle dager, åssen blir resten av plata tenker jeg. På veg opp trappa til andre låt finner jeg meg selv nynnende på denne tøvete, men gøyale saken som varer i drøye to minutter. Jeg har allerede blitt introdusert for bandets verdensnyhet: to menn på ett keyboards, hvorav den ene spiller på de hvite tangentene, og den andre på de svarte.

Ping har alltid vært fascinert av Zappa, og det er en zappaistisk bevegelse vi møter i andre. Men med seg selv i førersetet har de likevel en egen vri på det. For ikke å snakke om tekstene.

I've been funkin' with the beatnik, baby
So come on and let me know
Ride my head up to the cross, killer
And be nice and let me go...

...far inside this psychedelic
piece of mind that i just found

...synger fabelaktige Jørgen Greiner på andreetasjen, "Anyway but now". Det er et litt mindre psyko Ping vi møter på sitt egentlige debutalbum. Vi får heller større doser av elegant, progressiv, kompleks og glimrende velspilt kunstpop, groovy funk, og ikke minst soul som biter deg i rævva. Og ang. de to siste tingene, siden forrige utgivelse kan vi føre opp minst et par tre fire nye inspirasjonskilder for bandet: Prince & The Revolution, Beck, Stereolab og Sly & The Family Stone. Når man blander indiekunstpop, avant funk, og snedig soul med sin dype trang til å bli like kreativ som Zappa og Beefheart, og også ligner på dem i blant, til og med vokalt, ja da har man i alle fall funnet en logrende lytter i meg. Og plassert midt i suppa skal vi ikke glemme at de (Ping) må svømme til en av kantene for å få fast grunn under føttene, noe de gjør når du aller minst venter det. Jau, galskapen råder, de har ikke blitt kjedelige og sånn. Men, men, og atter men, dette avsnittet skulle være om en av låtene, jeg skriver jo nå på generelt grunnlag, rund bautastein, wow - Here comes another bullet, or, mer om neste låt, eller tredje etasje.

"Blue velvet robe" starter med denne teksten:

Accidental discoveries of lemon
mighty apples and tons of crap
the moon jumps up and down                    Hvor tar de det fra???

Angående den låta: i min oppramsing av referanser kom jeg i skade for å glemme noe vesentlig, nemlig det faktum at Ping Gud hjelpe meg også er temmelig dansbare. I denne låta kvapser de innom elektronika møter disco møter amerikansk vestkystpop ala Steely Dan, eller noe. Jeg gjentar: hvor tar de det fra?

Det som i det hele tatt er så innmari disent med dette bandet er at de velter seg i differensierte musikalske utrykk. De går fra det ene musikalske segmentet til det andre just like that, og det blir aldri rart, uryddig eller fælt, bare dønn moro. De er med andre ord elastisk som Gummi-Tarzan (sønnen heter forøvrig Gummi-Korak).

Likevel, det er først når vi er oppe i fjerde det virkelig begynner å anta klassikerdimensjonen. Og mange glemmer kanskje tekstene her, men ikke jeg, les bare et utdrag fra den aldeles fenomenale tittellåta, som er rar, der den går i en slags robot-rytme, som et Kraftwerk møter "Magical mystery tour"-Beatles med barokke rockinstrumenter:

He went to see the jester
to ask him some advice:
"Your mission's not requested,
your god has told you lies
Your system is infected
we have to re-install

Vel oppe i femte, på "Come on everybody", blir vi møtt av en dritfeit rytme, et sugende groove, soul og funk og Beefheart-vokal i et slags mellomspill. Sinnsykt bra! Og det fortsetter; "The skating hall" er en progrocker så god som noen, der den flørter med Motorpsycho og King Crimson på sin veg mot et altoppslukende crescendo man møter fra tid til annen i låta. Instrumentkræsjet ødelegger ikke, den forsterker nytelsen. Og som vanlig i Ping-land: låter i normal forstand er det jo ikke, for alle låtene er delt opp i mange celler som innholder krembefengte lydcollager, men de er gjensidig avhengig av hverandre. Ikke verst.

Vi er i 7. etasje - og jeg forstår at jeg burde tatt heisen...

Ikke desto mindre, Ping tar en Beck på "Dying on a strange day", før vi er tilbake i klinisk galskapsavdeling for de mentalt virketrengende; "The Dog" er uforlignelig, akkurat på den saken er de som den perfekte krysning mellom The Residents og Zappa. Så roer de det ned en smule på vakre "December". Jammen spiller de postrock også nå. Bevares. Hvor tar de det fra?

Man skal aldri gjenta en ting tre ganger. Man skal aldri gjenta en ting tre ganger. Man skal aldri gjenta en ting tre ganger - er et dikt jeg lagde som enda mindre, inspirert av Jan Erik Vold. Låt 10, vi er altså i 10. etasje, og kan nå se ned på sinnataggen i Frognerparken, hvis du er på de breddegrader, heter "My new friend", og den er makeløs. Lydene de lager er sikkert unnfanget på en synth, men klokkespill, viola - ja de har faktisk med seg en violamann også - krydrer på eminent vis låtene, så også denne. Et særdeles Residents-aktig, men like fullt utrolig smakfullt sammensurium er skrudd sammen. Her hører vi også en leken elektrisk gitar som prøver å følge den snurrige rytmen. Som sagt, makeløst!

Jeg nevnte Be Bop Deluxe, med Bill Nelson i front, jeg nevnte Kraftwerk, og la meg også få hugge inn navn som Gary Numan og Thomas Dolby. Ping har hørt mye god musikk, og de bruker influensene på en frodig måte. Ikke minst i "Manuales".

Det nærmer seg slutten, jeg er andpusten, vi er i 14. etasje, og låta "Konstantinopel", som er nødt til å være en hymne til heltene i The Residents, begynner med en sax som fiser. Siden blir det verre. Bob Dylan er inne og synger til og med. Hjelp, denne tok helt av, he he.

Vi er endelig oppe i 15. etasje, og vi får høre noe av det samme som vi hørte nede i lobbyen. Men selvsagt enda rarere. Den utrolige coole gitarsoloen de har plassert i siste låta er dødsøt.

Dette er en plate du kommer til å elske min venn. Det er langt å gå opp til 15. etasje over and over again, men det er verdt strevet. Ping har dessverre ikke vært tilgjengelig for kommentarer til denne omtalen, de er sendt inn igjen til psykiatrisk der de kom fra, og jobber nå med å dempe forventningspresset de har blitt utsatt for, før de slipper ut igjen til sitt oppfølgeralbum.
Rock Engh Roll 24 februar 2006
Ping &
No Life
Orchestra
Luftwaffel Records
Cd - 2004
 Ping: Tore Hofstad, tangenter - Jørgen Greiner Morset, vokal, bass - Hans Fredheim, tangenter - Alexander Lindbäck, trommer - Mattis Janitz, gitar
 Genre: Norsk Psyko Elektronika
 Låter: MindDiapers - Windproof & superduper - Braindrops (keep falling from my head) - I really wanna
No Life Orchestra: Uncle Strobe, bass, vokal - Karl Max, trommer, perkusjon - Mr. South-T, psynths, vokal - Lieberphostheigh, gitar
 Genre: Norsk Psykorock
 Låter: Screamcream - Sigarettpapir - Kingstreet - My fault
 I Rockeweb: 2004 - No Life Orchestra Ep 2003
 Webreferanser: Ping - No Life Orchestra - Luftwaffel
Jeg bor i Telemark, ikke langt fra svenskegrensa. Før i tida, på den tida jeg var en liten leken oter, husker jeg vi var på ferie rundt i Norges land. Faren min kjørte bilen fort. Vi skulle rekke flest mulig steder. Stakkars den som kjørte forbi oss. Jeg har vært innom de fleste steder sør for Åndalsnes, men ingen steder nord for Åndalsnes. Som voksen har jeg forstått hvorfor, det bor nemlig altfor mange skrullinger nord for Åndalsnes, det ville vært gambling med et lekent lite hode og bevege seg nord for Åndalsnes. Derfor har jeg aldri vært på Flatåsen i Trondheim. Det er egentlig litt synd, for jeg skulle gjerne sett raringene i Luftwaffel Records og de snåle bandene som gir ut musikken sin der, som Ping og No Life Orchestra. De to bandene lager så forskjellig musikk at de var bare nødt til å lage en cd sammen. Neida, de blandet ikke bandmedlemmer eller noe, men gjør fire låter hver, Ping de fire første og...ja, ikke sant. Ideen slo ned i hodet på en av guttene i ett av bandene mens de turnerte sammen, kanskje var det Frode Pettersen i No Life Orchestra sin ide. Det er i alle fall han som har sendt meg denne plata, og han har skrevet et artig "presseskriv" med håndskrift og tegnet et bilde av en type, kanskje rektoren på Flatåsen voksenopplæringsskole for snåle raringer.

Luftwaffel Records er en liten uavhengig label som har spesialisert seg på rock som begynner med avhengighetsskapende ord som: Psykedelisk, Surf, Psyko, Fun, Pop, Space, Mongo, og Elektronisk, og på denne split-plata får du nok av musikalske utfordringer å jobbe med. Heldigvis har jeg litt ballast, for jeg kommer ikke utenom at de første fire låtene minner meg styggmye om en artist eller to jeg har hørt mye på, nesten helt siden jeg var den oterungen jeg nevnte tidligere. Da visste jeg ikke om noen som digga Frank Zappa eller The Residents i det kvartalet jeg bodde. Hvis du tar med Be Bop Deluxe og Bill Nelson solo også så er vi på samme frekvens som Ping sender på. Utrolig morsomt at gamle Zappa-far har påvirket unge poder helt inne i Luftwaffels nedslagsfelt i Flatåsen. Men det finnes norske band som har laget musikk som ikke er så veldig forskjellig fra Ping-universet, og de er morsomme, jeg tenker på band som Dekadense, lydbildet til The Penthouse Playboys, The Tables og forskjellige ting jeg har hørt med Duplex-gjengen. Men glem for all del ikke Stereolab, det er mye Stereolab her, akkurat som Åndalsnes er så langt nord som jeg har vært. Morsomt å tenke på at Ping startet opp i Bergen som duo allerede i 1999, gir nå ut skiver på trønderske Luftwaffel, men har geografisk sett flyttet sine bakdeler til Oslo-området, og lager der musikk i mer teknologisk oppgraderte omgivelser. I starten lagde de nemlig musikken sin på soverommet med en Amiga 1200 og en 4-track recorder.

Ping åpner altså denne plata, og de gjør det med låta "MindDiapers". Først og fremst er det litt sykt og morsomt. Jeg blir i godt humør av det. Det er elektronisk, svingende, varm avant funpop for voksne mennesker med barnslige (barnslig= leken og snill) innjusterte hoder, og det er ekstremt sjarmerende, og det flyter minner om musikken i gamle franske 60-talls-filmer, grusomt overkoselig el-piano spilling fra baren i Bristol Hotel i Oslo, rundt i skallen min, og jeg føler at jeg blir full av musikken. Kommer jeg til å bruke en uke på denne anmeldelsen? Ja, steike heller, jeg har jo spilt denne plata nonstop siden lenge før Jul og jeg koser meg meg med den fremdeles. Ikke det at jeg tar den med i senga eller noe, men den gir meg positive vibrasjoner og eggende vispefølelser i nakkepartiet. Låt nr. 2 ligner veldig på dattera til Be Bop Deluxe på en syk syk dag, ikke så mye på Zappa ennå, og fremdeles klarer jeg ikke å bestemme meg for om dette er bra eller dårlig, men bare at jeg liker det. På låt nr. 3 og 4 derimot, "Braindrops" og "I really wanna" er Ping (for et navn!) midt inne i Zappa-land. Jeg ler og tenker på "Lumpy gravy", "We're only in it for the money" og endel av det nyere skrullete greiene han gjorde utover 80-tallet. Ping er alt dette og har, sannsynligvis, samplet både reggaevokal og noe glatt soulvokal inni låta "Braindrops". Utsøkt! Ja, jeg vil kjøpe den forrige plata disse hysterisk interessante fyrene har laget, "It's a picnic" fra år 2000, en skive samlet opp fra diverse demoer rundt årtusenskiftet.

Hva spiser man for å bli så kreative som Ping? Ping er som The Residents på giktsyre med hjerneavstøpet til Frank Zappa i garasjelyd og roperten til Bill Nelson, utgitt på Luftwaffel med fjøslaget jordbærsyltetøy fra mødrene til Bare Egil Band.

Fremdeles har jeg en halv skive å skrive om. Hvor skal jeg begynne? Trondheimsbandet No Life Orchestra er like langt fra elektronika som Ping er fra Flatåsen. Hva kan jeg skrive for at du umiddelbart skal fatte interesse for de syke syke folka i "Ikkeno-liv-orkesteret"?
Tenk deg Captain Beefheart & His Magic Band, men så bytter du The Magic Band med Primus, Au Pairs, Big Black, Black Flag eller Minutemen. Noe sånt. Men det er ubeskrivelig mer back to basic-rock enn Ping som er avante og strømførende rund baut og som hadde ramlet i elektronikasuppa som små. No Life Orchestra gir oss riff i et delvis psyko måneterreng med hyppige akkordbrudd og nifse stemmer fylt med lattergass som sprudler over av Public Image Limited-vokal.

Jeg forstår mer hva jeg hører her og kan med letthet si at mye av det No Life lager er kolossalt bra, som låta "Kingstreet" for eks. Riv ruske, dette er solide saker!
Eller ta låta "Sigarettpapir", med et slikt fandenivoldsk blyfett riff som gnager seg gjennom låta før mellomspillet er pur Primus, deretter litt raspende sologitar før de synger som et ustemt afrikansk world-music ensemble i noe som vel er et slags refreng.

Dette er så spesielt og progressivt i alt sitt vesen at har du lyst til å fange opp det som skjer lengst ned i indiedypet av norsk rock så er dette obligatorisk. Platene får du også kjøpt for en billig penge hos Luftwaffel.

Jeg brukte flere ord på Ping enn No Life Orchestra. Det kan du fakturere meg for, men det kan også hende at det kommer en anmeldelse til en av dagene av den forrige ep-en til No Life. Jeg tror det. In the meantime, enjoy this madness!
Rock Engh Roll 15 februar 2005