|
Det er utgivelser som denne som
har gjort svensk rock så sinnsykt bra i den siste tida. Alle har oppdaget at
den norske musikkscenen har kommet seg betydelig opp av grøfta, særlig det
siste året, men spør du meg er svenskene fortsatt et hestehode foran oss.
Band som The Plan, The Hives og trubaduren Hellström er jo kvalitet tvers
gjennom. Jeg skal la være å dra parallellen mellom The Plan-Hellstöm og
Broder Daniel i denne anmeldelsen, for den regner jeg med at de fleste kjenner
til.
La meg bare si at The Plan er ikke Broder Daniel, ei eller Håkan, selv
om musikken er ganske lik. Bandet har for eksempel lånt Håkans låt "dimmiga
dagar", skrevet den om til engelsk og gjort den til en av de beste
balladene jeg neonsinne har hørt! Hellström blir, som seg hør og bør,
takket av bandet inni CD-sleeven, som for øvrig minner veldig om The Clash
coveret til Sandinista.
Det er stort sett tradisjonell instrumentering du vil finne på denne skiva,
gitarer, bass og trommer. En låt eller to benytter bandet seg av
blåseinstrumenter, noe som egentlig passer ganske bra og skaper et godt
helhetsinntrykk. Låtmaterialet på The Plans debutskive er ikke uhyre
spennende og nyskapende om noen måtte tro det, men det duger i aller høyeste
grad.
Dette er pur gladrock/energirock (noe åpningssporet "mon amour"
er et godt eksempel på), ispedd såre ballader og gode melodier. Det er de
gode balladene som er med på å løfte plata opp på et mer intellektuelt
plan enn bare å være en rein poppa partyplate, det er balladene som gjør at
plata ikke faller igjennom og blir kjedelig.
2001 var et knallbra rockeår, og her er nok et bevis på det.
Alle har nok hørt radiohiten "mon amour", og likte du den er det
egentlig ikke noe å tvile på - kjøp denne plata, om du ikke allerede har
den, og kos deg!
Personlige høydepunter: Mon Amour, Slow Fall, Daybreak, Stay right Here og
Foggy Days.
Rune Riff 7
februar 2001 |
