Plywood
Vitesse
Reel Noise
Records
Cd
-
2008
 |
Plywood:
Morten Transeth, gitar
-
Roger Bjørnstad, trommer
-
Espen Lie, bass, vokal
-
Thomas Fredriksen, gitar (gjestespiller på flere låter)
-
Trym Hagen, gitar
Genre:
Norsk Hardrock
-
Indierock
Låter:
My dreams
-
Common hell
-
Fade away
-
Desire
-
Despise -
Cold -
Heads on in -
The Plan -
Core -
Rollercoaster
I
Rockeweb:
2008
Webreferanser:
Plywood -
På
MySpace
 |
Plywood (uttales plaivudd med tynn p, rund dobbelt-v, og en kjapp d) er på
banen igjen med oppfølgeren til "The Ways of the past" fra 2005. Mye har
skjedd siden bandet var en trio og kalte seg opp etter kryssfinerfabrikken
Anders Plywood i Sverige i starten av det nye tusenåret. De er for
eksempel ikke en trio lenger, men en kvartett, og ikke nok med det, de har
bytta ut gromgitaristen Trym Hagen med to nye gitarister, nemlig tidligere
trommis i El Caco, som nå har blitt gitaristen Thomas Fredriksen, og
tidligere gitarist i Durango, Morten Transeth. Som om ikke det er nok - ja
man burde strengt tatt ha vært edru i flere uker for å med seg line-up
differansene her - så spiller faktisk Trym gitar på denne plata, mens
Fredrik kun er gjestegitarist, men når plata skal ha release og de skal på
turne er det Fredrik som har har tatt over helt. Komplisert? Neida, ikke
for folk som har pugga rockens familietrær i årevis.
Det er alltid mye lettere å vurdere plater når man har hele backkatalogen
tilgjengelig, og kan sammenligne. Det er ikke alltid så lett når man får
et debutalbum og blir farget av bandets entusiasme og spilleglede. Mange
tenker nok som så: joda, dette er bra saker, men jeg gir dem heller en
litt dårligere omtale enn en bra i tilfelle den ikke holder mål etter en
stund. Jeg er litt annerledes, jeg lar nemlig begeistringen over det jeg
hører komme til utrykk i omtalen der og da. Innimellom tar jeg feil, men
jeg syntes det er verre å skrive negativt om en plate som viser seg å være
mye bedre etter en tid. Jeg likte veldig godt Plywoods debutalbum "The
ways of the past" da den kom ut i 2005, jeg har likt den hver gang jeg har
spilt den etterpå også, men jeg hører nå at den er svakere enn "Vitesse".
Debutalbumet var hardere, tøffere, med sylskarpe kanter, mer innebygd
stoner, men manglet melodiene som gjør "Vitesse" til en sterkere skive.
Dessuten har de nå et sound og en signatur som er mer tydelig og
særpreget. Plywood er ikke et band som først og fremst ligner på det ene
eller det andre, men de er Plywood - et indierockband som sparker baller!
Om det er de nye ballene til Fredriksen og Transeth som har skapt ny
vitalitet i låtskrivergenene til Espen Lie og Roger Bjørnstad skal være
usagt, men de sparker i gang med et velretta ballespark direkte fra start,
"My dreams" er nemlig slem rock som sitter rett i solar plexus ved første
gjennomhøring og som et illsint virus i hypofysen i andre. Men den og
neste låt, glimrende "Common hell", blir som karamellpudding med saus å
regne i forhold til singelkuttet, formidable "Fade away". Gutta har nok
ikke ramlet i styrkedråpegryta som små, men at de har fått i seg noe før
innspillingen av den låta er hevet over enhver tvil, eller i det minste
over knehøyde. Ikke det at den er så hard og bråkjekk, men den er så
umiddelbart fengende og har små hooks og detaljer som viser noe nytt og
spennende i Plywoods toneunivers. Beatet i bånn av låta er kolossalt, det
virker som Bjørnstad slår som om hvert slag er hans siste, og det skaper
en drepende effektiv effekt i trommehinnene. Samme hvor høyt jeg skrur opp
volumet så sier stemmen i huet mitt at det er for lavt - i'm going deaf
for a living!
Alt er ikke lagd av gull og rosiner her heller, men de tar likevel to
skritt frem og ett til siden i forhold til debuten. Og så veksler de
innimellom mellom det harde og noe som nærmer seg det myke, i alle fall
hvis du hører det fra langt hold, som i låta "Core", som viser at de ikke
har kastet alle emotilnærminger på havet, selv om de aldri klarer å
forholde seg rolig gjennom en hel låt; det er tross alt Fredriksen fra
selveste El Caco som skal spille disse låtene live fremover. Det er
forresten mye snasent gitarspill her, og det overrasker vel ikke de som
kjenner bandet fra før. For alle andre er det bare en ting å si: bli kjent
med dette bandet i en fei!
Rock Engh Roll 22
april 2008 |
Plywood
The Ways of the past
Reel Noise
Records
Cd
- 2005
 |
Plywood: Roger
Bjørnstad, trommer
-
Trym Hagen, gitar, vokal
-
Espen Lie, bass, vokal
Genre:
Norsk Hardrock
-
Stonerrock -
Indierock
Låter:
Trustworth
-
Sunride
-
So much hate
-
Do and die
-
Play -
I smile -
So long -
The Hub -
Race -
W.M.P.S. -
Habits -
Crossbones
I
Rockeweb:
2005
|
Bandet med det ufattelig morsomme navnet som nå har halvert navnet slik at
det bare er morsomt er tilbake. De er nå signet på Bergens-labelen Reel
Noise Records og har brukt 3 år på å skrive nye diggbare låter, lære seg
nye triks, bli mer samspilte og på å finne seg sjøl og sin egen plattform
hvor det bare er plass til dem sjøl. Men dessverre så har jeg allerede en
høne å plukke med dem for jeg opplever faktisk at det lukter svidd av øra
mine etter å ha spelt plata 7 ganger. Kanskje de burde legge ved
ørepropper i plateomslaget i tilfelle noen dansbandfantaster ved et uhell
kjøper plata deres og får rytmisk sjokk og må årelates vertikalt på
skolebussen. Nei, ikke vet jeg. Men jeg vet at Plywood er her, og de er
dritt forbanna!
Det er sikkert mye man kan skrive og det er sikkert mye man ikke kan
skrive om Plywood, finerplatehardrockerne fra Østlandet. Man kan for
eksempel skrive at bandet har fått ny trommis, han heter Roger Bjørnstad
og er sønn til gamle Bjørnstad, og at de to andre i bandet fremdeles heter
Trym Hagen og Espen Lie. Tusenvis av øvingstimer i en morken bule i
Akershus har sørget for at trioen har blitt så samspilt at de kunne spilt
live med bind på ryggen. Plywood er den sinte og rebelske lillebroren til
Lillestrømlingene i El Caco som har mark i ræva og som finner på det mest
utrolige, synes faktisk jeg hørte en cello inni her også. Plywood gjør for
tiden supportjobber for nettopp El Caco, og som på debut-ep-en er det
kompis Thomas Fredriksen i El Caco som har dratt i spakene, og de befinner
seg som El Caco i stonerland, i noe som jeg nesten føler er en litt
særnorsk utgave av stonerrock, hvor band som El Caco nå er lokomotivet som
drar en knoppskyting som ikke synes å avta med det første.
Utrykket til El Caco og Plywood har likhetstrekk, men El Caco er seigere
og tyngre enn Plywood og hviler mye på influenser fra Black Sabbath eller
Black Sabbath-inspirerte band som Kyuss. Plywood er hardrock, men de har først slått seg ned i samme
treet som El Caco, deretter fulgt etter dem utover en stor grein, men har
nå hoppet av den greina for å slå rot i et nabotre slik at de kan sitte å
hive småstein på El Caco. I prosessen har Plywood funnet ut at dem har
masse ideer som ikke passer inn i kjente stoner-normer. Fra før visste vi
at vokalen til Plywood minner om Glenn Danzig og Jim Morrison, at
gitarspillet kan minne om The Pixies, og at det pottetette groovet minner
om PJ Harvey slik hun hørtes ut på låter som "Meet ze monsta" og "Long
snake moan". Det nye er at de har inkorporert masse emo-elementer. Vel, de
hadde forsåvidt det på "I wanna be the king!" også men det blir litt
annerledes nå fordi bandet samtidig har blitt et mer rendyrket
hardrockband med et klart definert sound, got it? I Europeisk sammenheng
er det ikke uvanlig at stonerband blander inn diverse andre utrykk. På
labelen Elektrohasch i München har vi band som blander inn space, prog, jazz og
psykedelia. Plywood gjør allerede ting som får meg til å måpe av
begeistring og hele tiden skyver de på med et fabelaktig øs som løfter meg
opp på en sky av tilfredshet.
I tillegg skriver de låter som står som bautasteiner i forblåst landskap.
Låta "So long" får vi i en ny versjon med Anders Hunstad med på keys og
han spiller på orgelet som en gammel neger i et gammelt bluesband, det er
rått , heftig og jordnært. Det feite riffet og bluesfeelingen i låta har
blitt enda feitere og jeg klarer rett og slett ikke å spelle låta høyt nok
- og nå lukter det jaggu brent igjen!
Både singelen "Sunride", med synth og det hele, og åpningssporet "Trustworth" er fine
komposisjoner som sannsynligvis vil bli ihjelspilt på radiostasjoner som
har rimelig oppegående redaktører, ja jeg vet at "Sunride" allerede er
spilt masse på Radio Rjukan og at redaktøren har trykket finerkongene til
sitt flate bryst. På denne låta viser de nettopp noe av det emo-greiene jeg
babla om tidligere. Neste ut, "So much hate", er Danzig opp av dage, men i
en mer stressa låtdrakt. Pent! Sjekk også ut det vakre mellomspillet i "W.M.P.S."
Her er plywood på ukjente emo-sletter og de trives i det nye terrenget.
På neste låt er tempoet justert igjen og de fyrer løs på deg med en
maskinpistol som allerede har vært i henda til Soundgarden. Dette smaker
superfisk gutter, bevares så bra da, gratulerer. Så kommer den rolige "Play"
med cello, fint traktert av Live Julianne Kostöl. Dette er annerledes,
spennende, og låta bryter bra med det andre, selv om de heller ikke på den
låta klarer å la vær å lage en vegg av kompakt rock som rister innvollene
dine.
Huff, hvor skal dette ende? På langt nær enda vaffall. En annen låt som
ruver i landskapet er utypiske "The Hub". En smått melodisk sak som viser
bandet fra en ny side. Så er vi tilbake på stien med dødbringende,
smakfulle stonerriff som er dandert med rustne ekle blytunge dadler og
fiken. Ta på deg en rustning, Plywood treffer deg hardere enn det meste du
har hørt i år, og de suger vettet ut av deg mens du gaper etter luft, og
sjokkbølgene fra kompet slår oksygenet ut av den hjelpeløse skrotten din.
Mens jeg kommer til meg selv ser jeg sannelig at skiva er "Ukas album" på
Radio Rjukan også, himmel og hav.
Nå har jeg spilt denne skiva nonstopp i flere timer. Jeg er filleristet,
har nær mistet hørselen, det buldrer i magen og jeg har glemt å ete. Men
jeg må ha mer, mine damer og herrer: Plywood!!!!!
Rock Engh Roll 28
oktober 2005 |
Anders::Plywood
Wanna be the king!
Bubblesound
Ep
-
2002
 |
Anders::Plywood: Kjetil Veum, trommer
-
Trym Hagen, gitar, vokal
-
Espen Lie, bass, vokal
Genre:
Norsk Hardrock
-
Indierock -
Stonerrock
Låter:
Wanna be the king
-
Come on
-
Liar
-
So long
-
Flare (live)
Favorittlåt:
So long
I
Rockeweb:
Ep-lista 2002
|
|
Anders::Plywood. Smak på navnet. Tre norske gutter
cruiser gjennom "søta bror" og får se en kryssfinerfabrikk med det
megetsigende navnet Anders Plywood. Det blir navnet på bandet.
Bandet består av Espen Lie på bass og vokal, Trym Hagen på gitar og
vokal, samt Kjetil Veum på trommer. Plata er spilt inn i studioet til El
Caco batterist Thomas Fredriksen. Han har også co-produsert.
Plateselskapet heter Bubblesound. Smak på navnet.
"Wanna be the king" er en 5-spors ep med 4 studiolåter og ett bonus livespor. Bandets debut er det sannelig. Sannelig fordi det er så bra.
Veldig bra. Tittellåta, "Wanna be the king", er en ultrafengende, kul,
smårøff og sprengkåt miniklassiker. Man tenker på Glenn Danzig i Danzig
og Jim Morrison i The Doors.
"Come on" er samme ulla, men raskere. Ikke ulikt et BigBang med El Caco
gitarer. Man tror man allerede kjenner bandet. Det gjør man ikke. For "Liar"
er helt annerledes. Plutselig går det mye langsommere, kanskje som
emocore. Ja, faktisk ikke langt unna geniale ...and you will know us by
the trail of dead i sakte fart. Uhyre virkningsfullt, ja faktisk ganske
ubestridelig velkomment i mine øreganger.
Neste låt, "So long", er platas "underdog". Gutta vet det sikkert ikke
selv. Jeg forteller dem det herved. "So long" er sensasjonelt
bra! Hvilket sug! Hvilken nerve! Igjen er det El Caco gitarer. Spør om
jeg elsker El Caco gitarer. Trym får ikke synge før denne låta. Låt 4.
En godt bevart hemmelighet, inntil låt 4. Hvilken sanger! Så tøft!
Slemminger, Trym må synge mer. Noe han også gjør, skal det vise seg. Låt
5 kom etter hvert, men jeg satte låt 4 på repeat så det tok sin tid.
Avslutningen er verdig. "Flare" er tapet live, og viser at bandet, sin
unge alder til tross, har et voldsomt potensial. Dette bandet blir
gruoppvekkende spennende å følge opp videre.
Rock Engh Roll 13 mai 2004 |
|
