Ronny Pøbel
Føkk døkk!
Ronny Pøbel/VME
Cd
-
2007

    
Rune Riff 14 februar 2008 |
Anmeldelse:
Med
titler som Jobbe Kun Svart, Brutal Mot Dritt, Samfunnshater Nr. 1 og Nå
Skal Vi Drekke Øl, skal det egentlig ikke mye fantasi til for å kunne
gjøre seg opp et mentalt bilde av hvordan Ronny Pøbel høres ut rent
musikalsk. Hvis man att på til hinter med at Ronny befinner seg på den
punkete enden av rockeskalaen, tipper jeg du allerede har et rimelig
korrekt bilde av hvordan det hele forløper seg på hans debutplate Føkk
Døkk!, som dukket opp i platebutikken i fjor høst.
Albumet er et resultat av et samarbeid
mellom Hr. Pøbel og rutinerte skikkelser i norsk rock. Folk som Tommy
Luger (som har skrevet noen av låtene og spiller gitar på plata), Petter
Baarli (Backstreet Girls) og Petter Pogo (Valentourettes) har bidratt til
at dette har blitt en særdeles rølpete og beint ut feit rockeplate, med
punkestetetiske virkemidler som overdreven bannskap, lite edruelighet og
knalltøffe gitarriff som øses ut over lytteren gjennom samtlige 11 spor.
Låtmaterialet består av sanger Ronny har
hatt liggende en stund, men aldri fått gitt ut på plate før nå. Muligheten
for å få spilt inn sangene var begrenset da Ronny selv ikke hadde tilgang
på et bra backingband før Baarli & Co. dukket opp og realiserte
rockedrømmen. Det hele har blitt et produkt som oser rockattityd, generell
rånete oppførsel, et drivende rockekjør og tekster om alt fra balla til
Kjell Magne Bondevik og ekstrem fylleangst. Rølpete, sier du? Javisst! Men
jøye meg så artig!
Det er lett å dra paralleller til
størrelser i norsk rock, som Backstreet Girls (drivet og gitarene) og
Jokke. Tekstene er ikke helt Jokke-standard, men temaene er av noenlunde
samme karakter. Er du fan av de to ovennevnte band, er sannsynligheten
forholdsvis stor for at du vil ”få fot” for den tidligere blikkenslageren
Ronny Pøbel også.
Føkk
Døkk! er et morsomt bidrag til norsk rock og en debutplate som aldri har
som mål å bli tatt altfor seriøst, en felle mange selvhøytidelige
rockedebutanter har gått i tidligere, men er laget for å underholde,
drikke øl til og er et perfekt soundtrack til trassig og opprørsk
tenåringsoppførsel. Akilleshælen til slike album er selvsagt holdbarheten,
som, når sant skal sies, neppe er spesielt lang da samtlige låter er smidd
i samme ”pønkråkk” stil, og aldri blir spesielt oppfinsomt eller spennende
å lytte til. Men moro er det! |