Oslobandet PoorMans Hollywood slapp sin debut-ep "Rabbit ep pt 1" i november 2003, og de som var på releasekonsert på John Dee 27 november fikk seg nok en hyggelig overraskelse.
Bandet har ganske fort opparbeidet seg et rykte som et suverent liveband og har gjort 40 spillejobber på 6 måneder - de fleste i Oslo på steder som Muddy Waters og Rock Bottom.

Det er Thomas Larsen som har skrevet alt materialet på plata - både tekster og melodier - mens hele bandet står for arrangementene. Larsen er også sanger og gitarist i bandet og har selvsagt en sentral rolle i det hele. Ellers består bandet av Kjetil Moslåtten på gitar og kor - forøvrig sønn av Arne Moslåtten i Hellbillies, Lasse Hafreager på diverse tangenter - tidligere kjent fra Åge Aleksandersen & Sambandet og som gjestemusiker i Hellbillies frem til 2000, VK på bass og Geir Steen på trommer.

"FattigFolks Hollywood" presenterer en type musikk som man ikke hører altfor ofte i Norge, og hadde dette vært et amerikansk band så ville de blitt plassert i båsen "heartland rock". Betegnelsen passer dårlig her hjemme, men hvis jeg røper noen referanser så vet nok mange hva slags musikk dette bandet presenterer. For har du et positivt forhold til Bruce Springsteen & The E-Street Band, Southside Johnny & the Ashbury jukes, Little Steven & The Disciples Of Soul, Bob Seger & The Silver Bullet Band, The Call, Counting Crows, Sister Hazel og spesielt den tyngre utgaven av Ryan Adams, så er avgjort dette bandet noe for deg.

Bandet har altså beina godt planta i amerikansk låtskrivertradisjon, og med sin flotte sjelfulle whiskyrøst tilfører også Herr Larsen soul inn i et til tider massivt og intenst lydbilde. Plata er nok et bevis på hvor viktig det er å høre ordentlig godt på en skive før man gjør seg opp en mening om den, for dette er faktisk utrolig bra. Men det var først når jeg fikk tak i platas innebygde dynamikk og nerve og samtidig fikk taket på melodiene til Larsen at det fikk satt seg i systemet mitt. Mye av storheten i denne ep-en ligger i at bandet spiller med et trøkk og en intensitet som er sjelden kost.

Alle de fem låtene er kraftige saker som fortjener noen ord: Åpningslåta "Light of the moon" har noe av det samme råe skyvet vi hørte i "Born to run" med The Boss. Det er en grandios melodi med Larsens topptrimmede rocka stemme som et naturlig midtpunkt. "Coming home" er mer av det samme, den har et refreng man går og nynner på til stadighet og det slår meg at det alltid er feil låter som havner på hitlistene.

Så roer de seg ned kraftig, Hafreager og Larsen er i sentrum for begivenhetene, og låta "To said lover" er så sterk at jeg trekker frem majestetiske "Live bullet" med Seger som referanse og kanonlåter som "Turn the page". Låta pulserer som en levende organisme og jeg forstår at dette bandet fort kan løfte seg ut av skyggenes dal i nær fremtid - om de ikke allerede har gjort det.
Thomas Larsen leverer teksten på en måte som minner om de store gutta i klassen. Mannen er jo dynamitt! "Rabbit" fortsetter i samme sporet. Igjen er det stemmen til Larsen som setter standarden. Hans røffe, ekte rockestemme starter opp alene akkompagnert av et piano, deretter kommer hele øset inn samtidig etter snaue minuttet. Låta er tung, seig og groovy, med et refreng som sparker skikkelig unna. Nok en klassisk rockelåt av stort format!

Avslutningsvis får vi høre "Streets", og kvaliteten synker ikke merkbart. Produsent og innspillingsansvarlig Jørgen Henriksen i Laidback Studio har gjort en super jobb med med å fremheve bandets egen musikalske innpakning. Jeg kan bare gratulere, for bandet har levert en debut innen en gren på rocketreet som ofte får pepper, og de gjør det til 20 i stil.

Rock Engh Roll desember 2003