Iggy Pop
The Idiot
Virgin Records
Lp
-
1977
Iggy Pop
Lust for life
Virgin Records
Lp
-
1977
Rock Engh Roll 27 sept. 2007 |
Anmeldelse:
The Stooges' selvtitulerte debutalbum ble utgitt i 1969. Iggy Pop, eller
James Osterberg som han egentlig heter, var en forgrunnsfigur i bandet som sanger, men også som berserker. Han var blant de mest forrykte
artister som noen gang har stått på en scene, ikke minst fordi han smurte seg inn med
blod og peanøttsmør. Plata ble produsert av selveste John Cale, som av en eller
annen grunn ikke helt klarte å formidle galskapen til Iggy via
platerillene, selv om albumet inneholdt mange gromlåter, som "1969", "I
wanna be your dog" og det over 10 minutter lange infernoet "We will fall". Men det var først når de
neste platene kom at vi hørte at lyden var litt for flat og ullen på
debutalbumet til riktig å kunne yte bandets illsinte fyrverkeri
rettferdighet.
På neste album satt det bedre.
Det er kraftstasjonen "Funhouse" fra 1970 som er regnet for å være punkens
største musikalske inspirasjonskilde. "Funhouse" var rått, vulgært,
primitivt og hysterisk, helt i utakt med tidens trender, akkurat slik
nevnte John Cale og Lou Reed sitt Velvet Underground var, med låta "Dirt"
som et ufattelig sterkt høydepunkt. I åra som kom var det utskiftninger i
band og produsentrolle. Av forskjellige årsaker tok det 3 år før neste
album ble gitt ut. "Raw power" fra 1973 er om mulig en enda større skive
enn "Funhouse", med kanonkongelåter som "Search and destroy" og
"I need somebody" i sitt arsenal av evigvarende protopunkutbrudd. Albumet har imidlertid ikke det samme dyriske lydbildet
som "Funhouse", men den har altså et låtutvalg som er uutholdelig bra, ja
du, plata
er nesten umulig å få av platetallerkenen når den først er sveiva i gang.
Punkens gudfar var ikke bare rockens villmann på den positive arena, han
var også voldsomt selvdestruktiv, og hadde ikke 70-tallets største
låtskriver og innovatør kommet på banen midt i decenniet ville kanskje
Iggys karriere vært over allerede. Men slik ble det ikke. For David Bowie
begynte å samarbeide med Stooges, men bandet gikk likevel i oppløsning og
Bowie fortsatte samarbeidet med Iggy alene, og blåste liv i hans
solokarriere. Midt i sin mest kreative periode som rockeartist hjalp Bowie
Iggy med å lage to album som begge må betegnes som klassikere. "Lust for
life" og "The Idiot" ble begge utgitt i punkåret 1977, av en amerikaner og
en brite. Bowie produserte begge platene og de har skrevet brorparten av
låtene sammen. Platene er helt ulike selv om de ble utgitt med få måneders mellomrom,
med samme produsent, med samme låtskriver i samme by. I samme by ja, "The
Idiot" - som ble gitt ut sist av de to - er veldig påvirka av den
prosessen Bowie var i midt på 70-tallet mens han bodde i Berlin og jobbet
blant andre med Brian Eno. Bowie dro med seg Iggy og spilte inn platene
der. Det ekstremt innovative
rockemiljøet i Berlin på slutten av 70-tallet har i det hele tatt påvirka
en bråte band og genre i ettertid. "The Idiot" er på mange måter en
oppfølger til Bowies "Station to station" fra 1976. Hør låta "TVC 5" fra skiva og
forstå hvorfor "The Idiot" måtte bli som den ble.
"The Idiot" er et usedvanlig groovy album, den svinger seg dampende
heftig og bobler over av sexbeat mer enn den rocker, men det er samtidig
et veldig maskinelt sound i forhold til det Stooges gjorde, eller
forgjengeren "Lust for life" for den del. For på "The Idiot" er det ikke
gitarer som er i lederrollen, men synther. Det var selvsagt vanskelig å
svelge for mange av Iggys gamle fans, men setter man seg inn i godsakene
hører man kjapt at plata er langt fra glatt og også svært detaljrik. Som
ved alle album hvor Bowie er involvert er soundet like viktig som selve
låtene, og på denne skiva snakker vi om et sound med en voldsom
influerende kraft. Soundet bidro i sterk grad til seinere utgivelser fra
artister som Devo, Ultravox, Gary Numan, Tubes og til en viss grad
Magazine. Men ingen av de bandene klarte å gjenskape det feite, seige
popgroovet på "The Idiot", hovedsaklig fordi fundamentet til albumet står
som ei påle i rockehistorien: komposisjonene.
Låtutvalget på skiva er noe av det sterkeste Iggy har levert, og i
kombinasjon med kameleonen og låtsnekkern Bowie blir resultat essensielt.
Det er knallhardt å diskutere mot låter som "Sister midnight",
Nightclubbing", China girl", Dum dum boys" og "Mass production". Mange
nikker nok gjenkjennende på hodet når de hører låttitlene, men tro meg: de
definitive versjonene hører du på denne plata. Sammenlign for eksempel
låta "China girl" på denne plata med versjonen på Bowies "Let's dance".
Kommentarer er overflødig. "The Idiot" er en av tidenes beste
popskiver og et must fra start til mål. Som en digresjon kan nevnes at
sjelden i rockhistorien har et artistetternavn passet bedre til musikken
på plata enn nettopp POP.
Siden platene ble utgitt med kun 5 måneders mellomrom var det vel et
fåtall som kjøpte de i kronologisk rekkefølge. Jeg gjorde det vaffall
ikke, hadde ikke penger nok, for det ble jo også gitt ut noen andre bra
skiver i 1977, som man MÅTTE prioritere, så "Lust for life" havna i hylla
mi etter "The Idiot". Hvis du skaffer deg platene i samme
rekkefølge som meg så vil du i samme øyeblikk som lyden dunker ut av
høyttaleren høre at "Lust for life" IKKE er mer av det samme fra duoen Pop og Bowie.
Gitaren er i sentrum av begivenhetene og åpningsslåta kunne vært brukt med
hell i filmen The Blues Brothers. Det er en tung, feit
rullende soulfylt sak som igjen er noe helt nytt fra Iggy Pop. Plata er overfylt
av knakende gode refreng, gnistrende gode riff og introer, og et komp som
sitter som klegg i hestelort, men plata ligner altså verken på The Stooges eller
"The
Idiot". Bowie er med på piano, vi hører stadig et fett kor, og med bagen full av drivende gode melodier var gutta
på klassikerstatusjakt nok en gang.
Denne plata inneholder omtrent like mange klassikere som "The Idiot". Låter som
"Lust
for life", "Some weird sin", "The Passenger", "Tonight" og "Fall in love with me" er fullt på
høyde med det beste disse gutta har prestert tidligere eller seinere i sin
karriere. "Some weird sin" er perfekt rock. Soundet og
instrumentmaskineriet er typisk for plata som
helhet. I front har vi Iggy, som spytter ut orda mens bandet jobber intenst med å henge med i svingene
- og
refrenget sitter som ei kule. Sånn går det plata i gjennom, det er fullt digg
hele veien. På side 2 er Iggy tilbake igjen til Stooges-tida igjen med et
par lange bluesrock-dragere hvor han snakkende forteller historier med et
skranglende komp i bakgrunnen. Det er tidløst. Det er uforglemmelig.
Rockeverdenen fikk oppleve at to av de beste rockerne verden har sett
traff hverandre i tid og rom og laget noe urokkelig. |
Iggy Pop
Beat em up
Virgin Records
Cd
-
2001
Rock Engh Roll 1 juli 2007 |
Anmeldelse: Det er smått
ufattelig at punkens gudfar
klarer å holde trøkket oppe fremdeles, denne plata ble gitt ut i 2001, og
når disse ord skrives skal han jaggu på turne med legendariske The Stooges
igjen også - til Norge til og med. Utrolig! Jeg var
rimelig sikker på at showet var over for godt etter den mildt sagt horrible
"Avenue B", som
han ga ut i 1999. En plate som hadde mange personlige tekster, men musikalsk
sett var
bortkasta.
Iggy Pop har gitt ut mange dårlige skiver opp gjennom åra, men innimellom
dukker det opp en grunn til å flagge igjen, og "Beat em up" må vel
plasseres i den båsen, i alle fall hvis du liker den råeste, mest utemma
utgaven av Iggy, ikke ulikt det vi hørte med nettopp The Stooges på
70-tallet. Selv om lyden er midt i blinken for oss som liker det litt rått
og rufsete så mangler det en håndfull godlåter for å nå opp til nivået til
eksempelvis "Brick by brick" fra 1990.
På "Beat em up" er han tilbake igjen med en syretablett like uflidd og
rølpete som i The Stooges' glansdager. Et
skurrete lydbilde med tekster som Iggy Pop startet sin
karriere med.
Åpningssporet "Mask" er noe av det tøffeste mannen har gjort gjennom tidene.
Et ujevnt album er det likevel, selv om det starter i et vanvittig tempo
med kanonlåter spredd litt hulter til bulter, men dessverre har ikke herr
anti-Pop kondis til å holde ut den drøye timen plata varer.
Kanskje skulle Iggy
gitt ut et album
på 28 minutter slik Weezer har gjort, kjemisk fri for dødtid. I så fall skulle definitivt kongelåta
"Go for the throat" vært med! På den annen side, hvis albumet
hadde vært kortere hadde det nok ikke blitt plass til nesten 7 minutter
lange "V.I.P.", hvor mr. Osterberg gir deg en herlig historie om hvordan
det er å være en very important person for deretter å fortelle deg hvordan
det er å ikke være det, i en seig snakkeblues-triumf av en låt.
Har
du hatt et
sunt avhengighetsforhold til The Stooges og Iggy Pop fra før og elsker
skurr fra oppføkka gitarer og primalskrik fra den urbane villmarken så er denne plata noe
du må svi av noen laken på.
Plata er nemlig langt bedre enn mye av det han har gjort både på 80- og
90-tallet. En av årets hyggeligste comeback av mannen som
består av 90% sener og 10% rockattityde. |
|
