Procosmian
Fannyfiddlers
Requiem fatigue
Langt Lem
Records
Cd
-
Lp -
2009
-
På MySpace
 
Rock Engh Roll 19 februar 2010 |
Anmeldelse:
Procosmian Fannyfiddlers 8. album siden fødselen i 1995 ble skrevet på en
akustisk gitar, og deretter videreformidlet orkestralt av bandets stadig
stødige 4-manns og 3-damers eliterockere. De procosmianske fannyfiddlerne har denne gang laget et
slitent requiem. Vel, jeg refererer til tittelen på plata som oversatt til
norsk betyr noe sånt som requiem for kronisk trette. Ja ja men, for bandet vil mye denne
gang også, og de kobler inn kreativturbogiret og energigiret ganske ofte. Men hva er det de vil?
Å ha det gøy vel! Og de lykkes ganske ofte med å få lytteren til å ha det
gøy også.
Følger man litt med på plateomtaler i ledende rocketidskrifter i dette
landet finner man fort ut at skribentene hører så mange plater at de får
et nærmest vampyrisk forhold til ønsket om å høre noe nytt eller annerledes
eller aller helst begge deler. Så hvorfor hører de ikke på Procosmian
Fannyfiddlers? Ja ja men sann, jeg driter egentlig tynt i hva andre gjør, og hører
på fannyfiddlernes ferske requiem med åpne ører og åpent sinn.
Procosmian Fannyfiddlers spiller en slags trønderbefengt blanding mellom progrock og
folkrock, helt oppe i det hysteriske og outrerte hjørnet av stilartene...
av en eller annen grunn tenker jeg på King Crimson, trønderske Prudence, nordnorske Thule og
trønderkollegaer Seid, for ikke å snakke om heltene i Ping og No Life Orchestra, med
teksttitler og tekster som er burleske og tidvis ekle, men også morsomme; og bandet har vokale bidrag som på alle måter er annerledes, ja det
skrenser inn i opera, teater, musikaler, rock, folk, dommedagskoring og
reint gjøgleri, men dra hjem og det funker innimellom.
Her finner du særdeles smakfullt materiale hvis du har sansen for det
jeg nettopp har skrevet. Denne septetten fra Trøndelag gir oss flere geniale
låter her, som "We are here to annoy you", "Crap in the ceiling", "Even
now..."; "The Bar-Latrine is my chapel" og over 8 minutter lange "Funeral
fire", men, jeg gjentar, men, den kuleste låta er jo selvsagt "Dogging me,
dogging you"; den introduseres med melodien til Abba sin "Knowing me, knowing you, men
med tittelens tekst selvsagt, og drar ut i et krigsherjet King Crimson/
Focus-landskap med Black-Metal Ekkers intense, men til tider noe enerverende
fiolinspilling.
Dette bandet blir bedre og bedre jo flere år det går. Verdens beste band
kaller de seg på MySpace. Vel, det eneste man ikke kan diskutere med er
sannheten. |
Procosmian
Fannyfiddlers
The Horse from hell
Langt Lem
Records
Cd
-
Vinyl -
2008
Rock Engh Roll 20 mars 2009 |
Anmeldelse:
Fra Trondheim i Sør-Trøndelag kommer "The Horse from hell", forkledd som
Procosmian Fannyfiddlers, og de kommer med et sett låter som er smidd i
smia til guden som smir sammen frittalende folkrock og kompleks progrock,
med burleske, humoristiske og tildels smakløse tekster som et pirrende
additiv i smelta. Procosmian Fannyfiddlers er bandet som har laget en
ballade om Shoity Shoite Shoitens, og kommer fra det med livet og æren i
behold.
Dette bandet teller 7 personer, de har holdt det gående siden midten av
90-tallet og gitt ut 7 skiver, inkludert denne nye. Det kan være på sin
plass å skrive: hvor har jeg vært i hele bandets liv? Men nå er jeg her,
og skal gjøre et forsøk på å inkludere meg sjøl inn i fannyfiddlernes
sprell levende procosmiske verdensorden. De jeg da i så fall møter er:
Fist, gitar, trommer, vokal; Eric The Awful, bass, vokal; Sleazy Teigen,
keyboards, vokal; Hebbe Santos, hovedvokal; Pornographic Johnson,
hovedvokal; Bøddus Lut, fløyte, piano, vokal og Black-Metal Ekker, fiolin,
vokal.
Du får ikke fullt utbytte av Procosmian Fannyfiddlers uten å bruke et
halvt øye på tekstene som er vedlagt. Selvsagt kan du høre de også, bandet
har jo faktisk to hovedvokalister og alle korer i tide og utide, men
musikken er utfordrende nok i seg sjøl. Det er det ene, det andre er at
tekstene er helt herlige. Får meg til å tenke på Monty Python og deres
skrudde, småsyke humor - og med musikk som matcher så blir det hele en
smått surrealistisk opplevelse. 50 minutter går fort unna i selskap med
disse kreative trønderne, men lett å få tak på er de ikke, de sklir unna
som våte såpestykker i et ovalt dusjkabinett.
For, det er kompleks materie de kaster på oss. Visst er det
folkeinspirert, og fløyter og fioliner sørger for en viss familiær
tilknytning til det norske banebrytende bandet Folque eller britenes store
folkrockband, Fairport Convention, men det er først og fremst bandets
progressive tilhørighet som får rockesveiva til å svinge så øra står på
stilker. Jeg er ganske sikker på at disse menneskene er vennene til
menneskene i No Life Orchestra, som skaper lignende progmagi når de
slipper fandens hest løs i seg. Ellers er det jo selvsagt King Crimson og
spesielt herr Fripp igjen, Robert Fripp. Procosmian Fannyfiddlers har nok
et og annet å takke gitarvirtuosen for, kanskje ubevisst, for jeg har ikke
peiling på om de har hørt mannen.
Forøvrig ligner ikke dette bandet på noe som helst annet enn seg selv, det
er en helsprø trøndergjeng vi har med å gjøre. Jeg kan tenke meg at de
sperra seg sjøl inne med sodd og hjemmebrent eller dårlig vin i ukevis før
de skrev tekstene: "You came into this world - like urine in a sample
glass", synger de på tittellåta, i låta "Giant pike, leather and hell"
synger de "Salty Dick, king of the seas, watcher of this lake - Horny
Prick, keeper of the keys, your swim suite is a fake". Her er det nok
av gullkorn å oppdage for et åpent sinn, men de advarer deg mot én
spesiell ting: spis ikke kake fra en kopp.
Sjekk ut "The Wake of the cake" og dusinet fullt med rariteter på "The
Horse from hell", du vil ikke angre. |
|
