|
Purple Kangaroo er Cristoffer Escoz fra
Nybro I Sverige. Denne Cristoffer må være litt av et vidunderbarn
flasket opp på storheter som Neil Young, REM, og U2. Herr Escoz var
nemlig ikke eldre enn 18 år da innspillingen av denne plata startet i
hjembyen hans, Nybro.
Det første jeg tenkte da jeg så tittelen
på denne plata, og det mildt sagt ”corny” bandnavnet Purple Kangaroo,
var at dette høyst sannsynlig var et verk laget av et syrete og hipt
electronica outfit. Så feil kan man ta.. Purple Kangaroo er nemlig noe
helt annet! Tenk deg Neil Youngs sure stemme, REMs meloditeft, og en
dirty utgave av The Edge(U2) særegne gitarsound, pluss på et perfekt
tilmålt og proporsjonert lydbilde i Sebadoh-land, så begynner du å nærme
deg Purple Kangaroos musikalske uttrykk. For godt til å være sant? Det
samme trodde jeg, men det skulle en 18 åring fra Sverige til å bevise at
slikt lar seg gjøre, og det til gangs.
Herligheten åpnes av den gnistrende
Teenage Liberation. En knalltøff back-to-basic gitarrock låt som starter
med et himmelsk tøfft gitarriff som bygger opp låta i beste Soundtrack
Of Our Lives stil (tenk Big Time fra forrige plata deres). Den legger
grunnmuren før en tung og deilig bassgang, heftig tromming, og til slutt
Cristoffer Escoz herlige vokal legges oppå det hele og utgjør et utrolig
kult sound. Et helt eget sound. Gutten er 18 år, men synger som en
seiglivet rock n roller full av livserfaring. Det er så jævlig frekt å
gjøre slikt i en alder av 18 år!
Låtene på Road Signs ligger stort sett
alle sammen innenfor en tidsramme på fire – seks minutter, og når skiva
består av hele 19 sanger sier det seg selv at dette albumet er laaangt.
Det tikker inn like i underkant av 80 minutter. Dette er egentlig det
eneste svakhetstegnet jeg kan spore på Road Signs. Etter de første 10-12
låtene har bandet på en måte alt spilt ut kortene sine, og de resterende
låtene blir på en måte bare å cruise inn. Like overlegent som Ole Einar
Bjørndalen. Hvis jeg hadde hatt noe jeg skulle sagt ville jeg kutta ned
plata til 12-13 spor i stedet. Dette hadde kanskje ført til et mer
fokusert og skarpskodd album som glatt hadde kommet inn på min topp 10
liste over fjorårets beste utgivelser. Ved å kutte vekk litt av
”daukjøttet” kunne Purple Kangaroos debutplate fint blitt en svensk
indie-klassiker å regne, som Radio Dept.s Lesser Matters. Så bra er
dette albumet!
”..A
workingclass hero was not was I was meant to be..”
synger Escoz I I Got
This Feelin’, og jeg er så enig så enig, det er rockestjerne du skal
være, Cristoffer! Selv hadde han bare ambisjoner om å lage et album
akkurat slik han ville ha det, og som stakk seg litt ut i mengden. Det
må vi kunne si han har fått til. Det tidløse soundet, og de fine
melodiene nærmest skriker etter oppmerksomhet og fortjener også å få
det.. i bøtter og lass. Jeg blir skikkelig imponert når jeg tenker over
at 18 årige Escoz har laget all musikken, og tekstene selv, med litt
gitarhjelp av Janne Wettergren. Produsert plata har han også.. Helvete,
gutten har til og med designet coveret selv!
Selskapet vil prøve å pushe Purple
Kangaroo til folket gjennom de to kommende singlene I Just Got To Be
Free, og den noe synth-inspirerte Propaganda Day. Jeg er glad det ikke
er min oppgave å bestemme hvilke låter fra dette albumet som skal være
singler, her er nemlig en 10-12 låter å ta av, som alle på hver sin måte
presenterer Road Signs som et feiende flott rockealbum med muligheter
til å tangere mye av det beste som ble gitt ut på 60-, og 70-tallet.
Summa Summarum: kommer du over denne
skiva, så kjøp den! Jeg tror ikke du kommer til å angre. Mitt eksemplar
kan du se langt etter, det plasserer jeg trygt i hylla under Ӂrets
Overraskelse 2004” rett ved siden av Tv On The Radio og Franz Ferdinand.
Rune Riff 26 januar
2005 |
