Racer Age
Men and
machines
Racer Age Music
Cd
-
2007
 |
Racer Age:
Eddie Christ, vokal,
bass
-
George Slumber, gitar, kor
-
Herman
Slügger, trommer, perkusjon
Genre: Stoner
-
Bluesrock
-
Psykedelisk -
Eksperimentell
Låter: Men are machines
-
Dead man's blues
-
The Kingdom ain't enough
-
Break the circle
-
Your average killer
-
Snake oil
-
35
-
Roll the dice
I Rockeweb:
2007
Webreferanse:
Racer Age
 |
Racer Age har blitt redusert til en trio etter at tidligere vokalist
Blizzter begynte å date ei anna rockebitch enn Racer Age - og det til og
med før bandet hadde gitt ut sin første longplayer. Men de tre som var
igjen omrokerte på mannskapet, for Eddie Christ kunne mer enn å fikle på
firestrengern, han hadde nemlig gått og ruga på et vokalistegg i
årevis, men hadde bare fått lov til å baksynge. Så når de endelig slapp
rockmonsteret sitt ut av skapet så var de ready and willin' til å smøre
deg utover godstolen med et tyngre, råere og styggere sound enn de har
vist til nå. Ja, Racer Age fra Lørenskog har gått helt bananas i studio og
gir oss en leksjon i hvordan man elter sammen seig stoner, blyfeit blues,
futuristisk psykedelia og eksperimentell rock til en hypnotiserende
rockedeig som ikke er ferdig heva før den går inn i hue ditt og fortsetter
å vokse til alt eksploderer i tidenes rockebang!
Jeg aner ikke hva som har trigga disse unge gutta til å ta så totalt av i
alle retninger som "Men and machines" beviselig gjør. Kanskje de har tenkt
følgende tanker: - Faen gutter, må vi virkelig bli et hyperkommerst
hardrockband og sleike publikum og avisanmelderne oppetter ræva for å
tjene noen kroner eller få spellejobber, eller skal vi gjøre det vi alltid
har drømt om samme faen åssen det går, nemlig å lage albumet vi har ruga
på i hjertene våre i årevis? De gjorde selvsagt det siste. De pakket
sammen snippsekken, som en Espen Askeladd, solgte alt de hadde, ga en god
klem til mor, far, kjæledyr og kjærester før de reiste, og begynte på den lange
veien til Panser Studio.
På sin vei traff de Led Zeppelin, Black Sabbath, Kyuss, Hawkwind, Sonic
Youth, Lightning Bolt, Fu Manchu, Pink Floyd, Motorpsycho, Buddy Guy, The
Who, We og Jaqueline fra Elverum. Alle hadde sine gode råd å gi. Racer Age
hørte på de gode rådene, men ville gå sine egne veier, for bandets nye
sanger Eddie Christ hadde så mye energi og jævelskap i seg at han ikke
ville la seg kneble eller tilpasse seg noe som var gammelt nytt. Så når Eddie i lag med sine to
rockebrødre entret studio og slapp løs sitt rockeraseri var det som om
alle himmelens sluser åpnet seg og det lynte og tordnet i Akershus i 3
måneder til ende.
Om tittelen på plata er inspirert av Kraftwerk's "The Man machine" vet jeg
ikke noe om, men jeg tenker mitt. Musikalsk befinner de seg uansett på
andre siden av Merkur. Albumet heter altså "Men and machines", men første
låta heter "Men are machines". Noe som ikke høres særlig hyggelig
ut synes
jeg. Det er okke som en av de mest infernalske, episke og titantunge stonerbluesdragerne jeg har hørt
siden siste undebuksebytte, med Eddie Christ hylende som en gal
robotisert demon som sitter fast i tjære og stjernestøv under Battlestar Galactica's mørke skrog.
Fra bluesjammens verden til platas mest konvensjonelle spor, "Dead man's
blues", en skikkelig rocka garasjeblueshardrocker med hylende godt
gitarspill av Slumber. Så kommer en av de snåle psykedeliske låtene på skiva.
Racer Age behersker overgangen godt, og tilsetter også litt moog og
samples i deigen, briljant tilsatt av gjestemusiker Steinar Naga
Kristoffersen. Mulig han ikke var med på akkurat denne låta, men en som
ligner, poenget er at det duger. Det spriter opp plata veldig, låta er jo som et gnistrende godt
spøkelsestog, du skvetter hele tida og gutta finner på de rareste ting,
hele tida med et brennende hett komp som ligger et eller annet sted inni
magen og dirrer sammen med gitarlyder som flerrer opp lufta. Dessuten, resten av
bandet korer så herlig, så veldig spacerocka. Kult!
Så drar Slumber hylsteret på fingern og oppviser slidegitar i en
blusetapning det bør gå gjetord om; "Break the circle" er en ny opptur
altså, og kombinasjonen Eddie Christs maniske skriking, slidebluesgitar,
eksperimentelle lyder fra en ukjent galakse, og en ryggrad - the backbone
- med Eddies überfete bass og Slüggers hyperventilerende dasking på
trommesettet, plasserer en ny låt i Racer Ages all time high-backkatalog.
Så fortsetter de med en psykedelisk stonerballade, med en liten innlagt
gitarsnutt til ære for Syd Barrett.
Så blir de konvensjonelle igjen. Helt greit det, blir mye nytt å venne seg
til her. Derfor helt greit med låter som bare rocker helt hinsides
innimellom. Ikke noe kompliserte greier, bare tøft! tøft! tøft! Racer
Age har skjønt poenget - så lenge låtene er bra kan du egentlig snurre
rundt med dem akkurat som du vil, og Racer Age er denne gang på
oppdagelsesreise i sitt eget lydunivers. De tar like så godt med en
lettvekter til, "35", til øredøvende jubel! Før de avsluttet rockegildet
sitt med stonermonsteret, og ganske We-inspirerte vil jeg tro, "Roll the
dice".
Well well well, dette var jo bare SÅ bra gutter! Powertrio-konseptet
funker 40 år etter at Cream og Jimi Hendrix Experience regjerte også, og
er still going strong, denne gang i Racer Ages for anledningen
karamelliserte utgave.
Rock Engh Roll 25 mars
2008 |
Racer Age
Into the Racer Age
Racer Age Music
Ep - 2004
 |
Racer Age:
Blizzter, vokal, gitar
-
Eddie Christ, bass, kor
-
George Slumber, gitar, kor
-
Slügger, trommer
Genre: Hardrock
-
Stonerrock
-
Post Grunge
Låter: Old
-
The Seer's tale (Come fame)
-
A scientific fuct
-
The day i died
-
Blues inc.
-
Burning all the way
Favorittlåter: The Day i died
-
Blues Inc.
I Rockeweb:
Ep-lista 2004
-
Ep-lista 2003
|
Fjorårets debut-ep fra denne kvartetten har blitt laserbehandlet et
tresifra antall ganger i hjemmet mitt siste året. Til å være noen
sylferskinger er det de presterte i fjor virkelig noe å være stolt av, noe
de kan ta med til mor og far og henrykt be de henge på veggen i glass og
ramme. Nå er de sannelig her igjen, og inviterer oss "Into the Racer Age".
Denne gang gir de oss dobbelt så mye å tygge på, men holder seg fremdeles
godt innenfor ep-formatet. De har klart seg gjennom den første perioden
uten å bli uvenner og stiller med samme laget som i fjor, de skriver
låtene sammen, og det virker som Slumber har prøvd seg som tekstforfatter
på et par låter denne gang også.
Mens den første var overveldende i forhold til friske riff, ungdommelig
entusiasme, glød og spilleglede med åpenbare referansepunkter tilbake til
flere klassiske hardrockband, så er denne nye ep-en et skritt i retning av
å finne seg sjøl og sin egen unike plassering på rocketreet. Likheten med
gamle storheter er på veg til å bli visket vekk og tilbake står et
fortvoksende rocketroll fra Østlandet som ikke bare har blitt tyngre,
flinkere, mer massivt, eksperimentelt og aggressivt, men de har også vokst
flere alen som låtskrivere. Den over 8 minutter lange "The day i died" er
en riffbefengt episk drager som krabber opp fra grungegjørma til
stonerdypet og tilbake igjen et sett med ganger og som gir deg tung rock i
doser du kan bli svimmel av. Dæven, gutter, for en låt!
Avslutningen på "Blues inc." er også fremragende, der de sprøyter på med
temposkifter i en ganske kompleks sak. Det samme med El Caco-lignende
"Burning all the way", og som sine musikkollegaer fra Lillestrøm har de
forstått hvordan et riff kan seigherdes gjennom en overstyrt amp. Så
starter jeg plata nok en gang og bråvåkner opp til tung koring og feite
riff i "Old", og på dette tidspunktet av anmeldelsen kan det være på sin
plass å skryte hemningsløst av sanger Blizzters vokalprestasjoner.
Sologitarist Slumber viser i samme låta at han kan sine saker, med et
soloparti som er både spennende, fresende og oppfinnsomt. Seige "The
Seer's tale (Come fame) er nok den som ligner mest på debut-ep-en, og
plutselig viser de tendenser til funky spilling. Artig. Da gjenstår å
nevne en låt, nemlig "A scientific fuct", som har den samme deilige,
rabiate, voldsomme rytmen som de andre låtene, og som de andre, har den
egenskapen at jo høyere du spiller det, jo vanskeligere blir det å sette
på en annen skive.
"Into the Racer Age" bør ikke forbigåes i stillhet, hører du!
Rock Engh Roll 26 juni 2004 |
Racer Age
Racer Age
Racer Age Music
Ep
- 2003
|
|
Racer Age fra Oslo-området er ute med sin første ep spilt
inn i Panser studio og skal ha sin første ordentlige gig nå 16 august.
Hele bandet har laget musikken på denne 3-spors-plata selv, mens
vokalist og gitarist Blizzter har skrevet tekstene. De andre i bandet
er: Eddie Christ på bass, George Slumber på sologitar og Slügger på
trommer. Bandet har foreløpig holdt det gående i et drøyt år og gutta er
særdeles unge og lovende. Hvis debutalbumet holder like høy kvalitet som
denne ep-en bør det være fort gjort å sette frem kake og brus til gutta.
Kvartetten spiller en type rock som tydeligvis er i vinden om dagen, i
alle fall i Norge. Det er snakk om robust, riffbasert, melodiøs tungrock
som tidsmessig kan plasseres til tidlig 70-tall, ved band som Led
Zeppelin, Deep Purple, Free, Cream, Bad Company, Aerosmith og Black
Sabbath.
Bandet oppgir da også flere av disse som inspirasjonskilder på sin
webside, hvor du også kan laste ned låtene og bestille skiva. Bandet
oppgir også grunge og band som Alice In Chains som en inspirasjonskilde.
Imidlertid er det ett spesielt band jeg synes de ligner mest på av alle,
som jeg ikke er sikker på om bandet har hørt selv, nemlig grungebandet
The Screaming Trees, med Mark Lanegan som vokalist.
Stilen til Racer Age er altså en blanding mellom 70-talls hardrock og
tidlig grunge, og det er tøft nok for meg. Spesielt når alle tre låtene
på ep-en holder mål. Det vil forundre meg mye om ikke bandet får en hit
med "Wake up, people". Den har et megafett refreng og det rocker hardt
for seg. "Time to dive" viser hvilken strøken gitarist de har i George
Slumber, og låta er oppbygd svært så komplisert til ferskinger å være.
Her er det overganger, koring, soloer og bassing som veteraner i faget
ville vært stolte av. Det er vel bare åpningssporet jeg ikke har nevnt
nå, den grandiose "Poor little bastard". Jeg mener i fullt alvor at hvis
den låta hadde blitt plassert på Alice In Chains-albumet "Dirt" hadde
ingen reagert. "Dirt" er en av mine favorittalbum.
Jepp, dette var svinaktig bra gutter. Trøkk på!
Rock Engh Roll 26 juni 2004 |
|
