The Radicanes
Selfpenned
Enviken Records
Cd
-
2007 -
På MySpace
Rock Engh Roll 11 desember
2007 |
Anmeldelse:
Rundkjøring her liksom. Eller. Svensk autentisk rockabilly. Det siste er
delvis riktig. Innimellom dukker det opp Elvis-kloninger i Skandinavia,
eller rettere, Robert Gordon-kloninger. Kanskje ikke helt riktig det
heller, for svenske The Radicanes svinger gjerne innom reinskåren country
og ganske bluesprega saker, hvor munnspillet river og sliter i
hørekanalene dine, eller doo-wop, sving og noe som, bevare meg vel, legger
seg altfor nærme dansbandgenren.
Denne virile svenske rockabillytrioen ble dannet i 2003, og huser folk som
Jan på gitar, Benny på trommer og Stefan på ståbass (slap bass) og vokal.
Stefan skriver låtene også, plata er jo "Selfpenned" må vite. En klassisk
powersving-trio med andre ord, og mindre sving over det blir det ikke når
selveste Ray Cotton fra The Jets er med og mikser lyd for bandet som har
etablert seg i broderlandet etter en massiv turnevirksomhet. En herr
Christopher Börjars har forøvrig spilt inn lyd for de tre i studio.
Så merkelig det enn høres tatt i betrakting type musikk og virilitet, så
er faktisk ujevnt låtmateriale den største bøygen her. Når de rocker
skikkelig har du ståpels fra midtskillen på toppen via sprekken i rassen
til ytterst på lilletåa, men de roer ned innimellom, og jeg trives ikke
med det, høyttalerne mine trives ikke med det, plantene i vinduet trives
ikke med det, og det virker unaturlig, for det blir nesten litt
dansebandfeeling over sakene, og det kan da umulig være riktig strategi
for en trio som rocker bråkk på alle som står for nær PA-anlegget når de
speller live in konsert.
Jeg har nevnt Elvis, jeg har nevnt Robert Gordon, jeg har ikke nevnt Stray
Cats, før nå, og vi river i en liten sammenligning med tidlig CCR også (Creedence
Clearwater Revival). Hør på sumprockgitaren på "Missing you" og sånn.
Typisk CCR. Vel, uansett om ikke Stefan Eriksson er like heldig med alle
låtene, og da må jeg skyte inn at det kun gjelder de utenomrockejordiske
nummerne, så har andrealbumet til denne trioen blitt en real partybombe,
som sikkert sørger for at minst ett dusin svingkåte par havner i bingen
etter en konsert på lokalet med dette teamet.
Men, det jeg sitter og hører på nå er jo ikke liveutgaven av bandet, men
innen denne genren er det grusomt viktig at livefeelingen blir overført
til plata, og akkurat det er kanskje det de ikke klarer helt, synes jeg.
Det låter faktisk for strømlinjeforma, som låta "The girl in the store",
som hadde passet inn i hvilket som helst nusselig radioprogram. Og sånn
skal det jo ikke være, etter min smak. Ikke det at det behøver å skurre og
buldre verre, men litt pitch må det være i gitarlyden, og en må kjenne
subben rumle i magen, ja det må jo sprekke litt på de høye tonene sånn at
du føler at musikken lever.
The Radicanes skal ha i pose og sekk, de vil gjerne være et tøft
rockabillyband, men har lyst til å bli kjent og få litt radiospilling og
kanskje noen hits også. Sånn sett er det litt artig å høre at de snur opp
ned på lydbildet på neste låt, den fabelaktige "Not without you". Der får
vi både hissig rockegitar og 50-talls gammalrock-vokal levert med patos og
rå lyd. Derfra igjen til lunken country, helt uten futt. Nei, denne plata
blir jeg ikke helt klok på, og jeg blir litt forvirra av å høre på den,
for gutta gir meg jo noe av det festligste jeg har hørt av nyere autentisk
rockabilly, men så faller det helt sammen, til en smørje av country,
dansband og doo-wop.
Det er helt klart på de mest rocka låtene gutta leverer varene med mord i
blikket, som i åpningssporet "That day", som er en herlig skarp Buddy
Holly rip-off, eller "Too young", som har et definitivt trommebeat mine
damer og herrer. Du verden. Gitaren er også delikat. Hvorfor gjør de ikke
dette hele tida? Kanskje skivbolaget har instruert gutta litt her, men når
en ser på artistene i rosteren til Enviken Records så virker det tvilsomt
også.
Jeg får heller glede meg over en håndfull klassiske rockabillysprettrumper
her, og la kortidsminne ta seg av de dorske B-låtene. Det som redder denne
plata i 12. time fra å falle ned på 4 litt slitne gitarer istedenfor 4
skarpladde gitarer er 3 lekkerbiskener plassert som nr. 11, 12 og 13: "Chevy
-63", "She can't stay" og "The wild ones"; alle strøkne gammalrockere med
snert i frasparket og feite riff som ikke lar et glass stå tomt etter
fullført gjennomspilling.
Konklusjonen blir defor: Når disse gutta drar på så drar dem på og når dem
faller for fristelsen med å være sofistikerte og behagelige så gjør det
fysisk vondt å høre på. Godlåtene er i flertall her, og de fungerer som
antioksidanter som tar knekken på de frie radikalene, eller sagt på en
annen måte: jeg sitter igjen med et positivt inntrykk av The Radicanes
selv om de sklir ut i vissvassens område i perioder. Let's Rock! Rock!
Rock! |
