Rockeweb - Radiohead - Ok computer 1997 - Kid A 2000 - Amnesiac 2001 - Rock Engh Roll

Innhold

Nyheter

Plater

Bøker

Lister

Linker

Konsert

Festival

Portrett

Artikler

Gjestebok

Webinfo

Rockeweb Plateanmeldelser



# A B C D E F G H I J K L M N O P Q R S T U V W X Y Z Æ Ø Å

Radiohead Ok computer EMI Records/Parlophone Cd - 1997	Radiohead: Thom Yorke, vokal, diverse - Jonny Greenwood, gitarer, keyboards, diverse - Phil Selway, trommer - Ed O'Brien, gitarer - Colin Greenwood, bass Genre: Britisk Alternativ Poprock - Eksperimentell Rock Låter: Airbag - Paranoid android - Subterranean homesick alien - Exit music (for a film) - Let down - Karma police - Electioneering - Climbing up the walls - No surprises - Lucky - The Tourist I Rockeweb: 1997 - 90-tallsrock - Alternativt - Klassikere Webreferanse: Radiohead
"Ok computer" var den første plata jeg omtalte i Rockeweb, og det skjedde samme året plata kom ut, i 1997. Websida var så vidt kommet seg på nett og hadde ikke fått sitt eget domene, men jeg syntes det var utrolig stas å skrive om den musikken som betyr noe for meg, selv om verken omtale eller webside var noe særlig tess. Det var derimot den nye plata til Oxford-kvintetten Radiohead, og jeg husker jeg var helt målløs av beundring da jeg sa til min gode venn Ole Jon Tveito at det var den beste plata jeg hadde hørt, og jeg mener jeg sa det kun etter et par gjennomlyttinger. Det er fremdeles den beste plata jeg har hørt, nå 10 år etter, og jeg tenkte at det er på tide denne omtalen blir pussa opp litt, og at jeg får plassert den på min favorittliste helt der oppe sammen med kremen i samlinga mi. Faren til vokalist Thom Yorke reiste mye som salgsmann, men familien slo seg til slutt ned i Oxford, nord for London. Thom, som musikalsk sett var svært inspirert av The Beatles, Queen og Elvis Costello i sin ungdom, tok utdannelse i området og traff der de fremtidige Radiohead-medlemmene Ed O'Brien og Colin Greenwood. De delte en felles musikalsk forståelse og startet opp som en jamtrio under navnet On A Friday. De brukte på den tiden en trommemaskin, men en annen venn, Phil Selway, ble snart engasjert bak trommene. Siste tilskudd i bandet skulle bli et av bandets viktigste og mest innovative medlemmer, broren til Colin, Jonny Greenwood, som var en knakende god gitarist, men også en multi-instrumentalist. De byttet snart navn til Radiohead, etter en låttittel av New York-bandet Talking Heads, fra albumet "True stories". Radiohead slik vi kjenner de fra "ok computer" hadde ikke funnet seg sjøl helt på sin første plate. Låta "Creep" fra debutalbumet Pablo honey", 1993, var fin nok, og ble en hit for bandet, men først i 1995 og albumet "The Bends" fikk vi servert en av de to sterkeste signaturegenskapene til bandet, nemlig den helt overjordisk fine meloditeften. Fremdeles var ikke den eksperimentelle signaturen på plass, men "The Bends" ble et av de flotteste gitarrockskiver som er gitt ut i platehistorien. Med melodier som gikk de fleste andre i bransjen en høy gang, Thom Yorke's ufattelig sterke vokal, et gitarteppe som knapt har sin like, og hooks, dynamikk og uventede eksplosjoner plassert i et krystallklart, men likevel upolert og intenst lydbilde, ble plata ikke bare min favoritt det året, men er fremdeles gjenstand for den største beundring av rockeelskere, og de som elsket gitarkunsten til The Pixies hadde helt klart fått seg et nytt favorittband. Likevel, monsteret de slapp løs to år seinere har blitt stående som det mest monumentale og briljante rockealbum som er gitt ut gjennom tidene. De introduserer sin andre signaturegenskap: et eksperimentelt ego som utrolig nok etter 40 år med rock virker uprøvd. Bandets to største avantgardister, Thom Yorke og Jonny Greenwood, hadde utforsket sitt indre, britisk rockehistorie, elektronisk samtidsmusikk, og komponert et sett med låter som satt en helt ny standard innen moderne rock. De dro med seg det beste fra "The Bends" og kombinerte det med klassiske rockeballader, ekstremt melankolske i så måte, og innførte med "ok computer" en helt ny måte og mikse elektroniske virkemidler sammen med tunge gitardrevne rockearrangementer. Man kunne kjenne igjen fragmenter av tidligere nevnte Queen, og spesielt da fenomenale "A night at the opera", David Bowie's "Aladdin sane" og "Diamond dogs", 70-talls Pink Floyd, The Cure, The Beatles, Brian Eno, Talking Heads, og dysterheten til Ian Curtis og Joy Division, men bare i korte glimt som farer forbi. Musikken de skapte var som frisk luft i en forurenset verden, men den tok pusten fra deg, ikke bare fordi den er så uendelig vakker og majestetisk, men fordi den også er så kompleks at man blir trollbundet til å sitte å lytte. Fremdeles, etter 100 gjennomspillinger, finner jeg nye detaljer i lydbildet. Men selv om jeg har hørt åpningssporet "Airbag" 100 ganger så føler jeg at låta bare er ment som en introduksjon til noe du må bruke tid på, være tålmodig med, og lytte til med alle sanser på vid gap: de vil sette deg i rett modus. Låta er ganske ustrukturert og vanskelig tilgjengelig, men aldri kjedelig, til det skjer det for mye i den. Hele låta høres imidlertid ut som en intro til tidenes beste rockelåt: "Paranoid android". "Paranoid android" er en musikalsk åpenbaring. Et genuint deilig sugende riff som de utforsker til det sitter fast i magen din, en uhyggelig virkningsfull koring som minner meg om "Requiem" av Mozart, en låtoppbygging som selv ærverdige Pink Floyd ville vært stolt over på sin beste plate "Dark side of the moon", en farlig avhengighetskapende blanding mellom 70-talls mastodontrock og 90-tallets lek med stilarter og en fullkommen utnyttelse av et moderne lydstudios tekniske muligheter. Som om ikke det var nok treffer de spikeren midt på hodet med gitarsoloer som flerrer den nylig forfriskede lufta. Jeg finner ikke nok superlativer å bruke om dette praktfulle verket, annet enn at de også bygger låta opp og ned som et klassisk verk, og selv om låta varer og varer finnes det ikke ett eneste sekund med musikk på låta som kan skrapes vekk. Så tar de ting ned en smule, med artige "Subterranean homesick aliens", som foruten sin morsomme tekst og tittel har en behagelig rytme, et lekent komp som er plassert langt foran i lydbildet, et elegant keyboardspill som toppes av et organisk orgel, men låta blir likevel bare en forrett før Radiohead introduserer nok en unik fortreffelighet: melankolske rockeballader. Det er noe med melodien, bakteppe av merkelige lyder, den akustiske gitaren, koringa, og stemmen til Thom Yorke, som gjør dette til noe helt annet enn vanlige rockeballader. Thom Yorke vrenger stemmen sin, han høres ut som han er på sitt gråtkvalte dødsleie og savner sin kone, det er så vakkert som musikk kan være - og de to neste låtene, "Let down" og "Karma police" er om mulig enda vakrere. Ja, sistnevnte har den samme majestetiske feelingen i seg som "Paranoid android", og har den helt spesielle dommedagskoringa som går igjen gjennom hele skiva, denne gang kombinert med lekkert Beatles' piano, som vi husker fra de vakre balladene de gjorde seint på 60-tallet. Midt mellom de 3 langsomme låtene jeg har beskrevet, og de 4 siste som går i samme tempo, finner vi et futuristisk og et rocka Radiohead. "Fitter happier" er en herlig eksperimentell sak hvor Yorke med en snakkende, mekanisk og robotisert stemme beskriver hvordan det perfekte mennesket bør/skal leve i en tenkt fremtidsverden, mens bandet tonesetter med de rareste lydtepper i bakgrunnen. Teksten er typisk for Yorke, drømmende, smånevrotisk, hysterisk på et vis, men også breddfull av dype følelser, som formidles med en stemme som brukes like mye som et eksperimentelt instrument som melodiførende vokal. Overgangen fra "Fitter happier" til den hysteriske rockeren "Electioneering" er også dramatisk og uhyre effektfull. Låta er tyngre enn det de gjorde på "The Bends", og langt mindre catchy og hookbasert. Det virker som bandet må få ut aggresjonen etter flere dempede låter på plata, og drar i gang med en voldsom flodbølge av en rocker. Gitarsoloen her er rett og slett bråkete, ikke Pixies-influert som på "The Bends", og sammen med resten av låta virker den som en utløsning av innebygd desperasjon. Så får vi en eksperimentell ballade, om vi kan bruke den betegnelsen, der det melodiske er tatt ut til fordel for lydlandskaper som skal skape nifse stemninger, med Yorke's dystre stemme i front. Aldri har Radiohead lignet så mye på Joy Division som på denne. Men den er bare en overgang til de 3 vakreste balladene som noen gang har avslutta et album. Først ut er "No surprises", med en tekst som er like trist som den er fin: - a heart that's full up like a landfill - a job that's slowly kill you - bruises that won't heal - velkommen inn i hodet til Thom Yorke. "Lucky" fortsetter i samme sporet, bygd opp på en annen måte med en helt annen melodi selvsagt, men like fortryllende vakker, og så avslutter de tidenes beste rockealbum med "The Tourist", som til alt overmål overgår alle de andre rolige låtene på plata. Sjelden har noen sunget med større patos enn Thom Yorke gjør på denne låta. - it barks at no-one else but me - like it's seen a ghost - synger Yorke, og bretter ut hele sin desperasjon som en operasanger som aldri slipper opp for følelser og luft. Jeg likte denne plata umiddelbart, det er noe helt enestående med den, og den har fortsatt å vokse inni meg til denne dag. Hjertet mitt tviholder på et par 70-talls album med Neil Young som tidenes beste, men summen av melodisk kvalitet, variasjonen mellom hissig rock og melankolske gråtelåter, kompleksitet, nyskapningskraft, egenart og holdbarhet gjør dette til tidenes rockealbum for meg. Rock Engh Roll 8 november 2007
Radiohead Kid A EMI Records/Parlophone Cd - 2000 Rock Engh Roll 10 november 2007	Anmeldelse: Tre år har passert og man har ventet og ventet på et nytt album fra den geniforklarte kvintetten Radiohead fra Oxford. Så kommer den, men mye skog i Amazonas jungel har blitt ødelagt siden sist bandet ga ut et album, og mye har også skjedd i hodene til radiohodene, det hører man et halvt minutt ut i første låta "Everything in it's right place". "Kid A" ligger i musikkhyllene tidlig i det nye tusenåret og 9 av 10 platekritikere blir med i hylekoret som slakter plata. Dårlig tid er et klart minus hvis man skal lage gode anmeldelser av plater som krever at du er fokusert på det du hører på. Mange utålmodige gir opp skiva, men for min egen del må jeg si at "Kid A" sin storhet og dybde langsomt siger inn i skrotten min. Man kan si at Radiohead tok med seg det beste fra "The Bends" inn i "Ok computer", men denne gang har de tatt med seg det mest komplekse og eksperimentelle videre inn i "Kid A". Som lytter og skribent må du begynne helt på scratch, for "Kid A" er ikke bare rar til Radiohead å være, den er rar. Radiohead har gjort det som nesten bare Dylan har gjort før dem i rockesammenheng. De skifter direkte fra femte gir til revers. Dylan ble kalt en Judas av sine tihengere da han dro frem en elektrisk gitar på scenen for første gang. Radiohead hadde smakt på gull og glitter og stas. De var allerede blitt kalt verdens beste band. Så snudde de tvert. "Kid A" er ikke melodisk rock med Pixies-gitarer. Heller ikke er det et album spekka med ballader så ømme og tandre at et vindpust kan blåse de overende. Det er eksperimentell rock gutta i Radiohead nå presenterer. Vi får høre ambient i "Treefinger", orkestrert rock med blåsere i "The National anthem" og syretekno i "How to dissappear completely", pluss et vell av forskjellige genre innen rocken, alt like tungt å svelge hvis man forventer det man fikk tidligere, og på toppen av bølgen ruver fremdeles en moden Yorke, gjerne ikledd skurr og dissonans, for å irritere vekk den siste rest av sine tidligere fans, som iherdig ventet på bandets videoer på MTV. De kom aldri. Ikke før Amnesiac kom ut i 2001, ble det laget videoer til en Radiohead-låt igjen. "Kid A" beviste for en hel verden at Radiohead gjør akkurat det de har lyst til å gjøre, når de vil og hvor de vil - bandet ville selv ha full styring over sin egen karriere. Det var tanken, men bandet var likevel ikke helt mentalt forberedt på de massive negative tilbakemeldingene albumet fikk, og de responderte med å være sutrete, og i tillegg til å miste masse fans ble de uvenner med mange i musikkbransjen og Thom Yorke selv opptrådte som en drittsekk i media. Men selv om det kanskje bare er finfine "Morning bell" som høres ut som Radiohead slik vi kjente dem, så er "Kid A" et veldig bra album. Vanskelig tilgjengelig, sært og annerledes, men likevel en plate som utfordrer sansene dine og som bør være obligatorisk for de som liker avantgarde innen rocken.
Radiohead Amnesiac EMI Records/Parlophone Cd - 2001 Rock Engh Roll 10 november 2007	Anmeldelse: Radiohead gikk surmulende inn i et nytt år og ryktene gikk om at bandet ville gi ut et lettere album, med flotte melodier og MTV-hits på rekke og rad. De hadde mistet mange lyttere, men fått noen nye, spesielt de som likte elektronisk musikk tok bandet til sitt hjerte. Neste album var i salg før folk var ferdig med å fordøye "Kid A". En stressreaksjon kanskje, men en veldig positiv en i så måte. "Amnesiac" kom ut et snaut år etter "Kid A", og sjokket bredte seg igjen, for hør om ikke det var mer av det samme som på "Kid A". Jo da, det viste seg at låtene var spilt inn i samme periode som "Kid A". Om det er restmateriale som Yorke og co. ikke ville bruke, eller om det låter som er spesielt plukka ut for hvert av de albumene, for å passe bedre inn i en større helhet, er meg helt ukjent. Uansett, Radiohead leverte et album som er bedre enn "Kid A". Det er fremdeles eksperimentell rock, og de blir mer og mer elektroniske, men den er noe muntrere enn forgjengeren, inneholder flere flotte relativt lyttervennlige komposisjoner, og er rett og slett så bra at den kan settes opp på hylla sammen med "The Bends" og "Ok computer". Kanskje har det også litt å si for helhetsinntrykket at vi får noen brytninger mellom det kompliserte og det enkle, som manglet helt på "Kid A". På denne finnes det virkelig hitpotensial. Låter som "I might be wrong", "Knives out" og "You and whose army" er Radiohead på sitt aller beste - i tillegg rocker gutta litt igjen! Flere låter på plata hadde sklidd rett inn på "The Bends" eller "Ok computer". En av favorittene på plata er ambient-saken "Like spinning plates". Et smått utrolig genialt repeterende synthteppe ligger bak Yorke's uimotståelige, intense synging. På "Kid A" ville den låta bare være en test på hvor rar musikk du egentlig tåler, mens Radiohead's ambient-tilnærming på "Amnesiac" er skrelltøft å høre på, og i tillegg har aldri lyden vært så bra som på "Amnesiac". Krystallklart skurr vil jeg kalle det - makeløst! Radiohead er det mest spennende bandet i rocken i dag. Jeg er fortapt i deres verden.