På
begynnelsen av 90-tallet var det mye spennende som skjedde på
rockefronten. 1992 var et spennende år for musikkinteresserte
verden over, særlig for de mange rocke-elskende menneskene som
desperat trengte en motvekt til hardrock-bandene med fyldige
permanent-sveiser og sukkersøte popsangere som sjarmerte kvinner i
senk hvor enn de befant seg.
Band som Bon Jovi fylte store
stadionanlegg over hele kloden og rocken var nok i ferd med å bli
for kommersiell og faren for rockens død var overhengende. Selv om
det på begynnelsen av 90-tallet ble produsert store rockemesterverk
av krembefengt kvalitet og grønsjen nettopp hadde frelst verden med
sin likegyldighet og "gi faen" holdning, trengtes det
fortsatt noe med litt mer tyngde og hjerne bak. Ungdom sang "here
we are now entertain us" og var egentlig dritlei av alt som
hette samfunnsliv og skole. Oppi alt dette oppstår et band som
skulle vise seg å få stor innflytelse på hvordan resten av 90-
tallets tungrock kom til å høres ut.
Rage Against The Machine blandet metall med rap og med ett var en ny
sjanger skapt: rapmetallen. Rapmetallen i dag består av band som selger millioner
av plater og er sinnsykt populære blant ungdomsskoleelever og
fjortiser verden over som er sinna på pappaen sin og vil gjøre
akkurat som de vil. Band som Limp Bizkit, Korn, Linkin Park,
Slipknot og Crazy Town er vel alle arvinger av rapmetall-bølgen
Rage Against The Machine skapte med sin debut og mesterverk fra
1992. Plata heter det samme som bandet, og blir ofte bare forkortet
RATM.
Det som gjorde RATM så populære var nok aggressiviteten, men
også de politiske tekstene av ekstremt venstrevridd kaliber. RATM
støtter opp under alt som prøver å bekjempe den stadig økende
kapitalismen og de fascistiske trekkene samfunnet i dag består av.
Vokalist Zack de la Rocha er frontfigur og hjernen bak bandet. Som låtskriver
og vokalist er Zack Rage Against The Machine's ansikt utad.
Debutplata deres er så sterk at jeg vil plassere den blant mine
absolutte favoritter, nesten helt på øverste hylle der Pearl Jam's
"Ten" fortsatt regjerer. Plata består av 10 låter av
ypperste kvalitet og som alle sparker baller. De to første sporene
er nok de mest kjente "Bombtrack" og "Killing in The name". RATM har gitt ut fire langspillere i sin karriere (hittil): "RATM",
"Evil Empire", "Battle of LA" og "Renegades" (coverlåter).
Nå i det
aller siste har Zack meldt sin avgang og det begynner for alvor å
spøke for RAGE AGAINST THE MACHINE, for hva blir det vel til uten
De La Rocha på vokal?? Det som skiller RATM fra de nyere rapmetall-banda, er kvaliteten og tyngden bak tekstene. Limp Bizkit og alle de
andre er nok mer opptatt av å selge plater enn å få frem et
budskap slik gutta i Rage er. Her er det budskapet og muligheten til
å forandre verden som er interessant, ikke salgstall og overfylte
fotballanlegg. Hvis du ikke har gått i anskaffelse av denne plata
før nå er det på tide du gjør det. Dette er en av de platene
man begynner med når man skal bygge opp en platesamling fra bunn
av, mener nå jeg.
Rune Riff 2001 |
