|
Play loud or die!
Petter
Baarli og Dan Thunderbird har knapt blitt edru etter Backstreet Girls'
20-års jubileumsfest før de sammen med Andy Andersen fra The FuckUps
rumler i gang et nytt - men ikke veldig annerledes musikalsk prosjekt,
kalt The Ratcats. At ikke et så genialt bandnavn var opptatt etter 50 år
med rock får komme tiltalte til gode. At det ligner jævlig på Backstreet
Girls fra tid til annen får også komme tiltalte til gode. Det er også
helt uvesentlig om dette er bra eller dårlig, for dette er for pokker
partyrock som svinger en lam mus ut av hølet bak vinylhylla til bestefar
for å bli tråkka på av en rocka mormor som er "Tougher than the train",
og som har vært på slippfest på Sound Of Mu i Markveien 58 og hørt
debutskiva til The Ratcats bli fremført live for første gang.
Etter mye byråkratisommel har endelig The Ratcats fått lisens til å
rumle. Baarli og co. har gitt ut denne skiva på cd,
noe som sikkert ikke kommer som noe sjokk på de fleste. Bykollega av Hit
me! Records, FaceFront Records har fått den æren, men jeg holder nå en
ganske svær greie mellom henda som lukter godt, smaker godt, og høres
godt, mye godere enn cd-versjonen, nemlig vinylversjonen av "Licence to
rumble". Baarli har skjønt hva fansen vil ha, og da kommer man ikke
utenom en vinylversjon av utgivelsen sin. Kjøper man vinylversjonen får
man... selvsagt musikken, men også 13 blyantegninger av Petter Baarli, en
til hver låt, som på fiffig vis forklarer hva låtene handler om. De
stilige tegningene hadde ikke blitt så stilige i en miniversjon vedlagt
cd-en. Trioen kunne gjerne lagt ved tekster også, for følger man godt
med får man servert mange gullkorn. Følger man ikke godt med, som folk
ofte ikke gjør kl.04.15 natt til søndag mens man danser vilt på et bord
med The Ratcats på full guffe, så hadde det vært fint med tekstvedlegg,
eller ikke? Hm, den ble vanskelig.
Så til musikken, som er skrevet av Petter Baarlie, det vil si 12 av 13
låter. Den 13., "T.c.p.", er en gammel The Boys-låt, skrevet av Reid/Dangerfield.
Baarlie hadde nok lyst til å finne på noe nytt til sitt rykende ferske
prosjekt, men midt i skriveprosessen fant han ut at han var veldig glad
i det han har drevet med de siste 20-åra, så det vi får servert er dels
god gammel Backstreet Girls-boogie, i en litt mer punka utgave, fremført
av en trio, med enkelte celebre gjester på besøk på noen av låtene; og
dels eksperimenter som avviker noe fra formelen, som for eksempel en
usedvanlig feit skapunk-låt kalt "Salute". Det avvikes oftere fra
formelen på denne plata enn det pleide å gjøre på en Backstreet-skive.
Tittelkuttet er tennpluggen som fyrer opp motoren. En instrumental.
Baarlie har utrolig nok et nytt riff gående som ikke er tatt patent på
ennå. Det spraker illsint og trioen fremstår som en mellomting mellom
Link Wray og Status Quo på sitt aller aller beste. Gitarspillet til
Baarlie er suverent. Han rocker feiern ut av pipa i et inferno av sot og
gynger stakkarn opp i gamla til noen chicks på rådhusplassen som just
can't get enough (Hei Goin' Ape).
Så smeller det i potta. Vi får allsangboogiepunk, just like old days,
dette er plankekjøring for trioen. De kunne spelt dette med henda på
ryggen, junior i fatle og forsterkeren plassert i dass. Så kommer "Hero",
en låt du kan laste ned fra Hit me!-sida, og som bekrefter en gang for
alle at Baarlie kan håndtere redskapen sin. Gitarspillet sparker lut
gjennom systemet og på tur ut får vi et gjenhør med stemmen hans også.
Baarlie er ikke Bjørn Müller, men han har en ganske morsom stemme han
også. Litt hysterisk, litt hes, litt sliten, men rocka som faen. Vi
kjenner jo igjen stemmen fra de siste 20 åra, men ikke så ofte fra en
frontposisjon. "Hero" er forøvrig veldig Ramones-inspirert. Låta er en
slags "Rockaway beach" på dårlig speed - og jeg begynner å kjenne lusa
på gangen nå: dette rocker hemoroider på en snauskalla snauskalle og
lyden er feitere enn tran laget av ribbefett.
Så er vi innom litt ustyrlig poppunk før vi får en omgang med
hurramegrundtriff i dobbel Ac/Dc-takt i "Kick 'em down", før sida
avsluttes med fenomenale "Too bad for my neighbours". Trioen har tid til
å legge inn både latter og knusende morske gitarsoloer og det hele er en
fryd for øret. Lenge etter at plata har forlatt tallerkenen raver man
rundt og dunker rytme mens man synger partyrefrenga til Baarlie. Hadde
bare mine naboer spilt sånn musikk når de festa og ikke sånn grusom
trance.
Jeg våknet akkurat tidsnok til å få med meg starten på side 2, eller
side B. Av en eller annen grunn er alle gjestemusikerne parkert på side
2, eller side B. En trad. backstreeter innleder moroa før albumets
genistrek rumler i gang - "Salute" er en enorm låt, med et vannvittig
sug. Petters bror og backstreet-kollega Bjørn Terje gjester på perkusjon
og er med på å skape et seigt groove som nesten tar pusten fra en
frysetørket vallak i brunsttida. De som elsker "London calling" med The
Clash bør få med seg denne låta. Hårreisende bra skapunk gutter!!!!
Så får vi høre Baarlie på autopilot. Det ruller av gårde i kjent stil
før de bytter om på grepa og serverer en knaskende flott versjon av "T.c.p."
Og selvsagt er The Boys-gutten himself, herr Casino Steel med på
rullepiano. Et fint innspill, som passer på at skiva får akkurat den
dosen med variasjon den trenger.
På kanonlåta "Scary basement blues" puster Baarlie Müller i nakken som
sanger. Baarlie har for anledningen kommet opp med et bluesy oppsvulma
catchy krigsriff og synger som om det er det siste han kommer til å
gjøre i dette livet. Plata avsluttes av to punkeboogielokomotiv som
kanskje ikke ville blitt hits på 50-tallet selv om Frank Sinatra hadde
syngi dem, men som er akkurat mer av det samme vi har hørt på i 40
minutter, og i tillegg får vi høre gjesteartister som helt tydelig
setter pris på å være med på moroa. På "Don't worry" hører vi et bluesy
munnspill traktert av Ziggy Hagen, og på "Runner" hører vi ex-Gluecifer
Captain Poon dra en solo på gitaren.
Buy now, or die!
Rock Engh Roll 15
februar 2006 |
