Hovedside

Rebolt er intet nytt bekjentskap, faktisk er det Bø-bandet Powerage, som vi tidligere har omtalt her på weben, som har skiftet navn. Besetningen er den samme som ved utgivelsen av de to første demoene deres; Knut Eirik Hult (bass og vokal), Kristian Dale (trommer), Bård Haatveit Johansen (gitar) og Frode Jørum (vokal).

Denne gangen har gutta valgt å spille inn fire tunge og hardtrockende spor hos Eldar Melkvik (”kjent” fra Deep Purple coverbandet Come Taste The Band) sitt lydstudio på Neslandsvatn i Drangedal. Jeg har selv vært i dette studioet og tatt en titt, og kan skrive under på at kåken oser av rock n roll, der det ligger ca. 10 meter fra jernbaneskinnene på Neslandsvatn stasjon på sørlandsbanen. Kanskje er det den massive lyden av de tunge godstogene som dundrer forbi studioet til Melkvik som har inspirert Rebolt. Faktum er i hvert fall at jeg aner en enda tyngre og slemmere approach i musikken deres i forhold til ved forrige møte. Det er fremdeles Goodtime Rock n Roll i ACDC/Thin Lizzy/Rose Tattoo/Danko Jones-land. Og jeg antar fremdeles at det er ønske om at folk skal få noe å krydre rockesjela si som driver bandet.

Førstespor ut er Bad Boy (For You), som sparkes i gang av et blytungt Metallica-liknende riff (tenk Kill Em All). Allsangsrefreng later til å ha blitt et kjennetegn hos dette bandet, og denne låta er intet unntak. Foruten det herlige ”klistrer-seg-i-hjernen-etter-første-avspilling” riffet, er fremdeles vokalist Jørum sinnsykt tøff i trynet! Det er dermed nærmest overflødig å si at han synger ”I’m a Bad Boy For You” med autoritær selvfølgelighet.

Spor to er den like heftige My Generator. Like riffsterk, men litt mer seig, men med et herlig Oh-Ooh refreng. Tungrock av den gamle skolen som faktisk får meg til å tenke på storheter som Deep Purple og Judas Priest. Mulig det er jeg som er langt på jordet her, men det får stå sin våge. Denne låta innehar også en vannvittig tøff gitarsolo som vrir og vrenger seg i alle himmelretninger. Som en vrinskende hest eller no. Beintøft!

Da er vi kommet til spor tre, High Road Down. Nok en blytung sak som ligger og hviler på Jørums overbevisende vokalprestasjoner. Et spor som kunne glidd rett inn på en hvilken som helst utgivelse av Judas Priest eller Rainbow, for den saks skyld.. ”Take the hiiigh road down!”

Siste låt ut er Instant Star. Hva mer kan man si som ikke allerede er sagt? Jo, denne låta innehar en tøff rullebass som på mange måter danner grunnstammen i hele sangen. Litt mer rolige partier her og der er det også gjort plass til, men selvsagt uten å miste hardrock-preget et eneste sekund. Dette er nok utgivelsens mest groovy sak.

Konklusjon? Tja. Det er i hvertfall ingen tvil hvor disse gutta har hentet sin inspirasjon, men oppfinnsomt og særlig spennende blir det aldri. Du vet hva du får, og du får det til gangs på Made In Spite EP, men faen da, det er jo skikkelig moro og et herlig avbrekk fra selvhøytidelige singer-songwriters, innadvente indi(e)anere og den noe oppbrukte new-new wave-sjangeren som fostrer det ene etter det andre middelmådige bandet. Jeg kan ikke noe for det, men jeg har skikkelig sans for denne gjengen. Kanskje fordi musikken deres gir meg konstant rockefot? Men gjør deg selv en tjeneste, spill høyt!

Rune Riff 10 april 2006

De hardtrockende gutta i Powerage fra Bø i Telemark er igjen klare med ny demo. Denne gangen har de fire spilt inn fire nye spor over stort sett den samme lest som de vi fikk servert på den forrige demoen deres You Should See Us Rock fra fjoråret. Men det er allikevel en liten forskjell å merke seg: Da jeg fikk gleden av å skrive om Powerage forrige gang etterlyste jeg litt mer trøkk og baller i den svette AC/DC rocken deres. Dette blir levert til gangs på War Against Cool.

Førstespor ut for eksempel er en 4.40 lang ballerockende sak som setter seg rett i hjernebarken med sitt dødsfengende refreng. Etter andre lytting var jeg faktisk i stand til å synge med. Dette kommer selvsagt godt med når man gjør kjipe ting som oppvask, eller andre hjernedøde syssler man trenger litt god gammeldags riffrock for å komme seg gjennom.

Men det er definitivt spor nummer to, Rebell, Are You Gonna Yell? (Herlig ordspill på Rebell Yell med Billy Idol!) at jeg får seriøse problemer med å sitte stille, eller såkalte ”rockefot” symptomer som det også kalles. Denne saken er tung, riffsterk, og rett og slett utrolig fet! Man glemmer liksom at Powerage til tider, som med så mange andre band, ikke akkurat kan beskyldes for å ha funnet opp kruttet med musikken sin. Heldigvis er heller ikke det målsetningen med Powerage ettersom jeg har forstått. Målet er at folk skal kose seg, og få noe godt til rockesjela si. Det gjør man til gangs med denne demoen.

Det er med både litt skuffelse, og litt begeistring at jeg konstaterer at resten av demoen går over akkurat samme lest. Med andre ord mye tung og riffsterk rock n roll som vi har fått servert tidligere fra band som nevnte AC/DC, Rose Tattoo, Thin Lizzy, og Danko Jones. Det er utrolig kult der og da, og fungerer aldeles ypperlig som soundtrack til et bra vorspiel (eller annen hjernedød aktivitet hvor det trengs litt primalrock).

Selv om dette ikke er spesielt oppfinnsomt skal man ikke ta fra Powerage det faktum at låtene de lager står like godt som flere av låtene til både AC/DC og Danko Jones, og det er hevet over enhver tvil at disse gutta kan traktere sine instrumenter. Dessuten har vokalist Jørum sin Bon Scott inne, og det med god margin. På Underachiever Believer tangerer han nærmest den gamle helten min Bon Scott.

Bandet skal også ha ros for en fin-fin produsksjon. Låtene er spilt inn på BD Lyd i Gvarv med en tilsynelatende flink ”knotteskruer” i Halvor Halvorsen. Hadde jeg ikke visst at dette var en demo hadde jeg trodd det var en ferdig innspilt EP fra et eller annet profesjonelt selskap. Dette kan selvsagt også skyldes mine øreganger som har vendt seg til sleazerocken til Dead Moon og The Oblivians. En sterk-sterk fire gitars demo dette. Når kommer plata gutter?

Rune Riff 15 april 2005

Bård Haatveit Johansen (gitar), Kristian Dale (trommer), Frode Jørum (vokal), og Knut Eirik Hult (bass) utgjør Telemarksbandet Powerage. Bandet har holdt sammen siden ”en vinterdag i 2004” som dem selv sier, så da får vi vel tro på det.

Jeg ser for meg øvingslokalet deres: plakater av Angus Young og Ozzy, et utall tomme ølbokser, en sliten rød og hvit Fender, Playboykalenderen for 1996, og en bag med illeluktende treningstøy. Rock n roll, må vite!  

Powerage fremstår for meg som et typisk ”gutteromsprosjekt”, men i motsetning til x-antall andre slike band (som musikalsk befinner seg i dypt og hellig troskap til institusjoner som AC/DC, Iron Maiden, Black Sabbath, og Thin Lizzy, kan disse gutta faktisk spille sin breiale rock n roll med overbevisning og innlevelse.

Selv uttaler dem at musikken deres ikke er egnet for besserwisseranalyser, men laget for å få DEG til å kose deg glugg i hjel. Musikken deres skal gi deg rockefot og sette seg i ”rockesjela” di. Det fikser dem for så vidt, men ikke altfor overraskende er dette lite originalt, og veldig lite interessant for deg som måtte mene at AC/DC og Thin Lizzy ble litt i overkant. Men det funker for meg! Hvis målet er å skape stemning tror jeg faktisk Powerage er inne på noe. Kan tenke meg dette er midt i blinken på studentfester, rockevorspiel, og svette kvelder på Kroa i Bø.

Det jeg savner litt på denne innspillinga er faktisk enda litt mer trøkk, mer attityde, og bedre låtmateriale, men for all del, dette er jo bare en demo! Jeg tror Powerage, med tida, kan være i stand til mer enn bare å lage liv og røre på fest, men nå ut til alle de menneskene i dette landet som er nesegruse beundrere av de ovennevnte banda. Tror bandet med sin breie ben stilling, og svette rock n roll har fått sin dose AC/DC, Rose Tattoo og Danko Jones, og er kapable til å formidle dette til et nytt publikum. Iron Maiden, Metallica, og AC/DC fansen er kanskje ikke verdens mest vidt seende individer, men gi dem litt Powerage så skal du se dem vil ha plater med både Rose Tattoo og Danko Jones. Derfor: fortsett å spre det glade budskap gutter!!

Rune Riff 10 desember 2004