Lou Reed
Ecstacy
Warner
Bros.
Cd -
2000
 |
For de som ikke vet så vil
jeg bare kort nevne at Lou Reed er identisk med mannen som
revolusjonerte rocken midt på 60-tallet med å servere lytterne
gitardroner og ufiltrert støy tilsatt tekster som handlet om skeiv sex,
selvmord, dop, depresjoner og ellers det meste som var forbudt å prate
om, som ikke tilhørte dagens bable bable kutyme, i en tid da flower
power og "make love not war" var det som var det hippe.
Reed var sjefen i tidenes mest innflytelsesrike band, The Velvet
Underground fra New York, som ble oppdaget og siden produsert av den nå
avdøde kunstneren Andy Warhol; mannen som forøvrig malte det berømte
bananomslaget på Velvets første skive i 67. Dette gruoppvekkende gode
bandet ble oppløst tidlig på 70-tallet, og Reed og den andre diamanten i
bandet, John Cale, har siden gitt ut soloskiver i hytt og pine.
Brorparten av platene deres anbefales på det varmeste.
Vi hopper lett frem 30 år i tid og Lou Reed gir ut nok et album, over 33
år etter Velvets første skive. Reed synger fremdeles om de samme greiene
som han alltid har gjort, om livet på skyggesiden, om å være besatt av
kjærlighet på godt og vondt, om "Paranoia key of E", "Mad", "Ecstacy", "Tatters",
og i den 18 minutters lange gitarkaskaden "Like a possum", handler det
om kinky sex; i en låt som er noe av det mest infernalske mannen har
gitt ut til nå, noe som forteller en god del.
Alt dette til tross for at han etter det jeg vet fremdeles har følge med
den utsøkte kvinnelige artisten Laurie Anderson, noe som vel burde ha
roet ned selv en såpass kontroversiell og fandenivoldsk mann som Lou
Reed. Laurie er med på denne plata på flere måter. Hun spiller fiolin på
en kort snutt av en låt, og hold dere fast - på plateomslaget simulerer
Reed en orgasme. Man ser bare overdelen til Lou, men hvem vet hvor
Laurie befinner seg.
Dette albumet skiller seg ikke nevneverdig fra Reeds siste utgivelser.
Det er fremdeles et rått og vitalt sound, med Reeds karakteristiske
snakkesynging og en ganske grei blanding mellom harde og rolige låter.
Liker du Reed kan du trygt kjøpe denne. Har du ikke hørt Reed fra før
vil jeg anbefale å starte med "New York" fra 89, "The Blue mask" fra 82
eller "Transformer" fra 72, som viser bredden og styrken i det Reedske
univers.
Hvis du har lest andre anmeldelser av denne plata som mener at Reed ikke
finner på noe nytt, så glem det. For oss som alltid har likt rufsete
sylskarpe gitarer med råtten synging, så kan folk som Reed gi ut album
som dette flere ganger i året. La meg avslutte med en bit fra en tekst
på plata - "Got a hole in my heart size of a truck...another useless
night in bed" - som er henta fra nettopp låta "Like a possum". Lou Reed
er en utfordring for lommeboka til vanlige arbeidsfolk, det er sikkert.
Rock Engh Roll 18 januar
2008 |
|
