Rockeweb
 Plateanmeldelser		          
         
         
         
  #   A   B   C   D   E   F   G   H   I   J   K   L   M   N   O   P   Q   R   S   T   U   V   W   X   Y   Z   Æ   Ø   Å
Lou Reed / John Cale
 Songs for Drella
Sire Records
Lp - 1990
 John Cale på MySpace
Lou Reed på MySpace
Drella er Andy Warhol. Han var produsent og designet bananomslaget på debutplata til The Velvet Underground i 1967; kanskje tidenes mest innflytelsesrike rockeskive, "The Velvet Underground & Nico", også kalt bananplata. Andy Warhol var en høyt ansett visuell kunstner i New York på 60-tallet, og han oppdaget Velvet, og fikk bandet inn i "White light/white heat". Det var tittelen på bandets andre album, utgitt året etter, og nesten like genialt. Men det var ikke plass til Lou Reed og John Cale i samme bandet, de var for sterke musikalske personligheter til å klare å samarbeide videre, det ble ett musikalsk geni for mye. Så Cale forlot bandet, og det skulle gå nesten 20 år før de hadde kontakt igjen. Årsaken var Andy Warhols død 22. februar 1987.

Cale og Reed møttes i begravelsen og de fant tonen igjen, og skrev 14 låter om mannen som skal ha mye av æren for at Velvet i det hele tatt kom seg ut av kjellerlokalet sitt. Det er Reed som har skrevet de fleste, slik det også var i Velvet. Cale bidrar med stemninger og musikalske genistreker, klassisk skolert som han er. Begge har skrevet materiale til denne skiva som matcher det beste de har gjort som soloartister post Velvet. Reed var jo i kjempeform på slutten av 80-tallet, og ga ut knallsterke "New York" for eksempel.

Lydbildet er nedstrippa og tilbakelent. Reed bidrar med vokal og gitar, Cale med vokal, keyboards og violin. Ingen trommer, ingen bass. Vi kjenner igjen rytmemønstre, monotoni, drivet, sylskarp innlevelse og kvaliteten til Velvet i "Songs for Drella". Tekstene, som handler om livet til Warhol, står i sentrum. De forteller om hans oppvekst i Pittsburgh, til hans død i New York. Det er høyst personlige tekster, Cale og Reed elsket Warhol, og de har skrevet om hans liv på en direkte måte som får frem hans spesielle egenskaper som menneske og kunster og venn. Når Reed avslutter siste låta med å si "Goodbye, Andy", blir man beveget. Dette er stor kunst om en stor kunstner. Ingen kunne gjort det bedre enn Cale og Reed.
Rock Engh Roll 25 september 2009
Lou Reed
Ecstacy
Warner Bros.
Cd - 2000
For de som ikke vet så vil jeg bare kort nevne at Lou Reed er identisk med mannen som revolusjonerte rocken i 1967 med å servere lytterne gitardroner og ufiltrert støy tilsatt tekster som handlet om skeiv sex, selvmord, dop, depresjoner og ellers det meste som var forbudt å prate om, som ikke tilhørte dagens bable bable kutyme, i en tid da flower power og "make love not war" var det som var det hippe.

Reed var sjefen i tidenes mest innflytelsesrike band, The Velvet Underground fra New York, som ble oppdaget og siden produsert av den nå avdøde kunstneren Andy Warhol; mannen som forøvrig malte det berømte bananomslaget på Velvets første skive i 67. Dette gruoppvekkende gode bandet ble oppløst tidlig på 70-tallet, og Reed og den andre diamanten i bandet, John Cale, har siden gitt ut soloskiver i hytt og pine. Brorparten av platene deres anbefales på det varmeste.

Vi hopper lett frem 30 år i tid og Lou Reed gir ut nok et album, over 33 år etter Velvets første skive. Reed synger fremdeles om de samme greiene som han alltid har gjort, om livet på skyggesiden, om å være besatt av kjærlighet på godt og vondt, om "Paranoia key of E", "Mad", "Ecstacy", "Tatters", og i den 18 minutters lange gitarkaskaden "Like a possum", handler det om kinky sex; i en låt som er noe av det mest infernalske mannen har gitt ut til nå, noe som forteller en god del.

Alt dette til tross for at han etter det jeg vet fremdeles har følge med den utsøkte kvinnelige artisten Laurie Anderson, noe som vel burde ha roet ned selv en såpass kontroversiell og fandenivoldsk mann som Lou Reed. Laurie er med på denne plata på flere måter. Hun spiller fiolin på en kort snutt av en låt, og hold dere fast - på plateomslaget simulerer Reed en orgasme. Man ser bare overdelen til Lou, men hvem vet hvor Laurie befinner seg.

Dette albumet skiller seg ikke nevneverdig fra Reeds siste utgivelser. Det er fremdeles et rått og vitalt sound, med Reeds karakteristiske snakkesynging og en ganske grei blanding mellom harde og rolige låter. Liker du Reed kan du trygt kjøpe denne. Har du ikke hørt Reed fra før vil jeg anbefale å starte med "New York" fra 89, "The Blue mask" fra 82 eller "Transformer" fra 72, som viser bredden og styrken i det Reedske univers.

Hvis du har lest andre anmeldelser av denne plata som mener at Reed ikke finner på noe nytt, så glem det. For oss som alltid har likt rufsete sylskarpe gitarer med råtten synging, så kan folk som Reed gi ut album som dette flere ganger i året. La meg avslutte med en bit fra en tekst på plata - "Got a hole in my heart size of a truck...another useless night in bed" - som er henta fra nettopp låta "Like a possum". Lou Reed er en utfordring for lommeboka til vanlige arbeidsfolk, det er sikkert.
Rock Engh Roll 18 januar 2008