Reillyexpressen er ikke noen vanlig buss akkurat, i fast rute mellom fjord og fjell. Men at Reillyexpressen er i rute, det kan du banke deg tre ganger i skallen på. Det har seg nemlig sånn at denne trøndergjengen opprinnelig startet opp som en voodoo bluesjam, med gitarer, bass og hele 4 trommiser i år 2000. Det var sikkert en ganske upraktisk besetning, så i løpet av rimelig kort tid ble de en kvartett, bestående av 3 blad Engan (brødre?) på gitarer, bass og sang, samt en Arve Gulbrandsen på batteri.

Da de slapp katta ut av sekken i november 2002 med albumet "Dizzy", forøvrig spilt inn i Nautilus Studio og gitt ut på Luftwaffel Records, var de forvandlet til et punkete garasjeband med hjemmebrentraketter tilsatt TNT i ræva. Musikkjournalister som har sett dem live i etterkant av plateslippet har sloss om å skryte mest av bandet, som under By-Larm i Trondheim gjorde reint bord og plasserte seg sjøl på rockekartet i trønderhovedstaden for evig og alltid.

Så var tiden kommet for å vise at de var mer enn en energisk døgnflue som hadde brukt opp kruttet og ikke hadde anelse om hvor de skulle skaffe mer. Men, kjære leser, fortvil ikke, The Reilly Express er tilbake, og kruttet er tørt som ørkensand i Ouagadougou.
Kvartetten spiller punk med en gi-faen-holdning som punkens klassiske ryttere gjorde i 1977, de spiller gladpunk med all-sang som klassens enere gjorde på 80-tallet, de spiller løssloppen garasjerock med psykedeliske tendenser, og sist, og mest imponerende etter min oppfatning, er det at de spiller stonerrock/doom metal som om de aldri skulle gjort noe annet.

Plata, som er første utgivelse på nystartede Cutwater Records i Tiller, inneholder hele 16 låter med en total spilletid på 47 minutter. Her finnes ikke et gram overflødig fett. Åpneren er helt fenomenal; "Hollow matter" starter på en rølpete måte med uling og latter før et voldsomt og intenst driv river deg med i en høypotent seilas i hardcore/emo-land.  The Reilly Express gir oss en rockvitamininnsprøyting direkte inn i alle porer i kroppen.

Så får vi noen runder med hardcore punk, gladpunk og riffbefengt powerpop før "Hipster" overrasker deg med noe helt annet igjen. Det er en merkelig plate genremessig, først litt emocore, deretter punk i flere utgaver, så altså denne "Hipster", som bringer bandet inn i metal-riket. Akkurat den låta er særdeles punkete metal, og usannsynlig tøff, men på spor 7, "The Fall", er vi langt inne i stoner-land. Siden bandet leverer kvalitet hele veien kan du vurdere hva du synes mest om, punk eller metal, det virker som bandet behersker begge deler like bra, noe som er bemerkelseverdig, ja, nesten sensasjonelt. "The Fall" er et slags nøkkelspor på skiva, med en spilletid på over 7 minutter, fullt øs hele veien og metalriff som denger løs på skallen din i en evighet. Er det trøndernes svar på Thulsa Doom vi hører?

Du tror det kanskje ikke før du hører det, men etter "The Fall" kommer "Immah", en låt som kunne vært hentet fra et Black Sabbath-album. Du snakker om schizofrent band! For en ubeskrivelig herlig røre. Ja, kvartetten serverer oss til og med dødmetall, som i "Family business". Og de gir seg ikke med sine skrudde forvandlinger, "Despair" er jaggu spacerock, ikke fjernt fra det bandet We lager.

Hvor ble det av punken da tro?

Slapp av, da det var i ferd med å ta helt av i alle retninger henter bandet seg inn igjen med en punksak, og de resterende låtene er mer eller mindre ganske punkete, bortsett fra "Sweet oblivion", som bevare meg vel, høres ut som tidlig grunge ala Screaming Trees eller Mudhoney, og "Fool's hope" som er punkete powerpop.

The Reilly Express har det meste som skal til: De bruker sine idealer i rocken som mal til å lage sin egen rock 'n' roll-greie. Det er variert, de er dyktige musikere, har futt som få, og lager melodier som virker å holde seg godt over tid.

Rock Engh Roll 27 august 2004