Startside

Anmeldelse: "I know in my heart, in my gut, that we were the real deal." –Paul Westerberg

Som nittenåring var Paul Westerberg fast bestemt på å lykkes som musiker. Det kalde været i Midt-Vesten, kjedsomheten og muligheten til å dra masse damer, hadde ført ham frem og tilbake mellom utallige kjellerband i Minneapolis området. Nå ville han endelig lykkes, og det gjorde han.

Historien forteller at The Replacements ble født i 1979 da Westerberg joina brødrene Bob og Tommy Stinsons band, hvor også trommis Chris Mars holdt til. Bandet ble først døpt The Impediments, men skiftet navn til The Replacements etter å ha blitt bannlyst fra å spille etter uvøren oppførsel på et lokalt konsertsted. Denne lite edruelige stilen beholdt bandet i sine første leveår, noe som førte til sagnomsuste konserter og et par-tre smått aggressive, men smått geniale albumutgivelser som befestet dem som et sabla bra amerikansk punkrockband tidlig på 80-tallet.

Historien kjenner vel de fleste. Bandets punkattityd ble gradvis utvasket ettersom de fire fant sitt riktige musikalske ståsted som et habilt gitarrockband i sin samtid med acts som Dream Syndicate og R.E.M. Sammen med nevnte band var Replacements en del av en liten horde med oppegående alternative gitarrockband i USA på 1980-tallet. En særdeles fruktbar periode i amerikansk rock.

Det var punken som først tok tak i Westerberg og Co’s unge sinn. Med sin til tider fresende og aggressive stil ble Replacements betegnet som en ikke-edruelig og frekkere utgave av Hüsker Dü. Debutplata deres, Sorry Ma, Forgot To Take Out The Trash bekreftet bandets posisjon som et ”bratty”, ungt, virilt og spillesugent band, klar til å erobre de platekjøperne som befant seg på den alternative siden av amerikansk rock n roll hva musikalske preferanser angikk, uten egentlig å ha som intensjon å selge en eneste dritt, men derimot å ha det gøy og spille god rock n roll.

Debutskiva deres fra 1981, er nå, i 2008, gitt ut på nytt i remastret utgave med masse ekslusive linernotes og snaddermat for fansen. Blant annet inneholder skiva hele 13 tidligere uutgitte spor bestående av demoer og studioøvinger. Slikt er alltid gøy for fansen! Og for oss som enda ikke hadde gått til innkjøp av denne krembefengte utgivelsen, er det en glimrende mulighet til å feite opp platesamlinga da denne utgaven, på tross av å være 13 låter lengre og remasteret, faktisk er billigere i kroner og øre enn ”original” utgivelsen. Finnes det i det hele tatt grunner til ikke å gå til anskaffelse av denne skiva?!

De fleste kjenner til Let It Be (en utgivelse som også er gjenutgitt og feita opp i år) og Tim fra før. To klassiske Replacements album fra henholdsvis 1984 og –85. Forskjellen fra debuten til disse to utgivelsene er at bandet ved debut ikke hadde, i mine ører, funnet sitt musikalske ståsted og ”riktige” genuine sound, slik tilfellet må sies å være på utgivelsene fra 1984 og utover. Egentlig er det ikke, ved første gjennomlytting, så mye som skiller Sorry Ma fra mange andre punkutgivelser fra tidlig åttitall, men det er ved de neste rundene i spilleren at godsakene virkelig utkrystalliserer seg og du innser at The Replacements var noe helt for seg selv. Faktisk er dette en latterlig bra, men sørgelig oversett, debutplate.

Bandet kjører full punkpupp fra første låt, Takin A Ride, og mister, på tross av et par roligere spor, aldri dette sylskarpe punkfokuset. Westerbergs unge, men rutinerte og rocka vokalprakt passer som hånd i hanske sett i sammenheng med den ramlende, aggressive og helt riktige punkfremtoningen i gitarspillet. Når Chris Mars att på til holder The Replacements i tøylene og rammer inn låtene med habilt rytmikk bak trommesettet, føles alt helt himmelfallent deilig ut!

Produksjonen er akkurat så bedriten som man kan ønske seg av et punkband fra denne tidsepoken og Sorry Ma er ikke bare en kul punkplate, men et viktig historisk dokument å lytte til når man også skjeler til hva bandet ga ut etter dette albumet. Man kan virkelig se utviklingen i soundet og låtskrivingen deres. På tross av at enkelte sikkert kunne argumentert med at dette er et album med et visst forbedringspotensiale, er det moroa, det historiske suset og ikke minst låtene, som gjør at debutplata stikker seg ut som et vel så godt album som flere av de utgivelsene som skulle følge i Replacements katalogen. En katalog som er beundringsverdig og nærmest unaturlig sterk sett i forhold til mange andre amerikanske band innenfor noenlunde samme sjanger i deres samtid.

The Replacements er et sånt band man trygt kan kjøpe opp samtlige utgivelser av uten å bli skuffet. Og har du enda ikke skaffet deg utgivelsene deres, kan du jo begynne med disse ny-utgivelsene av gammel storhet. Takket være de elskverdige menneskene i blant annet retro gudommeligheten Rhino, kan du i 2008, sette tenna i musikalsk gull fra åttitallet på nytt. Benytt anledningen!

Paul Westerberg (gitar, vokal, piano), Tommy Stinson (bass), Bob Stinson (gitar) og Chris Mars (trommer) stiftet The Replacements i 1979, i Minneapolis, Minnesota, US. Bandet ble fort det mest populære undergrunnsbandet i tvillingbyene Minneapolis og St. Paul. Det var ikke bare musikken som var årsak til det, for fyllefester (drunken happiness) og rølp fulgte bandet overalt, og de ble landskjent for sin "fuck you attitude". Støykongene Hüsker Dü kommer faktisk også fra Minneapolis, kanskje det er noe i vannet der?

Paul Westerberg var en låtskriver av verdensformat, og mange musikkelskere både i hjemlandet og i Europa så på The Replacements, The Dream Syndicate og REM som rockens redning tidlig på 80-tallet, etter at disco, synthpop og glattpolerte plater toppet hitlistene og styrte plateselskap og radiostasjoner i en grusom musikalsk retning - sett fra en rockers øyne.

Selv om Westerberg & co. ikke var revolusjonerende – vi snakker tross alt om rockens standardbesetning med gitar, bass og trommer – så spilte kvartetten verken bluesrock, heavy metal, progrock, countryrock eller punk, men kraftfull, gitardrevet, eksplosiv rock, med Westerbergs raspende, grove, hese røst plassert midt i kruttønna. Ikke rart bandet kalte sin egen musikk for power trash. 

Etter tredje skiva roet de seg litt ned, de forlot garasjen, og de ble mer melodiøse. Forløsningen kom med den ufattelig sterke "Let it be" fra 1984, som ble inngangsbilletten til Sire Records. "Pleased to meet me" fra 1987 er også uhyggelig bra, og midt i mellom kom altså plata jeg skriver noen ord om nå, "Tim", fra 1985. Det er verken den første, siste, dårligste eller beste plata med bandet, men den er rett og slett en av en håndfull essensielle skiver fra kvartetten som må regnes som en av tiårets, ja kanskje et av rockens aller viktigste band. "Tim" er vel bandets tredje beste skive, hårfint etter "Let it be" og "Pleased to meet me", og når jeg gir denne plata max pott også så sier vel det endel om bandets kvaliteter.

"Tim" var bandets debut på Sire Records, og Paul Westerberg skrev alle 11 låtene på skiva, inkludert gigantiske "Kiss me on the bus". Alex Chilton (Big Star) var stor fan av bandet og han var med og koret på collegeradiofavoritten "Left of the dial". Mine andre favoritter på skiva er "Dose of thunder", "I'll buy", "Bastards of young" og akustiske "Here comes a regular". Country-influerte "Waitress in the sky" og Jonathan Richman & The Modern Lovers-aktige "Swingin' party" er også veldig morsomme, og de viser tydelig at bandet kunne spille mer enn bare A4 plankerock. Trommemiksen på sistnevnte låt er forøvrig helt latterlig, ja faktisk noe av det verste jeg har hørt på plate noen gang, men det passer inn det også liksom; det uperfekte er det perfekte, som Neil Young sier det.

"Tim" og de andre geniale skivene til The Replacements står seg like godt i dag som de gjorde på 80-tallet. Her er det bare å kjøpe opp hele backkatalogen til bandet! Bandet ble oppløst i 1991, men Paul Westerberg har fortsatt med å gi ut kolossalt sterke album siden som du bare måååå ha.

Rock Engh Roll 3 januar 2008