Hovedside

Paul Westerberg (gitar, vokal, piano), Tommy Stinson (bass), Bob Stinson (gitar) og Chris Mars (trommer) stiftet The Replacements i 1979, i Minneapolis, Minnesota, US. Bandet ble fort det mest populære undergrunnsbandet i tvillingbyene Minneapolis og St. Paul. Det var ikke bare musikken som var årsak til det, for fyllefester (drunken happiness) og rølp fulgte bandet overalt, og de ble landskjent for sin "fuck you attitude". Støykongene Hüsker Dü kommer faktisk også fra Minneapolis, kanskje det er noe i vannet der?

Paul Westerberg var en låtskriver av verdensformat, og mange musikkelskere både i hjemlandet og i Europa så på The Replacements, The Dream Syndicate og REM som rockens redning tidlig på 80-tallet, etter at disco, synthpop og glattpolerte plater toppet hitlistene og styrte plateselskap og radiostasjoner i en grusom musikalsk retning - sett fra en rockers øyne.

Selv om Westerberg & co. ikke var revolusjonerende – vi snakker tross alt om rockens standardbesetning med gitar, bass og trommer – så spilte kvartetten verken bluesrock, heavy metal, progrock, countryrock eller punk, men kraftfull, gitardrevet, eksplosiv rock, med Westerbergs raspende, grove, hese røst plassert midt i kruttønna. Ikke rart bandet kalte sin egen musikk for power trash. 

Etter tredje skiva roet de seg litt ned, de forlot garasjen, og de ble mer melodiøse. Forløsningen kom med den ufattelig sterke "Let it be" fra 1984, som ble inngangsbilletten til Sire Records. "Pleased to meet me" fra 1987 er også uhyggelig bra, og midt i mellom kom altså plata jeg skriver noen ord om nå, "Tim", fra 1985. Det er verken den første, siste, dårligste eller beste plata med bandet, men den er rett og slett en av en håndfull essensielle skiver fra kvartetten som må regnes som en av tiårets, ja kanskje et av rockens aller viktigste band. "Tim" er vel bandets tredje beste skive, hårfint etter "Let it be" og "Pleased to meet me", og når jeg gir denne plata max pott også så sier vel det endel om bandets kvaliteter.

"Tim" var bandets debut på Sire Records, og Paul Westerberg skrev alle 11 låtene på skiva, inkludert gigantiske "Kiss me on the bus". Alex Chilton (Big Star) var stor fan av bandet og han var med og koret på collegeradiofavoritten "Left of the dial". Mine andre favoritter på skiva er "Dose of thunder", "I'll buy", "Bastards of young" og akustiske "Here comes a regular". Country-influerte "Waitress in the sky" og Jonathan Richman & The Modern Lovers-aktige "Swingin' party" er også veldig morsomme, og de viser tydelig at bandet kunne spille mer enn bare A4 plankerock. Trommemiksen på sistnevnte låt er forøvrig helt latterlig, ja faktisk noe av det verste jeg har hørt på plate noen gang, men det passer inn det også liksom; det uperfekte er det perfekte, som Neil Young sier det.

"Tim" og de andre geniale skivene til The Replacements står seg like godt i dag som de gjorde på 80-tallet. Her er det bare å kjøpe opp hele backkatalogen til bandet! Bandet ble oppløst i 1991, men Paul Westerberg har fortsatt med å gi ut kolossalt sterke album siden som du bare måååå ha.

Rock Engh Roll 3 januar 2008