|
The
Residents har vært verdens rareste rockeband siden de debuterte med "Meet
the Residents" i 1974. De beveger seg kontinuerlig mellom galskap og
genialitet, det vakre og det absurde, mellom klassisk og rock, med like
stort hell - mener bandets få, men hengivne og ikke minst tålmodige
fans, som har måttet finne seg i mye rart opp gjennom åra.
Deres mest
geniale tilskudd til verdens platesamlinger er skiva "Eskimo" fra 1979,
som handler om eskimoer, og er et konseptalbum full av rare lyder,
uforståelig prating og rock i ordets smaleste forstand. Men bandet har
når dette skrives holdt på i flere tiår, og favorittplatene har blitt
mange med åra. Ja, de har holdt på så lenge at jeg først kjøpte de på
vinyl, kvitta meg med vinyl, kjøpte de på cd, kvitta meg med cd, kjøpte
vinyl.
Når og hvordan jeg fikk sansen for dette helskrudde bandet husker jeg
ikke helt sikkert, men jeg tror det var en plateanmeldelse i Nye Takter
(Jan Arne Handorff)
på 80-tallet som ledet meg inn på et søk etter en type musikk jeg nesten
ikke tør spille hvis det befinner seg andre mennesker i rommet - for de
vil sannsynligvis tro jeg er gal.
I tillegg til at musikken er skrudd utover en normal menneskelig
fatteevne, så har bandmedlemmene alltid vist seg frem offentlig i
Pingvinkostymer med store øye-epler på hodet, eller rettere rundt hodet.
Ingen skal vite hvem de er, nemlig. Hm.
Man kan kanskje lett avskrive bandet som det reneste nonsens, hadde det
ikke vært for at de faktisk lager vanvittig bra musikk. Flere av platene
deres er blant de aller beste innen eksperimentell rock. De har vel også
vært avant-gardister, men spesialiteten er å bryte opp alt det kjente
til det ugjenkjennelige for deretter å kalle det nye verket sitt eget.
Noen ganger har satt navn på det, som da de tolket Hank Williams. Lekent
er bare forbokstaven her!
"The Tunes of two cities" er del to i trilogien "The Mole trilogy". I
utgangspunktet tar plata for seg et alvorlig tema som politisk og sosial
kamp i samfunnet, hvor disse er kalt to kulturer. Det var for så vidt
temaet i del 1 av trilogien. Man ser bare vagt for seg hva som egentlig
er den røde tråden i tekstene. I del 2, altså "The Tunes of two cities",
handler det om musikken som skapes i disse to kulturene i samfunnet, før
skjebnen kaster de begge inn i dommedag. Og, mine damer og herrer, "The
Tunes of two cities" er en dokumentasjon på musikken som ble spilt i
disse to kulturene, altså politisk og sosial samfunnskamp, før tragedien
inntraff.
Når man tenker på at "The Tunes of two cities" faktisk for det meste er
en instrumentalplate, så skjønner man at det ikke alltid er like lett å
følge med på hva slags budskap bandet gir utrykk for. Det er ikke
synging i normal forstand her, men rettere en type dommedagsopera som er
lett surrealistisk, spunnet rundt musikk som, i tillegg til altså å veksle
mellom det gale og det geniale, blander rock, pop, klassisk, taffeljazz
(Serenade for Missy)
og noe som bare antydningsvis kan ligne på noe annet jeg har hørt før,
noe jeg er ute av stand til å beskrive. Men det er musikk.
Verdt å nevne med hensyn til lydbildet er det at bandet for første gang
på "The Tunes of two cities" tok i bruk et nytt leketøy som heter EM-U
Emulator. Vi befant oss jo på begynnelsen av 80-tallet og
eksperimentering med synthesizere var populært. De fleste lydene på
denne skiva er laget ved hjelp av det instrumentet.
The Residents musikk har blitt en del av meg. Det kan ikke beskrives som
bra eller dårlig vurdert ut i fra vanlige musikalske normer, men jeg må
ha det, og jeg må ha påfyll av det med jevne mellomrom, fortrinnsvis inn
gjennom ørene. Jeg vet ikke, kanskje er dette det komplette nonsens,
kanskje er det flere der ute som føler det som meg. At platene blir
remastret igjen og igjen kan tyde på at det er mange flere enn veldig få som liker dette bandet veldig
mye, som meg. Jeg skal ikke gå inn på noen dypere analyse av musikken
til bandet, jeg forsto heller ikke noe av anmeldelsen jeg leste på
80-tallet, men jeg fikk lyst til å sjekke opp dette bandet, og det er
jeg glad for.
Den ekstragavante gitaristen Snakefinger er forøvrig nesten
et medlem av bandet og spiller på denne skiva. Han representerer linken
til det normale. På "Smack your lips" drar han til med en saftig
gitarsolo, som tatt ut av løse luften. Ellers sier plateomslaget en del
om hva dette handler om. Den som har begge beina på bakken står stille.
The Residents har aldri beina på bakken. The Residents setter din
musikkforståelse på prøve. Og tro det heller ei, bandet spiller faktisk
pop, demontert pop.
Rock Engh Roll 29
januar 2008 |
