Rest Of My Life
All pretty people
live in airports
Dead Letter Records/
How Is Annie Records
Cd
-
2007
 |
Rest Of My Life:
Trønderband dannet i september 2000. Medlemmer: Anders Kojen, vokal, gitar
-
Reidar Wisløff, gitar
-
Erik Lånke Solbu, bass, vokal
-
Elling Finnanger Snøfugl, trommer, cello
-
Øystein Halgunset, gitar
Genre:
Norsk
Indierock
-
Poprock -
Progrock
Låter:
They shut down the dental services
- The optimist
horseback riding team
- Norwegian star...
- ...please don't
speak Oxford english
-
I thought it was you (but it
was just another survey call)
-
Before the days of the train
-
He wore a hat to hide his red hair
-
All pretty people live in airports
-
I hate kids he said and got five
-
Princess princess, kissed on both cheeks
I Rockeweb:
2007
Webreferanse:
Rest Of My Life
 |
I woke up to the mighty roar
of Rest Of My Life! Sånn kunne jo denne omtalen ha begynt, og noen vil nok
si at det var sånn den begynte. En god begynnelse og riktig utstyr er
halvveis til målet er det også noen som sier, men ikke jeg, for jeg sier
heller at Trondheimsbandet Rest Of My Life er ute med sitt 2. album på How
Is Annie Records/Dead Letter Records, og jeg sier det gjerne en gang til
også, for tunghørte: Rest Of My Life er ute med sitt 2. album på How Is
Annie Records/Dead Letter Records!
Grunnen til at jeg gjentar det er jo selvsagt at en god ting ikke kan
gjentas ofte nok. Den nye plata til kvintetten som startet som et
punkeband ved årtusenskiftet, sveiva innom kompleks emocore, videre til
litt mindre kompleks emo, hvor de melodiske temaene mer ble antydet og
utforsket enn fullført, og nå har tatt skrittet fullt ut til moden,
melodisk, følelsesladet indierock, er en gjennomarbeidet, delikat, dyp,
intens, dynamisk, vakker og utfordrende bit plastikk som trygler om å bli
hørt av mange; ikke bare fordi den fortjener det, men også fordi DU
fortjener det, dette er nemlig livgivende saker, som gleder hele veien fra
første til siste låt, som du positivt sett sliter med å bli ordentlig
kjent med, men heller ikke klarer å bli lei.
2 år har de brukt på denne skiva. I løpet av den tiden har de utviklet et
utrykk som er modent og originalt. De har erfart at det finnes låtskrivere
i bandet som kan lage tidløs progressiv popmusikk, de har spilt så lenge
sammen og er så gode instrumentalister at de klarer å omgjøre tanker og
ideer til et ferdig produkt. Produktet har de kalt "All pretty people live
in airports", og tittelen og resten av tekstene på plata er det
allestedsnærværende Morfar som for det meste har laget. Om det er hans
bedrift at alle låttitlene er kjempelange vet jeg ikke, men det er en
morsom kuriositet på plata, og la oss gjøre nettopp det til en glidende
overgang til platas første låt: "They shut down the dental services"
Jeg skrev jo at de var originale, og de er jo for så vidt også det, men
det skal vanskelig gjøres å ikke ligne på noe etter over 50 år med
kreative rockeartister på banen, som alle prøver å finne på noe nytt med
en besetning bestående av vokal, gitar, bass og trommer. Åpningssporet er
ikke bare det beste, men også det som minner mest om noe annet, og
heldigvis, noe av det bedre som er på markedet i dag, nemlig danske Mew.
Jepp, det dreier seg om sjelfylt pop, som er fylt til randen med hissige
brudd og parallellkjørte melankolske gitarløp - med bandets alltid like
intense vokalist godt fremme i lydbildet: Anders Kojen
Kojen er virkelig limet som binder dette sammen. Han står oppført på gitar
også, men han må være litt av en trollmann hvis han klarer å spille gitar
samtidig som han synger så følelsesladet, glødende og inderlig som han
gjør på mesteparten av denne skiva, ja en ny norsk utgave av Jon Anderson
fra ærverdige Yes, kan han kanskje kalles. Kojen synger som om han har
opplevd det som kan oppleves av sorg, lengsel, smerte og lidelse, for man
kan vel ikke synge med slik innlevelse uten å ha vært en tur i kjelleren.
Like ildfullt er ofte gitarspillet, som i det aldeles praktfulle lange
mellomspillet på "The optimist horseback riding team". Dette er nemlig
ikke noe powerpopband som gjør seg ferdig med låta på et par minutter, men
et band som ønsker å gjøre maksimalt ut av hver ide, og derfor varer
gjerne låtene lenge, og svever, utfordrer, lugger, kiler og imponerer i
all sin mektighet. Skikkelig riffrock må du imidlertid vente helt til
siste låta for å få nok av, i den ellers rytmesterke, infernalske og
adrenalinbefengte "Princess princess, kissed on both cheeks". En grøssende
bra låt!
Rest Of My Life er vanskelig å skrive om forresten, når man føler at de er
plassert et sted på rockeskalaen, så starter de neste låt med vakker sang,
akustiske gitarer og cello. Bandet krever mye men gir også mye, de er alt
annet enn overfladiske. Dette er forøvrig også den første gangen How Is
Annie Records har brukt penger på en innspilling, det er veldig god lyd
her, og plata er veldig bra, rett og slett. Et band nå for fremtiden.
Rock Engh Roll 8 februar 2008 |
Rest Of My Life
Transition
Dead Letter Records/
How Is Annie Records
Ep
-
2005
 |
Rest Of My Life: Anders Kojen, vokal, gitar
-
Reidar Wisløff, gitar, vokal
-
Erik Lånke Solbu, bass, vokal
-
Elling Snøfugl, trommer, cello, vokal
-
Øystein Halgunset, gitar
Genre:
Norsk Emo
-
Indierock
-
Progrock
Låter:
My limbs are your trampoline
-
One less pirouette, lets talk physics
-
In a basement/not birdwatching
-
The wig of the week
-
Wish for later now
I Rockeweb:
Ep-lista 2005
|
Jeg har slutta å kjøpe
cd-er, kjøper bare vinyl. Jeg har slutta å kjøpe lettmelk, helmelk smaker
så mye bedre. Ting er ikke alltid slik man tror. Eller slik man får det
forklart i tv, i aviser eller i blader. Du blir styrt til å like det som
noen som har nok fra før tjener mest penger på. Bedriftseiere prostituerer
seg og selger ut for en billig penge til utlandet det arbeidsfolk har
jobba hardt for å få til her hjemme i tiår etter tiår som gagner
fellesskapet. Sånn er det. Livet kan være tøft for de som ikke blir født
med en sølvsmokk i ræva.
Livet for norske rockeband som vil tjene penger
på musikken sin ved å reise rundt til alle landets avkroker med musikk som
blir skjelt ut og hånet av norske P1/P2/P4-lyttere som bare vil ha det dvaskeste
av det dvaske er også tøft. Likevel foregår det en knoppskyting i norsk
rock som imponerer og begeistrer; utallige band stiller opp i mugne
kjellere, nedlagte skoler eller nedlagte stasjonsbygninger hver dag, med
utslitt backline og tomme lommebøker. De har hørt på mutters eller fatters
vinylplater i årevis, de siste åra har de lastet ned eller lastet opp
hundrevis av "Uhørte" og "Urørte" filer via internett.
Er de dyktige og
heldige får de litt støtte fra en velvillig lokal kultursjef til å starte
opp et band selv, og er de ekstra heldige har de et studio og et uavhengig
plateselskap som forbarmer seg over dem. Men selv om de klarer å komme så
langt blir de ikke rike, for plata skal distribueres til ganske mange hjem
før det blir kroner av det. Men så er det heller ikke pengebegjær som
styrer de unge norske rockebandene som makter å lage slitesterk
kvalitetsrock.
Emocore-bandet Rest Of My Life fra Trondheimsområdet fylte 5 år i år, de
kom med sitt debutalbum i 2001, riktignok en demo, sitt ordentlige
selvtitulerte debutalbum i 2003, og er nå tilbake igjen stinne av energi
med en ep bestående av 5 låter med en total spilletid på over 20 minutter,
et lite minialbum altså.
Rest Of My Life fremstår egentlig som et nytt
band i 2005: de har blitt eldre og har gjennomgått kriser og gleder som
direkte påvirker musikken, de har byttet ut flere medlemmer, de har
supplert med en cello i besetningen, stilen er radikalt forandret fra
intens og kompleks emocore til et mer modent utrykk hvor de fusjonerer
sine desperate brøl med melodikk, skjørhet, lidenskap og flyt. Ja, i
enkelte partier av plata befinner de seg helt i ytterkanten av hva som kan
defineres som emo.
Jeg synes faktisk de passer bedre inn i en progrock-setting,
hvor spesielt den vokale poseringen til Anders Kojen får meg til å tenke
på Fish i Marillion eller Jon Anderson i Yes, en låt som "Going for the
one" med Yes fra 1977 har visse likhetstrekk med Rest of My Life, men
altså bare i korte perioder. Forøvrig dreier det seg om emo, eller
emosjonell hardcore for de som ikke har hørt utrykket før, og en av de
største utfordringene til dagens emoband er å låte annerledes enn alle de
andre, noe som sannelig ikke er lett.
Rest Of My life har gått i gjennom
litt av en "Transition", og du må sette av rikelig med tid for å trenge
inn i dypet av denne plata, og mitt inntrykk er at dette bandet høres litt
annerledes ut, de har et personlig utrykk.
Likevel starter første låta, "My limbs are your trampoline",
med et gitarriff som er pur
Trail Of Dead. Det er greit å ha noe å strekke seg etter som er større enn
seg selv. Resten av låta er imidlertid pur Rest Of My Life; den er
storslagen, komplisert, massiv, men full av et brennende begjær og stinn
av følelser, og den krever mye av deg som lytter. Vokalist Kojen løfter
låta med sine mange personlige vokalfraseringer. Stemmen hans virker først
litt tam og upassende til det voldsomme lydbildet bandet presenterer, men
ettersom musikken synker inn i deg føles det motsatt: han er en styrke og
bandets forse som balanserer det intense emocore-utrykket med det følsomme
og skjøre.
Dette er en plate som vokser inn bak tinningen din i snegletempo. Det er
lett å henge seg opp i Kojers vokal, for den er så fremtredende og
spesiell, men lytt flere ganger på "One less pirouette/let's talk physics"
så vil du finne masse andre flotte detaljer også. Lekker koring, 3 spisse
gitarer, supre slagverkkombinasjoner og overganger fra mykt til hardt som
vitner om et ekstremt høyt antall timer med trening og stor
musikkforståelse.
Så kom emoballadene til syne. Bandet viser en ny side av seg selv. De
skriver rett og slett veldig flotte melodier som meget vel kan og bør
havne i hendene til diverse radiokanalredaktører. "In a basement/not birdwatching"
er utrolig vakker, og mye av styrken ligger igjen i måten Kojen synger på.
Han er helt oppe på loftet i ene øyeblikket og nede i kjelleren i det
neste, dog er han ingen autoritær sanger med kraftig stemme som brauter vilt,
men en følsom sanger som treffer de riktige nervetrådene i låta og som
overfører nerven til deg som lytter. Det bor virkelig en Jon Anderson i
han.
Låtene på miniplata er forøvrig skrevet av hele bandet, men tekstene
er det Morfar (Morten Samdal) som har skrevet - trommeslageren i Youth
Pictures of Florence Henderson.
Cello er altså en del av instrumenteringen, og den blir traktert av
trommeslageren Elling Snøfugl. Jeg tar det for gitt at han ikke spiller
cello og trommer samtidig så det dreier seg om et pålagt spor. Og det har
da skjedd på Tonemakeriet og i Dead Letter Studios i Trondheim i juni i
år. De forskjellige sporene er mikset sammen på Tonemakeriet og den siste
prosesseringen før det ble cd skjedde på ikke ukjente Skansen i august.
Resultatet hører jeg på nå og jeg er ganske begeistret. Ikke minst er jeg
begeistret for den siste låta på plata, "Wish for later now". Det er en praktfull melodi som avslutter en plate denne gjengen bør være uhyggelig
stolte av, og så får vi håpe at den norske platebransjen vet å sette pris
på kvalitet fremfor kvantitet og god norsk rock fremfor vemmelig norsk søtsuppedisco.
Rock Engh Roll 28 september 2005 |
|
