Nosebleeder Records i Trondheim har vært i sving helt siden 1993 og har nå blitt en skikkelig kvalitetslabel, som i skrivende stund huser spennende band som Null§katte§nylterne, The Carburators, Tugboat, James Band, Hellride og Quintrophenia, for å ha nevnt noen (ifølge info på nettside). Siden fjorårets friske og fine "This smells fishy" har også The Rooph fått innpass der. Disse unge guttene fra Trøndelag har turnert en god del og fått en viss suksess i media med et par av låtene fra debut-ep-en. Låta "Spacedog" har for eks. blitt plukket ut som "Ukas Urørt" i uke 29 i NRK P3 - nesten et år etter at den kom ut. Omtrent samtidig er de ute med oppfølgeren, og isteden for å satse på et helt album så gir akkurat de samme fire guttene nok en gang ut en ep med 4 låter, denne gang innspilt i Nautilus Studio og produsert av Håkon Lundquist (Cadillac, Johndoe), som også er med som gjestemusiker.

"This smells fishy", spilt inn live i Skansen lydstudio, var et usedvanlig friskt pust i fjor. Låtene var velkomponerte, med smarte hooks i gode refreng, det krydde av gode riff og enkeltdetaljer, sanger Søreides relativt begrensede stemme fant seg godt til rette i et ganske streit melodisk rock 'n' roll-utrykk, og med gjestemusiker Espen Storøs gromme hammondorgel fikk låtene en dybde og en dynamikk som faktisk har ført til at plata holder seg over tid. Ja, jeg spiller ep-en ofte fremdeles. Så det var med glede jeg satt på oppfølgeren "These are memories".

Men, selv om omslaget, som viser en ung pode med øretelefoner som sannsynligvis hører på rock 'n' roll for første gang ved siden av en avlegs båndspiller, er genialt, så er dessverre ep-en et lite skritt tilbake for kvartetten, slik jeg hører det. Det er spesielt to årsaker til det: For det første, og viktigst, de gode låtene med oppfinnsomt gitarspill og gode refreng mangler nesten helt; for det andre, og svært overraskende for min del, så mangler hammondorgelet, som var helt avgjørende for det originale lydbildet på den første ep-en. Hvorfor de har fjernet det elementet, som fikk så mye positiv omtale, er for meg en gåte. Men det kan være at Storø ikke er tilgjengelig lenger og at bandet ikke har klart å finne en erstatter, eller at de selv ikke har vært klar over hvor viktig hammondorgelet var. Hammondorgelet ville gitt låtene en helt annen flyt, selv om de ikke er like gode som sist.

En annen ganske merkbar forandring er måten Søreide synger på. Han har fuzza opp vokalen sin (spesielt på låt nr. 1: "Hard as a rocker"), vokalen har blitt mer punkete på et vis, men dette har ført til at synginga har blitt en tanke slitsom å høre på, for han behersker ikke dette så godt som den litt mer Oasis-lignende syngemåten han hadde ved forrige korsveg. Kanskje har bandet selv merket at melodiene denne gang ikke har slik sprengkraft som på "This smells fishy", som sikkert besto av låter de har ruget på lenge, og prøvd å kompensere med et enda mer opprocka lydbilde. Men enkel rock uten originale innslag, som et gammeldags hammondorgel, er hjelpeløs uten gode melodier.

Sistelåta, den nesten 7 minutter lange "Radio Carolina", er derimot en redningsplanke: Den bygger seg gradvis opp, og markerer stilmessig et klart skille med sin variasjon, strukturerte oppbygning, og sitt forløsende klimaks. Den viser bandet fra en helt ny og progressiv side. Gitarspillet til Rogstad får her en helt ny ramme å arbeide i og han får frem de sugende gode riffa han hadde på debuten. Vel, bandet er svært ungt og må få lov til å utvikle seg slik de ønsker, noe som er både riktig og viktig, men i mine ører er altså "These are memories" en overraskende vending i feil retning.

Rock Engh Roll 5 august 2004

I hele 2003 har jeg mottatt ep-er fra nye norske rockeband. Det ville kanskje vært naturlig om en og annen av de hadde blitt slaktet. Jeg innrømmer gjerne at jeg lar meg rive med når relativt ukjente norske band gir ut fantastisk flotte saker etter lang tids knallhard jobbing.
Jeg ville gjerne ha slaktet trøndelagsbandet The Rooph hvis de hadde fortjent det, men det har de ikke. Tvert imot, "This smells fishy" er en av de sterkeste norske ep-ene jeg har hørt i hele år. Vi snakker om drøye 14 minutter forfriskende gitarrock av beste merke.

Merrittlista til bandet begynner allerede å bli feit; de har i løpet av det siste året holdt over 30 konserter, blitt trukket ut til å delta på ZOOM, gjort det bra i regionale rockemønstringer, de har lagt ut på sin første Norges-turne og sannelig har de ikke blitt spilt både i P1 og P3 - alt dette før de har blitt ordentlig tørre bak øra.

Som arrangør i Rjukan Rockforum har jeg litt oversikt over hvor tøft det er å slå gjennom og hvor mye arbeid som skal til for å få gitt ut en ep slik The Rooph nå har gjort. Trønderne har tøffe tak fremfor seg, men de har en attityde til det de driver med som kan føre til at de legger Norge flatt foran sine føtter. De hater synther, datamaskiner, samplinger og digitalisert musikk: Rock skal spilles med ordentlige instrumenter på gamlemåten! Det er som jeg skulle ha sagt det sjøl. Kanskje får de også med seg de nye ungdomskullene til å oppdage storheten i ekte, levende gitarbasert rock 'n' roll.

Alle de fire låtene på denne utgivelsen oser av kvalitet, men "Francesca in the sunset" er nok den aller beste. Den kan faktisk minne litt om tidlig Oasis, slik de var på sitt fantastiske debutalbum, "Definitely maybe". En punkete utgave av britpop er nok en grei beskrivelse på musikken til The Rooph, og man kommer heller ikke utenom et aggressivt Blur. Hvis jeg tar med Placebo og Supergrass i samme slengen så nærmer vi oss The Rooph.
Men man kan like gjerne sammenligne de med røttene til band som Oasis og Blur helt tilbake til 60- og 70-tallet, og nevne band som Cheap Trick, The Kinks, Big Star, The Undertones og The Who - noen av opphavskildene til all god rock. Stemmen til vokalist Søreide ligner noen ganger på en rocka versjon av T-Bone Burnett. Veldig morsomt.

Gode melodier, raspende gitar, hissig fremføring og hammondorgelet til additional musician Espen Storø skaper et lydbilde som bandet bør utnytte maksimalt. Og det artige med denne ep-en er at låtene blir bedre og bedre utover, spesielt de to siste er utrolig krembefengte. "Francesca in the sunset" er nevnt", men "Spacedog" er også fenomenal.
Et deilig gitarriff drar lokomotivet i gang, så kommer trommer, bass, hammondorgel og sang. Rockens ABC er fordøyd og det høres like friskt ut som det gjorde for 40 år siden i et trangt, mørkt kjellerlokale i Liverpool. All honnør til disse unge podene fra trøndelag som bringer videre essensen av god rock, direkte levert fra leveren. Er glad nå.

Rock Engh Roll 3 august 2004