The Royalties
The New Royalties
Music For
Records
Cd
-
2009 -
På
MySpace
 
Rock Engh Roll 24 oktober 2009 |
Anmeldelse:
Poporkesteret The Royalties mistet to medlemmer og fikk ett nytt, det er
derfor ganske naturlig at de kaller sitt tredje album "The New Royalties".
Bandets spellemannsnominerte debutalbum fra 2007 het forøvrig bare "The
Royalties", og oppfølgeren "The Lost Royalties" fra 2008, skaffet det
fortapte kongelige bandet innpass både på det amerikanske og det japanske
livemarkedet. Ja, de har jo allerede oppnådd mer enn de fleste andre band,
og det altså før de ute med sin tredje pressing.
Nå etter at de er ute med sin tredje pressing kan jo hva som helst skje.
Det er for eksempel på tide å gi ut de obligatoriske soloplatene.
Sjefs-Royaltie Tommy Haltbakk, Mari Persen og Rune Solberg har allerede
gitt ut eller skal gi ut soloalbum, så den eneste i kvartetten som ikke
skal gi ut soloalbum er trommeslageren Bjørn Kåre Rambjør. Plata til Mari
Persen er forresten allerede omtalt her på weben. Men selv om kvartetten
klarer å holde fokus på turneer verden rundt, Royalties-plate og
soloutskeielser så må jeg konsentrere meg om "The New Royalties" i denne
omgang.
The Royalties måtte kutte ut blåserrekka, det ble for dyrt. Blåserne er
erstattet av synther. De har også forlatt den lett eksperimentelle
popstilen de hadde på fjorårets "The Lost Royalties", og har vendt tilbake
til den kritikerroste og lekne popen de ble kjent for, og som de ble
spellemannsnominert for i 2007 etter sitt fine debutalbum. The Royalties
er altså tilbake til begynnelsen, noe som betyr 10 nesten skremmende
fengende poplåter som er støpt på grunnmuren til Electric Light Orchestra
(ELO), The Beatles (spes Paul McCartney), Gilbert O Sullivan, Peter
Skellern, The Beach Boys og 10CC. Spe på med at låtskriver Haltbakk er
inspirert av 50-talls lounge, 60-talls psykedelia og 70-tallets
orkestrerte pop, så hører du nok inni huet ditt åssen The Royalties høres
ut.
Tommy Haltbakk viste på de forrige platene at han var en glimrende
låtskriver med en usedvanlig god teft for giftige refreng. Det kan virke
som han sliter litt mer med å finne sitt alter ego når det gjelder
arrangeringa. Det som høres ut som strykere på åpningslåta "Castles in the
air" er altså synther, og jeg personlig ville hatt mer fuzzgitar, som det
er på noen andre låter på plata, enn den uutholdelige strykersubsitutten.
Men det er selvsagt smak og behag. Da synes jeg powerpop-låta "Bring it on"
er mer i min gate, litt som knakende gode Superdrag, men den er nesten
litt for søt, spesielt i starten. Neste låt, "10 reasons to stay in bed",
går i en annen poptrall igjen. Det er en ganske variert popplate dette, og
veldig underholdende faktisk, og ikke minst velspilt.
Jeg liker egentlig best noen av låtene lenger bakover i toget. De vognene
går litt seinere enn de foran og en kan sette seg ned og nyte naturen med
litt altervin og en vaniljekremfylt kjeks. Likevel kommer det stadig svære
strykerarrangement, som jo er synther, og som gjør at man får følelsen av
å sitte å se på en grandios musikal, og da sikter jeg til blant annet låta
"My wonderful you", som bortsett fra den lille detaljen er en flott låt.
Igjen noe nytt med "It's really got a hold on me", som er en The
Killers-liknende ballade fylt av flere enormt store tåredråper som er på
bristepunktet. Bedre og bedre blir det. "Memory lane" putler behagelig
fremover og er i sitt innerste vesen en totalt uimotståelig poplåt med et
refreng som invaderer alle følsomme gutters hjerte. Men har jeg hørt dette
før? Det samme kan det være, og det er forøvrig utrolig avslappende å høre
et piano og Mari Persens nydelige koring istedenfor de grufulle
strykeretterligningene.
"Out of tune" er en kort låt som viser at Haltbakk ikke helt har forlatt
sitt eksperimentelle og småpsykedeliske indre, det er litt The Dukes Of
Stratosphear over den. Videre til "Something", som med sin klassiske Tin
Pan Alley-popoppbygging bringer tankene helt inn til Paul McCartneys
låtskriversjel. Men har jeg hørt dette før? Det samme kan det være, for
selv om låta glatt hadde sklidd inn på en McCartney-skive, så er nok dette
Haltbakks verk fra ende til annen, og denne låta må da virkelig ha alle de
egenskapene som kjennetegner en kjempehit. Så har vi "Walking on my soul",
som er en vill og leken popflørt, en sånn låt du smiler og blir glad av,
spesielt når Bob Hund-koringa begynner, da klarer jeg ikke å sitte stille
å lytte lenger. Plata avsluttes med "Diamonds in the dirt". Det er en
drivende og god gitarpoplåt, som igjen viser The Royalties fra en ny side,
en mer riffbasert side, og det kler dem det også.
The Royalties er et såpass spesielt popband at de faller ikke i smak hos
alle vanlige listepopfans, men at bandet fortjener all den hype som
tildeles dem er himla sikkert, så for The Royalties vedkommende kan du
absolutt believe the hype, når den dukker opp. Hvis de bytter ut strykere
og synther med piano og fuzzgitar så er jeg solgt - then it's really got a
hold on me. |
The Royalties
The Lost Royalties
Music For
Records
Cd
-
2008
Rock Engh Roll 31 desember
2008 |
Anmeldelse:
Når låtskriver, sanger og gitarist Tommy Haltbakk og den lille
popsensasjonen The Royalties fra Bergen/Kristiansund gir ut sitt andre
album, med tittelen "The Lost Royalties", er det mange viktige personer i
det norske musikkmiljøet som stopper opp og lytter. The Royalties som band
startet opp i 2005, men medlemmene har vært innom forskjellige band
tidligere, Tommy Haltbakk var for eks. med i Bergensbandet Tennis
tidligere og var nylig innom som gjestegitarist hos Kakkmaddafakka.
The Royalties ble spellemannsnominert for sitt første album "The
Royalties" i 2007, og førstesingelen fra denne nye plata, "Islets in the
sky", viser at Tommy Haltbakk har utviklet seg til å bli en popsnekker av
sjeldent format. Kanskje har Tommy besøkt selveste Paul McCartney i
Liverpool for å få noen råd om hvordan man lager gode poplåter, kanskje
har han besøkt popkollektivet Elephant 6 i Denver, Colorado, eller kanskje
han har lært å snekre hooks i sin egen kjeller? Tommy Haltbakk har
definitivt finni mer enn hammer og sag i kjelleren sin, verktøykassa hans
inneholder det meste, og han har brukt det meste når han snekret låtene
til "The Lost Royalties".
For The Royalties nøyer seg ikke med å være et lettfattelig popband. Enkle
gitarbaserte arrangementer er byttet ut med ambisiøse og relativt
tungfordøyelige arrangementer, hvor man tyr til alt fra 60-talls
poppsykedelia, lounge og jazzflørting til såkalt intelligent pop som
krever sin lytter, tenk XTC og desslike, hvor gitar ofte er erstattet av
eller supplert med strykere, synther, trekkspill, blåsere og et gammelt
husorgel. Det er lett å forutsi at dette blir en kritikerfavoritt, men det
er også lett å forutsi at platesalget ikke kommer til å ta helt av. |
|
