Rushmore
Rushmore
Flow-Fi Records
Cd
-
2007
 
Rock Engh Roll 27 juli 2007 |
Anmeldelse:
Hylende fra Bergen kommer delene av et revitalisert Tennis med vokalist Ivar
Krohn-Dale i spissen for et lag med musikere som plasserer seg musikalsk
på andre siden av solsystemet i forhold til hva bandet har
holdt på med tidligere.
Mens Tennis plasserte seg trygt innenfor popens og det refrengbasertes rammer må Rushmore sies å
ha tatt et brontosaurusskritt tilbake i tid til den gangen rock var
pubertal, rå,
lurvete, syra og monumental.
Energikildene som gir Rushmore liv i skrotten
heter Lynyrd Skynyrd, MC5, Stooges, Grand Funk Railroad, Steppenwolf,
Vanilla Fudge, Iron Butterfly, Spooky Tooth, Grateful Dead, Allman
Brothers, Humble Pie, Quicksilver Messenger Service, Cream og Jimi Hendrix
Experience.
Rushmore gir deg klassisk rock, en dæsj progressive i stilen kanskje, og
et must for musikkelskere som har et øye til Per Borten's legendariske
Cadillac, eller Øystein Greni's Big Bang, for ikke å snakke om de
geografiske naboene i Brimstone, selv om de er mer psykedeliske enn
Rushmore.
Rushmore har soundet, låtene og soloene som appellerer veldig til meg, og
jeg veit at dette er en plate jeg vil kose meg med ofte i åra som kommer,
men hvor bra det er i forhold til andre ting er vanskelig å si, ofte er
det lettere å vurdere mot andre skiver i bandets backkatalog, men dette er
altså bandets første skive som Rushmore.
Dette er musikk som trives veldig godt på vinyl, og bør slippes på vinyl
etter hvert, men utgis altså nå på cd, noe som ikke er fordelaktig i
forhold til Kim Guldbrandsen's gjennomsyra orgelmusisering, for å ha nevnt
en detalj som er fabelaktig med denne skiva.
Plata åpner forrykende med kolossale "Alpha girls". Låta innledes uptempo
med et eminent riff, men er mer downbeat i mellomspilla hvor vi hører
glimrende soloer i et seigt rockelandskap mer kjente ensembler som Allman
brothers og Grateful Dead udødeliggjorde for et halvt århundre siden. Men
Rushmore vekker til live gamle minner, før låta plutselig skyter fart
igjen og vi er i Cream-bluesrockens-rike.
Hvis albumet hadde fortsatt på denne måten hadde nok de fleste
retrorockeglade gått av skaftet, men jeg må i sannhetens navn si at plata
ikke makter nettopp det - men det er moro lenge. Og la meg si det sånn:
selv om ikke alle låtene sitter igjen som våte drømmer i minnesentralen så
er bandets musikergjerning av en såpass glitrende karakter at det blir gøy
likevel - for disse gutta har tatt i et instrument tidligere også!
Etter å ha spilt gjennom skiva ørten ganger, på forskjellige stereoanlegg,
kommer jeg frem til at plata er ganske bra; den har et relativt anonymt
midtparti, og jeg var en stund redd for at de hadde plassert gromlåtene
først i rekka, men etter noen runder skjønte jeg at så ikke var tilfelle.
Vaffall ha de spikret grundig fast to kremlåter helt til slutt, nemlig
"Shake this room" og "#1", begge ganske bluesfarget og skrudde med bandets
arsenal av fete soloer intakt helt til siste tone fader ut.
Absolutt noe å anbefale dette, og etter min smak mye morsommere å lytte
til enn Tennis - og hadde vi klart å sende band tilbake i tida så ville jo
Rushmore sklidd utmerket inn på Woodstock-festivalen. |
